Gjesteskribent

Demokratiets vilkår i dagens Norge gir grunn til uro.

Jeg har gitt opp de politiske partiene og vårt representative demokrati. Velgerne blir lurt. 

Partisystemet, politikken og den reelle makten har ført vårt demokrati på avveier. Med demokrati mener jeg folkestyret som formell og reell beslutningsform. Jeg skal begrunne hvorfor.

Partipolitikken

Partiene driver sin egenaktivitet frakoplet grasrota og samfunnsproblemene folk virkelig er opptatt av. Det har staten i stor grad sørget for ved sin enorme, lite gjennomtenkte pengestøtte til partiorganisasjonene. 

Partiorganisasjonene lager taktiske valgprogrammer i «lukkede rom». Vanskelige samfunnsspørsmål og kontroversielle saker som krever ansvarlighet i politikken, og som borgerne skulle tatt stilling til i et valg, skygges unna. Det kan ødelegge for stortingsplassene. 

Hovedsaken er at partiet skal overleve.

Ingen av partiene i dag springer ut fra folkebevegelser med et bestemt verdisyn. De er der fordi de har vært der lenge – tilsynelatende uten evne til fornyelse. Partistøtten gjør dette mulig.

Det nærmeste vi kommer en folkebevegelse var da Carl I Hagen overtok som karismatisk leder av Frp i 1978. Men også her, under Siv Jensen, har maktarroganse og maktberuselse ødelagt det «folkelige» som partiet representerte.

Vår parlamentarisme har fjernet seg langt fra det Johan Sverdrup slo fast i 1872, at «all makt skal samles i denne sal».

Den reelle makten og det nye presteskapet

Den reelle makten har lenge sittet andre steder enn hos våre såkalte folkevalgte på Stortinget. 

I hele etterkrigstiden har vi hatt det altoverskyggende Ap-initierte korporative systemet med interessegrupper, der alle skal høres, ikke minst LO og NHO. Ap befestet posisjoner i systemet med «de rette folkene», for «fordelsfolket» (Spetalen-uttrykk) dukket opp så snart de så en mulighet til «egen fordel», og strømmet til partiet. 

Systemet har hatt stor innflytelse på politikkutforming og styring, uten å være forankret i folkemeningen. Så har vi etter hvert fått stor vekst av lobbyister som presser politikerne, og «som på vegne av kundene sine har hendene i våre lommer», som Trump spissformulert har uttalt. 

Og dertil kommer NGO-mastodontene med sitt favntak som godhetstyranner. «De har iscenesatt seg selv som de fattiges redningsmenn», og har utviklet sin egen «bistandsindustri», der «egeninteresse kamufleres som en eller annen form for allmeninteresse…», sier Terje Tvedt (Norske tenkemåter 2016).

I boken Det farlige demokratiet (2014) skriver historikeren Finn Olstad om det han kaller «det nye presteskapet og demonteringen av nasjonen» med referanse til sosialantropolog og professor Thomas Hylland Eriksen, leder for prosjektet Kulturell kompleksitet i det nye Norge.

Det er de «moteriktige intellektuelle» som er det nye presteskapet for «overnasjonalitet, nedriving av fysiske og mentale sperrer for globalisering og nedbygging av den folkelige demokratiske kapasiteten for motstand», skriver Olstad. (Min uthevelse).

Liten tvil om at forskningen blander vitenskap og politikk a la gamle Sovjet og er en politisk maktfaktor ved at disse folkene legger premissene for elitepolitikken som rådville politikere får seg presentert, samtidig som folkestyret skal nedkjempes.

Olstad mener at det folkelige demokratiet uthules fra flere kanter. Hans bok anbefales.

Følelse av avmakt

For 15 år siden konkluderte den siste Makt- og demokratiutredningen (2003) som foreligger med følgende: «Den mest sentrale endringen av maktforhold i Norge er at demokratiet som formelt beslutningssystem gjennom flertallsvalg og folkevalgte organer er i tilbakegang. (-) forvitringen av folkestyret (blir) tildekket og skillet mellom demokrati og ikke-demokrati utydelig».

De demokratiske former består, men den reelle makten suges opp av ulike eliter». («Det farlige demokratiet» s.260)

Ja, «systemer og maktstrukturer» utenfor det folkelige demokratiet har etter hvert «smeltet sammen» og «sugd opp makten». Det har gitt oss elitepolitikk uten folkelig forankring.

Våre folkevalgte ser ikke ut til å bekymre seg for denne utviklingen. De ser seg selvsagt ikke tjent med at folkelige prosesser (folkemeningen) skal få komme direkte til uttrykk i styringen av landet. Derfor forsvarer de status quo.

«Systemet» er jo i realiteten skapt av dem og for dem.

Som om ikke dette var nok, har vi fått en betydelig vekst i det byråkratiske maktapparatet og embetsverket, som er gitt store fullmakter. Formynderiet og kontrollen med borgerne er mer omseggripende enn noen gang. Alt dette skaper en følelse av avmakt hos folk. 

Mediene er en maktfaktor i samfunnet. Som den fjerde statsmakt skal de være demokratiets voktere og passe på hvordan makt og innflytelse brukes. De er da viktig motmakt mot andre typer makt i samfunnet – om de er seg bevisst denne samfunnsrollen. 

Men norske redaktører har gått inn i en rolle som portvoktere mot meningsmangfold og forsvarere av den politiske korrektheten. De prøver seg med virkelighetsfornektelse.

Det vet jeg som har fått refusert kronikker og innlegg om emner man ikke bør drøfte åpent, fordi de går på tvers av «korrektheten».

Redaksjonene synes å bry seg lite om de demokratiske «dydene» det bør voktes over for å vedlikeholde demokratiet. I stedet har de inntatt en ny rolle ved selv å øve innflytelse på politikkområder.

Avdemokratisering og byråkratisk vekst er et produkt av Ap-staten. Men paradoksalt nok har veksten akselerert i Solberg/Jensens regjeringsperiode. 

Var det ikke disse to partiene som skulle avbyråkratisere og forenkle samfunnsstyringen? Manne seg opp til å ta et oppgjør med Ap-staten og gjøre livet enklere for borgerne? Men Ap-staten ble fredet, og lever godt på sine myter om hvor vellykket den har vært. 

Alvorlige samfunnsøkonomiske problemer som den har skapt, er sopt under teppet. 

Det vi har fått av de Blå/Blå, er «more of the same» – i en litt annen innpakning.

For å gjenskape et levende demokrati trengs gjennomgripende endringer både på kort og lang sikt. Her er mine forslag:

På kort sikt må nominasjonsprosessen og valgloven endres i demokratisk retning. 

Strykning, kumulering og flytting av kandidater må bli tillatt. 

Det er nødvendig å få i gang en debatt om partienes plass i vår konstitusjon.

Uansett må partiorganisasjonenes makt innskrenkes. Det gjøres lettest ved å fjerne partistøtten.

Dagens småpartier ville neppe eksistert uten dagens partistøtte. Ikke noe tap for demokratiet. Det er intet poeng at staten skal vedlikeholde partifloraen. De må ikke få lov til å holde på med politikk fordi de får penger fra staten til det. Det har intet med demokrati å gjøre.

Antall perioder på Stortinget begrenses, f.eks. til to, for å hindre at det blir «karrierestillinger».

Pressestøtten fjernes og medias rolle som «den 4. statsmakt og vaktbikkje» må tydeliggjøres. 

Det er nødvendig med ny kartlegging av maktforholdene i samfunnet og vilkårene for folkestyret.

Deretter ta nødvendige grep i demokratisk retning. Jeg viser her til høyremannen Jan Petersen «invitasjon» til de borgerlige partiene foran stortingsvalget i 1997 som han kalte «Plattform mot samrøre». Den ble ikke fulgt opp. Passet vel ikke «makten». Ta «plattformen» frem igjen.

Og ikke minst; nasjonsbegrepet må gjenopplives, for det nasjonale er «(-)betraktet som utslett på hjernen til politisk betente mennesker», skriver Kaj Skagen i sin nye bok «Norge vårt Norge» (2018) 

Norsk idéfelleskap og identitet er uklart selv for kongen vår, iflg Skagen (s.19 og 20)

På lang sikt må det arbeides for at vi konstitusjonelt får et tilnærmet direkte demokrati med juridisk bindende folkeavstemninger i viktige samfunnsspørsmål – tilsvarende det politiske system Sveits har –  «kjent som verdens mest veldrevne demokrati siden 1874, med folket som øverste myndighet», for å bruke et sitat.

Det må bli en plikt til å forelegge vanskelige og viktige spørsmål for folket direkte i folkeavstemninger.

Det vil gi legitimitet for politikken og stagge pressgrupper. Politikerne vil kunne vise til hva folket mener.

Forslagene jeg her skisserer vil neppe få gehør hos dagens partielite, eller komme på den politiske dagsorden uten tvang – av innlysende grunner.

Vi trenger en folkebevegelse for mer demokrati! 

 

Bestill Douglas Murrays bok “Europas underlige død” fra Document Forlag her!