Gjesteskribent

Valget er for lengst over og Norge humper videre. Ingen store endringer av Stortinget.

Stort sett er alle de gamle partitraverne på plass i manesjen og showet fortsetter som før med spill for galleriet og mangel på ansvarlig politikk.

Parti-taktikk og partimarkering synes være viktigere enn å styre landet. Det gjelder spesielt for Venstre og KrF som fikk seg skikkelige skudd for baugen og så vidt karret seg over sperregrensen. Man skulle kanskje trodd at det hadde gjort disse partiene litt ydmyke overfor sine samarbeidspartnere i forrige periode, men nei, de turer frem med sine krav som om de er valgvinnere… Som Søviknes sier, Venstre og KrF er et demokratisk problem. Partiene ligger på dødsleie. Fortsetter partilederne sin linje, er snart dødskampen over. Bare deres små menigheter vil sørge…

Venstres største «gjennomslag» i forrige periode var innføring av ny flyseteavgift. Avgiften hadde ingen klimaeffekt, men var kun en markeringssak i det politiske spillet. Den resulterte i at Rygge Lufthavn ble nedlagt og ca. 1 000 arbeidsplasser forsvant i Østfold. Den «bragden» bør ikke bli glemt.

Skulle det utrolige skje, at FrP ofrer Listhaug i det politiske spillet for å få Venstre med på «laget», og partiet dermed glemmer sine velgere, kan det koste dem dyrt. Man ofrer ikke partiets beste kort for å kunne fortsette i en regjering som kamelsluker sammen med Venstre.

Vi får tro Siv Jensen når hun i landsstyremøtet 20. oktober understreket at FrP ikke deltar i regjering for maktens skyld, men for å få gjennomslag for politikken.

Listhaug var valgvinneren for FrP. Hun var den mest tydelige i valgkampen; også med sitt vinnende vesen et forbilde for politikere på høyresiden, og fikk mandat fra velgerne til å fortsette innstrammingen, og hun er den eneste av dagens regjeringspolitikere som tydelig har vist seg å være av hel ved.

Det var en begredelig valgkamp. Det ble gamle plater med hakk i. TV-debattene var kjedelige, perspektivløse forestillinger uten interesse. Partiene hadde ingen visjoner om ønsket samfunnsutvikling. Det var en valgdebatt preget av småtteri, sa tidligere Ap-politiker Karita Bekkemellem.

Heller ikke var noen av partiene inne på at Norge kunne trenge en ny politikk på flere områder. Der er da nok av problemer å ta tak i. Vi som mener det, gikk ikke til urnene med begeistring, etter å ha fått stukket i hånden partiprogram som ikke hadde sitt utspring fra folkeviljen, men fra partikontorene, lobbyistene og alle NGO`ene.

Når Siv Jensen i gledesrusen valgnatten sier «vi har et godt demokrati og det skal vi være glade for» (VG 12.09.17), er nok det, som mye annet i dette landet, en myte. Men kanskje det synes slik når Frp er blitt en del av eliten og sitter i maktpyramiden.

La oss derfor se på viktige demokrativerdier for et parlamentsvalg; nominasjonsprosess/valgordning og partienes rolle – valgprogram og den politiske dagsorden.

Nominasjonsprosess/valgordning

Det er få mennesker som har reell innflytelse på hvem som skal representere velgerne samtidig som det er et snevert utvalg av kandidater. I boken «Hvor mye politikk tåler Norge?», som kom i 1995, skriver Egil Bakke:

         

          «Det er dessverre riktig å si at det politiske arbeidet generelt ikke er tiltrekkende. De som blir

          tiltrukket av de karrieremuligheter det politiske arbeid gir, er i liten grad representative for

          velgerne». (s. 163)

Rapporten ”Bak lukkede dører? Eller åpne rom?” av valgforsker og professor Hanne Marte Narud (2008) påviser det karakteristiske ved det norske demokratiet; at de politiske partiene har monopol på å velge ut kandidater til Stortinget.

”Norge har en av verdens mest lukkede nominasjonsprosesser”, ifølge Kristin Clemet 04.01.12 til «Norge I Dag».                                                                                                                                              Enn videre iflg. Ny Tid 18.09. 2008: ”Mindre enn to prosent av norske velgere er med å bestemme hvem som skal representere folket på Stortinget”. Og de to prosentene er personer som stort sett kommer fra ”partiadelen”.

Bak nominasjonen av kandidater er det således liten eller ingen folkelig prosess. Nominasjonsprosessen blir styrt av den innerste krets – den politiske eliten, folk som har gått gradene i partiorganisasjonene og i liten grad er representative for velgerne.     

Problemet blir ytterligere forsterket av at velgerne ikke selv kan påvirke valget av personer under selve valget!

Stort demokratisk underskudd og mangel på deltakelse er altså typisk for den norske måten å rekruttere til vårt parlament – vår lovgivende forsamling!   

Udemokratisk er det også at mandatfordelingen som følge av arealtillegg og valgkretsinndeling, ikke speiler stemmetallet i landet. En stemme i Finnmark teller mer enn en stemme i Akershus. Ved valget i 2017 er det bak hvert mandat fra Finnmark kun 7 783 stemmer, mens det i Akershus er 19 825 stemmer. (Kilde: Wikipedia)

Denne skjevheten er påpekt av flere, bl.a. i et innlegg av Yngve Høiseth i BT 09.11.12. Han redegjør grundig og godt for en radikal omlegging av valgsystemet.                         

                                                                                                                                  

Partienes rolle – valgprogram og den politiske dagsorden – hvordan settes den?

Partiorganisasjonene har etter hvert fått en urimelig og uhensiktsmessig makt uten å være brede medlemsorganisasjoner med basis i sivilsamfunnet. Det har staten sørget for ved sin enorme pengestøtte til dem. Med den kan partiene drive sin egenaktivitet frakoplet grasrota og de samfunnsproblemene folk virkelig er opptatt av. Utarbeidelse av valgprogram foregår gjerne i de lukkede rom og vanskelige saker kommer ikke på den politiske dagsorden, fordi partiene skygger unna saker som krever ansvarlighet i politikken. Her gjelder det om å berge stortingsplassene. Partistøtten utgjør i dag rundt en halv milliard.

Egil Bakke skrev allerede for over 20 år siden:

         

         «I de siste tiår har det skjedd bemerkelsesverdige endringer. Det synes ofte som om det

         ikke lenger er slik at ideene styrer partiet. Vi får stadig flere eksempler på at partienes

        ide-grunnlag forvitrer, og at partienes eksistensbegrunnelse ikke er å vinne frem med et

        sett ideer og verdier. Tvert om synes det ofte som om hovedsaken er at partiet selv skal

        overleve. (-) Partiene og organisasjonene er i realiteten oftest tomme skall hvor det indre

        liv er nesten fraværende. (-) Mye tyder på at partiene og organisasjonene nå, i stedet for å

        være naturlige formasjoner rundt ideer som opptar medlemmene, eksisterer fordi de åpner

       lønnsomme karrieremuligheter for mange». (s.164)

Treffende sagt!

Med oljerikdommen og pengerikeligheten som etter hvert flommet over landet har det skjedd et mentalt hamskifte i det norske samfunnet. Mange norske verdier og ideal er blitt devaluerte og samfunnet er blitt elitepreget. Det gjelder også i politikk og samfunnsstyring.

Bildet Egil Bakke tegnet er blitt forsterket i årene senere, og vilkårene for et levende demokrati tilsvarende forringet ved passivisering av velgerne.

Denne situasjonen skaper i dag både dårlige politikere og dårlig politikk.

Det paradoksale er at det er Stortinget selv som har sørget for denne utviklingen og det med en såkalt demokratisk begrunnelse; at det er et allment ønske at partiene skal være minst mulig avhengig av private bidragsytere. Dette er intet mindre enn et skalkeskjul for egeninteressene til partiene. Partienes organisasjoner og den politiske dagsorden ville sett helt annerledes ut om pengene skulle hentes fra sivilsamfunnet. Om det er snakk om demokrati, er det i tilfelle demokrati på elitenivå. Er ikke dette å kuppe demokratiet?

For statsfinansierte partier har lite med et levende demokrati å gjøre! Det tilhører totalitære samfunnssystem.

(Tilsvarende gjelder pressestøtten; den 4. statsmakt finansieres i stor grad av den samme staten, som den skal granske).

Det er derfor betimelig å stille spørsmålet om partienes plass i vår konstitusjon har utspilt sin rolle. For det representative systemet er brutt ned av de gamle partienes egenmektige rolle etter at staten ble finansieringskilden.

Mye av politikken som i dag utformes i disse partiene mangler folkelig forankring (legitimitet) fordi det er partienes establishment som har tiltatt seg rollen å fortelle folk hvordan samfunnet skal fungere, i strid med det som er selvsagt i et demokrati; at politikken må ha rot i folkeviljen og samfunnet bygges opp nedenfra. Det har FrP skjønt.

FrP er en populistisk stemme. Partiet fanger opp signalene fra samfunnet og omsetter dem til saker på den politiske dagsorden. I dagens tradisjonelle medier blir dette ofte fremstilt som negativt – mot FrP.

« (-) FrP har de siste førti årene vært Norges mest innovative politiske parti», hevder Hans Geelmuyden i et debattinnlegg etter valget. De andre partiene har kommet diltende etter noen år senere.

Siv Jensens uttalelse valgnatten om «det gode demokratiet vi har» må regnes til euforiske uttalelser etter en valgseier.

For det var nok dessverre mange som gikk til valgurnene med følelsen av at det ga liten mening å stemme. For politikken som kommer, er ikke folkets røst.

Vårt tredje største «parti», Hjemmesitterne (22 %), har tatt konsekvensen av dette.