Statsminister Jonas Gahr Støre (Ap) og finans­minister Jens Stoltenberg (Ap) holder presse­konferanse sammen med de parlamentariske lederne på Stortinget etter samtalene om økonomisk støtte til Ukraina den 6. mars 2025. Foto: Amanda Pedersen Giske / NTB.

Spriket mellom det politikerne lover og den politikken de fører, blir stadig større. Velgerne velger på bakgrunn av partienes valgprogram og politikernes valgløfter. Men den politikken som politikerne fører etter at de er valgt, er ofte en helt annen enn den de lovet velgerne før valget.

Det er ikke demokrati. Det er løftebrudd og lureri!

I USA, hvor det er personvalg, følger politikerne i stor grad pengene heller enn velgerne. De er donorstyrte og «kjøpt opp» av ulike interesse­grupper, investerings­fond, forsvars­industri, farmasøytisk industri, olje- og gass-selskap, matvarekjeder, store IT-foretak og private donorer.

I Norge, hvor vi er henvist til å stemme på partier og ikke personer, har det utviklet seg nettverks­partier drevet av yrkes­politikere som hestehandler bort valgløfter, prinsipper og program over en lav sko og uten mot­forestillinger så snart de kommer i posisjon.

Det er heller ikke demokrati.

Velgerne stemmer på et program, men får noe ganske annet. Det er andre forhold som driver politikken enn velgernes ønsker og interesser.

I USA er det i stor grad pengene som rår. I Norge er det i stor grad politikernes private interesser. Det er blitt stadig flere yrkespolitikere. Velgerne kommer i andre rekke.

Vi blir lurt, og det gjentar seg i valg etter valg

For velgernes hukommelse er kort. Den blir forstyrret av falske løfter, ren propaganda, mediestøy, «brød og sirkus». Vi tror rett og slett på det politikerne sier. Og vi aksepterer at det er legitimt å hestehandle bort valgløftene.

Et godt, men trist, eksempel på dette er Fremskritts­partiets valgløfter da partiet gikk til stortingsvalg forrige gang.

FrPs kjernesaker var redusert innvandring, reduserte skatter, reduserte offentlige utgifter, færre bomringer og reduserte bensinpriser. Vi endte opp med økt innvandring, økte skatter, økte offentlige utgifter, flere bomringer, økt strømpris og økt bensinpris.

Det samme gjentar seg nå. Erna vagger rundt med valgflesket sitt og lover skatte­lettelser. Det kommer ikke til å skje. Det blir i så fall bare marginale justeringer i forhold til sist. En stadig voksende stat og offentlig sektor må finansieres.

Jonas danser idiot i pride-paraden og lover økt trygghet, men sier ingen ting om at Ap har neglisjert befolkningen og landets sikkerhet i en årrekke, at det innebærer milliarder i merkostnader å bygge Forsvaret opp igjen, at dét tar minst ti år, og at det da kan være for sent.

Vedum lover bøndene gull og grønne skoger, og er mye høyere og mørkere når det gjelder EU, ACER strømpriser og norsk selvråderett enn Sp noensinne var i regjering.

Og Sylvi lover det samme som Siv lovet sist, med den største selv­følgelig­het og med korset rundt halsen. Som om velgerne var totalt blottet for hukommelse.

Det er nesten ikke til å begripe. Hvor dumme tror de vi er? Men det må innrømmes: Vi er åpenbart ganske dumme. Vi går på det samme valgflesket på nytt når det stemmes på de etablerte stortings­partiene.

I USA skjer det åpenlyst, i Norge er velgersviket mer subtilt

For å nå millioner av velgere i USA, nytter det ikke å stå på ei margarin­kasse på torget og rope politiske slagord. Politikerne må ha tilgang til de store PR-husene og til media, pressen og tv-kanalene. Politisk reklame og valgkamp koster mye penger i USA.

For å finansiere valgkampen, lar politikerne seg «kjøpe opp» av ulike organisasjoner og interesse­grupper, kommersielle virksomheter og private donorer. Donorene får sine saker og interesser fremmet gjennom lovgivning og politiske vedtak i Kongressen og Senatet i bytte.

Resultatet er i stor grad donorstyrte politikere – ikke velgerstyrte.

Det spesielle med Donald Trump, foruten hans utradisjonelle form, er at han bryter med dette opplegget.

Han kom utenfra. Han var ikke politiker. Han hadde sine egne penger. Han var ikke avhengig av eksterne donorer. Det gav Trump en voldsom troverdighet i den amerikanske grasrota.

Dernest var det selvsagt fordi han henvendte seg direkte til velgerne og lovte å bringe arbeids­plassene tilbake til Amerika og stoppe USAs endeløse kriger.

Dét er ikke finansmiljøene, det militær­industrielle kompleks eller de ulike interesse­grupper og -organisasjoner interessert i.

Disse, og de donorstyrte politikerne på begge sider i Kongressen, har lenge levd høyt på globaliseringen, innvandringen av billig arbeidskraft fra Mexico og de endeløse USA-ledede krigene.

Det ga Trump en sterk forankring hos velgerne og grasrota i det republikanske partiet, men samtidig sterke fiender blant etablerte politikere på begge sider i Kongressen.

Dette er dårlig forstått både av venstresiden og høyresiden i Norge. Enda dårligere erkjent og akseptert er det at også vårt eget politiske system har utviklet sterke udemokratiske og autokratiske trekk.

Én ting er den nordiske mindretalls­parlamentarismen som har fått utvikle seg uhemmet til at politikerne, helt uten motforestillinger, kan hestehandle bort partienes kjernesaker og valgløfter over en lav sko i bytte mot regjerings­deltakelse og sorte limousiner.

Enda verre er det at det har vokst frem en politiker­stand av rene yrkes­politikere som er mer interessert i egen karriere enn av velgernes interesser, parti­broilere med snakketøyet i orden, men uten kunnskap og erfaring fra livet utenfor parti­kontorene, og partipamper som er mest interessert i det behagelige livet som politiker og å kare til seg selv.

Partiene i Norge, som tidligere var medlems­styrte og medlems­finansierte over medlems­kontingenten, er blitt nettverks­styrte og finansiert av staten ved hjelp av den statlige parti­støtten som politikerne bestemmer selv.

Her florerer kameraderiet og venne­tjenestene som en kreftbyll i en intrikat bytteøkonomi som fører til at helt elementære habilitets- og ansettelses­regler og tildelinger stadig omgås på bekostning av velgernes og landets interesser.

Det har korrumpert politikken og forvaltningen, mer subtilt i Norge, riktignok. Men resultatet er like uheldig for velgerne i Norge som i USA.

Er det virkelig noen som tror at Jonas Gahr Støre (Ap) eller Erna Solberg (H) skjønner hvordan «vanlige folk» har det?

De har aldri hatt en vanlig jobb utenfor politikken, men har gjennom snart 40 år utviklet omfattende politiske nettverk, som sørger for at de til stadighet blir nominert av egen partiledelse og gjenvalgt igjen og igjen, år etter år.

De skiftes om å gå ut og inn gjennom svingdørene mellom regjering og storting. Politikken de fører, konvergerer rundt sentrum og et minste felles multiplum. Det innebærer at det spiller liten rolle hvem som vinner valget. Resultatet blir stort sett det samme uansett. Det finnes ikke lenger noen reell politisk opposisjon.

Er det virkelig noen som tror at det ikke er tette bånd mellom PR-byråene og sentrale norske rikspolitikere?

Er det ikke nettopp derfor First House ansetter sånne som Sylvi Listhaug (FrP), Bjarne Håkon Hanssen (Ap), Tor Mikkel Wara (FrP), Morten Andreas Meyer (H), Erland Fuglum (Sp) og en rekke andre politikere. Er det ikke derfor de går i svingdørene mellom First House, Stortinget og regjeringen?

Det samme kameraderiet gjelder ansettelser i forvaltningen i de statseide virksomhetene og i halvstatlige organisasjoner som Bane NOR eller Norsk Tipping, for å nevne noen.

Er det noen som tror at den udugelige tidligere Norsk Tipping- og NRK-sjefen Thor Gjermund Eriksen (Ap) fikk jobben i Bane NOR som en følge av sin kunnskap om jernbanedrift?

Er det virkelig noen som tror at ektefellene til Erna Solberg (H) og Anniken Huitfeldt (Ap) ikke tradet aksjer basert på innsideinformasjon de fikk av ektefellene ved frokostbordet eller under dyna i dobbeltsengen?

Hvis ikke etablerte yrkes­politikere som dette skjønner helt elementære habilitetsregler, som enhver idiot må forstå, hvordan kan de da styre landet?

De er åpenbart enten korrupte eller inkompetente!

Men de har minst ni politiske liv. De har partiboka i orden. Det er vennene deres i parti­ledelsen som nominerer dem. De skylder hverandre tjenester. Det er ikke velgerne eller partienes medlemmer. Vi er henvist til å stemme på partier.

De er så godt som umulige å bli kvitt så lenge vi fortsetter å stemme på stortings­partiene.

Øystein Steiro Sr. er Norges­demokratenes første­kandidat til stortings­valget i Akershus og Vest-Agder.

Kjøp «Fyrsten» av Machiavelli fra Document her!