Mye er usikkert en uke før stortingsvalget, men ett forhold er sikkert: Det blir mer krevende for folk flest å få endene til å møtes økonomisk hvis valget ender i nytt stortingsflertall og ditto regjering.

Det blir vanskeligere uten maktskifte også. Det har de partiene sørget for som har knyttet den norske strømprisen til situasjonen på Kontinentet. De borgerlige partiene har sammen med Arbeiderpartiet overdratt styringen av norsk kraftpolitikk til et EU-byrå. Dette, sammen med stadig nye utenlandskabler, gjør at Norge eksporterer kraft og importerer kontinentale strømpriser.

Vi ser resultatet allerede. Kraftprisene i Sør-Norge er nå på over 1 krone pr. kilowattime – 10 ganger høyere enn på samme tid i fjor. Hadde overføringslinjene mellom nord og sør i Norge hatt større kapasitet, ville også nordnorsk elkraft blitt ført til Tyskland – og nordlendingene ville fått strømpriser deretter.

Kraftplanleggingsselskapet Volue regner med at en gjennomsnittlig husholdning i vinter vil få en månedlig strømregning som er 2000 kroner høyere enn året før. Dette er virkningen av «det grønne skiftet». Økt pris på CO2-kvoter i Europa og økte kullpriser gjør at høyere kraftpriser på Kontinentet smitter over på Norge via de 19 utenlandskablene. Det blir fort 10.000–12.000 kroner mer å betale i året pr. husstand.

Det er folket selv som gjennom stat og kommune eier det aller meste av norske kraftverk, men makthaverne har kuppet til seg folkets eiendom for å bringe mer penger inn i offentlige kasser. Slik kan kommunene utstyre seg med enda flere heltidspolitikere, infosjefer, rådhus og kulturbygg. Kraft kunne vært levert for noen øre pr. kwh, og selv da ville kostnadene vært dekket. Men makthaverne unner ikke folk å nyte sine egne verdier uten durabelige påslag – utelukkende for å få enda mer penger inn i offentlige kasser. Det er der kraftprofitten havner. Makthaverne tilraner seg andres verdier.

Ved lønnsoppgjøret viste LO og arbeidstakerorganisasjonene også i vår stor samfunnssolidaritet ved å godta et tilnærmet nulloppgjør. Lønnstakerne viste ansvar, men den tredje parten i trepartssamarbeidet – staten – tar ikke ansvar. 2000 kroner ekstra i måneden betyr at mange års svak vekst i kjøpekraften nulles ut. Slikt sliter på tiltroen til myndighetene, som setter egne behov foran folkets velferd og næringslivets interesser. 

Bompengene kommer til å øke. Bensinprisene likeså. Det har Stortinget bestemt ved økte CO2-avgifter, som også det meste av dagens opposisjon står bak. Og så skal alle valgløfter ikke bare innfris, men også finansieres. 

Den som tror at det lar seg gjøre bare ved å vri skatteskruen til litt hardere for de aller rikeste, bør tro om igjen. Opposisjonspartienes valgløfter er så massive at de ikke lar seg finansiere uten følbare skatteskjerpelser for folk flest – med mindre de forgriper seg enda mer på Oljefondet, kommende generasjoners pensjonstrygghet.

Rikfolk klarer seg alltids, men det blir trangere kår for dem som har minst. 2000 kroner per måned i økt strømpris, og avgiftsøkninger på bred front, blir tyngre å bære for dem som har lite. Og som vanlig: Nesten ingen bryr seg om næringsliv og verdiskapning – bare om å overforbruke det andre har skapt. Ap forteller velgerne om de økte skattebyrdene som næringslivet må belage seg på etter et maktskifte, men lite om hvordan bedriftene skal få utvikle seg og verdiskapningen til å øke.

Det grønne skiftet er en kamuflert oppskrift på hvordan samfunnbyrdene kan overføres fra de bedrestilte til dem som har lite å rutte med.

Strømprissjokket er bare en forsmak på hvor mye mer krevende det blir å leve.

Kjøp Alf R. Jacobsens sensasjonelle «Stalins svøpe: KGB, AP og kommunismens medløpere» her!

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂