Gjesteskribent

Det politiske systemet som manifesterer seg i Den norske modellen er i sin kjerne samfunns­korporativisme der interesse­organisasjonene har direkte innflytelse på politikken, uten å ha politisk ansvar. Kontrasten mellom organisasjons­overmakten og den politiske avmakten er påfallende. Med et slikt system svikter den demokratiske grunnmuren.

Den må, ifølge den verdenskjente statsviteren og samfunnsøkonomen, Francis Fukuyama, ha tre elementer: De «herskende» må stå til rette for og være politisk ansvarlige overfor de styrte. Landet må ha sterke institusjoner. Og det må være en rettsstat.

Samfunnsstyringen i Norge har i seg uklar og manglende rolleforståelse som igjen fører til rolleblanding når politikken skal fastlegges og makten utøves. Det utformes politikk som ofte mangler legitimitet. Denne maktutøvelsen har ført landet på avveier.

Det er den økonomiske politikken under oljeoppturen et eksempel på.

Vår multikulturelle innvandringspolitikk er et annet eksempel. Nå høster vi hva vi har sådd.

Slik er politikk i Norge (og for den del også deler av Vest Europa) blitt tømt for innhold og visjoner.

Etter et stortingsvalg blir valgløftene om en endret politikk enten glemt eller det letes frem påskudd (settes ned utvalg, sender saker på høring osv) for å la være å gjennomføre nødvendige snuoperasjoner og rette opp samfunnsmessige skjevheter.

Det var storm mot de rødgrønne for det skakkjørte samfunnet før valget i 2013. I de to årene som nå er gått, er ikke sporskiftet særlig merkbart. Hvorfor? Jo, fordi «systemet» hindrer handlekraft. Den makten som utgår fra folket til våre politikere gjennom et stortingsvalg blir nærmest tilsidesatt og pulverisert. Det sørger det enorme byråkratiet og overmakten til interesseorganisasjonene og konforme medier for.

Det er denne udemokratiske maktkonsentrasjonen uten mandat fra folket, som har ført til forvitring av demokratiet her i landet.

I denne situasjonen er kritisk tenkning uønsket og dissens straffes gjerne, om du er i en «utsatt» posisjon (konsensustenkningen).

Underveis er også det en kan kalle det gamle «tillitssamfunnet» blitt erstattet med det moderne kontrollsamfunnet. Vi har fått en talløs mengde offentlige arbeidstakere som lever av «å venda papper» som svenskene kaller det.

Dette er bakteppet, samtidig som toneangivende medier hindrer samfunnskritisk offentlig debatt, og har «glemt» sin rolle som den fjerde, frie uavhengige statsmakt.

Litt av en situasjon for Annerledeslandet!

Det store spørsmålet: Kan demokratiet gjenreises?

Les også

Når "uavhengig" betyr avhengig -
Fremmedfrykt, rasjonell? -
Den stygge andungen -
Hvorfor vi trenger en Trump -
De politiske skjelettene -
Hillary Clinton -
Utdatert hersketeknikk -

Les også