usa.statueofliberty

 

Når Donald Trump i sin bok, «Hvordan gjøre USA great again», med undertittelen, «Å fikse en forkrøplet nasjon» (norsk utgave), lister opp for USA det uverdige politiske spillet og de manipulerende og falske mediene som går establishmentets ærend, nikker en gjenkjennende.

Dette er problemer samfunnsstyringen i hele Vesten lider under. Også Vesten har etter hvert fått skakkjørte demokratier med det resultat at befolkningen har mistet troen på sine politikere. Folket reagerer med forakt på dette spillet, og det etablerer seg uvante konstellasjoner som vil ha makt.

I Norge «regjerer» et enormt byråkrati og mektige organisasjoner. Med sin lobbyvirksomhet og sine direkte kanaler til «makten», utformer de politikken som mest gagner dem selv. Folkets mening og landets tarv blir ikke det sentrale. Politikken mangler ofte legitimitet, det vil si folkelig anerkjennelse. Spesielt gjelder dette vår innvandrings og integrasjonspolitikk.

ANNONSE

Politikken er heller aldri langsiktig. For den politiske evnen og motet til å dra opp en visjon om en ønsket samfunnsutvikling og hva slags tiltak det krever, mangler hos våre folkevalgte. Politikerne tør ikke i tide ta de upopulære, men nødvendige valgene av redsel for å ryke ut ved neste nominasjon.

I Stortinget foregår stort sett bare spill for galleriet, etter oppskriften «nå tok jeg deg», når en kan sette «benkrok» på en politisk motstander. En fillesak blåses opp ved hjelp av media som tenker og handler i flokk, og vips, er spillet i gang.

Partimarkering, personlig markering og politisk karrierejag er «driven» for en folkevalgt i vårt politiske system – ikke samfunnets og landets interesser.

Mangel på legitimitet og forankring er det store problemet også i EU. Som en konsekvens kom Brexit.

Det er dette spillet Donald Trump, som ikke-politiker, til de grader har avslørt og blottstilt i USA. Han tar et kraftig oppgjør med den korrumperte makten.

La oss prøve å være litt realistiske og rasjonelle.

Det er ikke som kandidat til en lederstilling i Pave-kirken eller en kvinneorganisasjon Donald Trump skal vurderes. Når hans image og noe frynsete rykte som skjørtejeger får mediene til nærmest å gjøre ham fredløs og frakjenne mannen enhver ære, skjønner en at det ikke er moralsk harme og frykten for en inkompetent president i Det Hvite Hus som ligger bak den voldsomme kampanjen mot ham, men redselen for storrengjøring av det politiske systemet i USA. Donald Trump vil spyle rent.

Establishmentet frykter med rette at mye står på spill om Trump skulle bli president. Det kan innebære et så alvorlig systemskifte at det kan få følger for posisjonene og privilegiene de som makteliter har skaffet seg.

Russland har sin Putin, og det kan folket være glad for, hvilket de også er. For få statsoverhoder i dag, blir en slik popularitet til del – over en så lang periode.

Putin er en sterk leder, som vet hva han gjør. Han er ingen «politiker».

Han jobber for Russlands storhet. Det forstår folket, derfor støtter de ham, selv om han i sitt lederskap enkelte ganger synes å ty til metoder som det «dannede selskap» i Vesten med sine liberalere finner kritikkverdig (Her holder jeg «annekteringen» av Krim-halvøya utenfor). Dessverre har ikke det «dannede selskap» hans jevnbyrdige. Det er blitt et problem. Dette påpeker Trump.

Putin har vist realisme med sin politikk i Midt Østen, og skjønt mye bedre enn Vesten hva vår sivilisasjon står overfor, om de fascistiske kreftene i islam får utbre seg som konsekvens av migrasjonsstrømmen.

Sovjetunionens krig i Afghanistan har gitt ham dyrekjøpte erfaringer sammen med problemene han har med de muslimske enklavene i Russland.

Vesten fyrte opp til den «arabiske våren» med sin naivitet om demokrati og frigjøring av folket. Og hva høstet vi? Jo, et forferdelig rot, som førte til den største uro i den muslimske verden på hundrevis av år.

Trump sier i boken: «Det har aldri vært en mer farlig tid. Politikerne og særinteressene i Washington DC, er direkte ansvarlig for den situasjonen vi er i. Så hvorfor skal vi fortsette å lytte til dem?».

Ja, nettopp. Hvorfor skal vi fortsette å lytte til et lederskap som har mistet troverdigheten og ikke har løsningen på trusselen vi står overfor?

I Norge må vi helst ikke skryte av oss selv. Vi bør ikke berette om egen suksess, for her skal vi alle være like gode. «Du må ikke stikke deg frem og tro at du er noe». Du må heller heie frem middelmådigheten. Likhetstanken er knesatt, og misunnelsen ligger alltid latent. Derfor må vi si, om vi har suksess; «Nei, jeg er ikke stort flinkere enn andre, har bare vært litt heldig».

(Når Norge ikke har fostret mange berømtheter i etterkrigshistorien, tror jeg at mye av svaret finnes i ideologien, hvor venstresiden har vært fanebærer).

Med denne mentaliteten er det derfor uvant å høre en mann skryte av seg selv slik Trump gjør. Men ikke i USA. Han er den som kan gjenreise «et forkrøplet land», som han sier, og legger frem en enorm skryteliste over hva han har bygget opp som forretningsmann, og hvilken kapasitet han er. Da blir han her på berget latterliggjort og fremstilt nærmest som klovn.

Hans verdier og hans ideer for fremtiden tror jeg det er få som har giddet å sette seg inn i, og debattere seriøst. Da er det mye enklere å ty til demagogien der Trumps motstandere med sin definisjonsmakt bestemmer hvem han er.

Med dagens lederskap i Vesten er prosessen med å demontere vår vestlige sivilisasjon i gang. De korrekte liberalere og venstresiden har satt i farlig spinn en kultur som har gitt oss verdier som har utkonkurrert resten av verden, teknologisk og når det gjelder å gi folk verdigere liv.

Vi kjempe for å bevare denne kulturen. Da trenger Vesten en virkelig leder, en ikke-politiker av Trumps format.

 

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629