Kommentar

I George Orwells «1984» handler det om å ha kontroll med narrativet. Den som kontrollerer nåtiden, vil også kontrollere fortiden. Noe med dagens politiske system drar i samme retning.

Etterretningssjef Morten Haga Lunde la frem trusselvurderingen mot Norge på en pressekonferanse mandag formiddag. Mer interessant enn det han sier, er det han ikke sier.

E-sjefen snakker om trusselen fra fremmedkrigere som et isolert problem. IS-propagandaen kan ha rukket å påvirke personer vi ennå ikke kjenner eller vet om, derfor er ikke faren over. I tillegg mister statene i Midtøsten og Nord-Afrika legitimitet.

Men hva er forholdet mellom radikalisering og tap av legitimitet? Er ikke det også en relevant problemstilling i Vest-Europa?

Haga vil ha i både pose og sekk. Han vil både beskrive en situasjon og karakterisere problemene på en måte som passer hans eget narrativ. Publikum merker ikke sprekkene mellom fakta og fiksjon. Hvordan skulle de dét?

I dette narrativet er ikke islam i seg selv et problem. At islam er i ferd med å etablere seg i det norske samfunn og gjøres til en del av skole, arbeidsliv og institusjonene, er som det skal være, ifølge Hagas oppdragsgivere. Han ville ikke kunne gjøre jobben sin hvis han gikk utenom disse opptrukne linjene.

Men det gjør at hans beskrivelse av situasjonen blir så fortegnet at den nærmest blir villedende.

En trusselvurdering må innebære at man våger å se på alle endrede vilkår. Kanskje det ikke bare er i Midtøsten statens legitimitet er svekket?

Hva er konsekvensen av at Norge trekkes inn i et destruktivt spill vi ikke har herredømme over, jf. Syria, Irak og Iran?

Norge fortsetter å oppføre seg som om giverlandsgruppen og konflikten mellom Israel og palestinerne er den samme som før. Dét er det humanitære fredsforhandlingssporet. Men dette er utløpt. Premissene er forandret. Og Norge kan ikke ignorere de endrede vilkårene.

Nylig bevilget Norge 350 millioner kroner til Irak! Man kunne like gjerne tømt pengene i et sort hull. Det er ikke penger Irak mangler, men en motvekt til Iran. Vi betaler som politisk avlat. Men hva får vi igjen?

Det samme gjelder Afghanistan. Det finnes ingen overordnet strategi; man klarer ikke å bestemme seg for om man skal ivareta det gamle Norge eller det nye Norges interesser. Tilhengerne av sistnevnte kjemper for at flest mulig afghanere skal få komme til Norge, for som kjent har kongen gjort det til et valgspråk at det kommer nordmenn som innvandrer fra Afghanistan.

Bildet: Hollywood er per definisjon the good guys. Når Francis Lawerence lager en film som man før ville kalt anti-sovjetisk propaganda, er det ok. Hunger Games-regissøren er på riktig side. Han var forutseende og laget en film om Russland som infiltrerer USA. Før hadde slike fremstillinger en dårlig klang på venstresiden. Nå er det venstresiden som lager dem.

Den eneste fienden man tør å identifisere, er Russland. Dette stemmer godt med fiendebildet som Demokratene tegner i USA. Putin har gitt dem mye ammunisjon med sitt nasjonale gjenreisningsprosjekt, med sitt kleptokrati og sin smartness. Men det er et regime som benytter seg av metoder og strategier som er lett gjennomskuelige.

Hensikten var å sow discord (= så splid), konstaterte spesialetterforsker Bob Mueller da han la frem tiltalen mot tretten russere og tre firmaer. Men Demokratene og liberale medier hørte ikke på dét øret. De tok det som bevis på Russian collusion. Hadde ikke Trump dratt fordel av påvirkningen, kanskje? Ergo er han illegitim.

Trusselen e-sjefen trekker opp, er et enkelt bilde: Virkeligheten er langt mer komplisert. I den digitale verden kontrolles makten av den som kontrollerer fortellingen – narrativet.

Liberalerne er hauker

Derfor er Hollywood en viktig aktør for Demokratene, som nå er mer haukete enn Republikanerne var under den kalde krigen. Demokratene snakker om at USA er i krig med Russland. Liberale russere lurer på om USA er gått fra vettet. De tillegger ikke Putin og hans menn slike allmakts-evner.

I den fortellingen som Demokratene forfekter, slår man flere fluer i én smekk: Man klarer å lage en konstellasjon hvor Trump og Putin nedkjempes samtidig.

Det er et farlig spill, men det har sine avleggere også i Vest-Europa. Der har eliten i flere år nå stemplet bevegelser nedenfra som høyrepopulistiske.

Forsøket på å løse politiske motsetninger ved maktgrep som delegitimerer motstanderen, er et farlig spill.

Var det ikke manglende legitimitet som var noe av det mest urovekkende ved utviklingen i Midtøsten?

Ofrer demokratiet for å beholde makten

Her har man satset på en strategi som svekker legitimiteten til det politiske systemet i Vest-Europa og USA. Det er nesten ikke til å tro.

Den største trusselen mot demokratiene er å mane frem bildet av en indre trussel, at folket må reddes fra seg selv, ved at man nedkjemper politiske representanter som er illegitime.

Det fremgår av den norske e-sjefens presentasjon at det norske systemet kjøper Demokratenes og liberale mediers narrativ: Trump utgjør en trussel, og hans legitimitet er svak, siden det kan reises berettiget tvil om ham på grunn av russisk påvirkning.

Fiksjonen kontrollerer fakta: Til tross for ett års etterforskning er det ikke funnet bevis for noen collusion. Men siden russerne kjøpte annonser på Facebook og arrangerte noen falske demonstrasjoner, kan man tro på en hypotese. At en mann som George Soros i likhet med mange andre av Demokratenes sponsorer driver aktiv påvirkning hele tiden, er uvesentlig, for han er på riktig side.

Den som har fulgt Sean Hannity det siste året, har sett at for hver avsløring som har stukket hull på hypotesene, har ikke liberale medier gitt seg eller snudd. De ignorerer det som ikke passer og snakker enda høyere og mer iltert.

Vold neste

Charles Savage skrev i helgen en kommentar i New York Times der han spurte hva som ville skje hvis Demokratene ikke klarer å gjenvinne flertallet i Kongressen. Han serverer hypotesen om at mange da vil mene at det er russerne som for annen gang løper Trumps ærend. De vil nekte å anerkjenne resultatet. Dette er det som en gang var et flaggskip for liberal presse. Savage «spår» at det ikke er sikkert reaksjonene blir fredelige.

Han sammenligner med 1968, da studenter ble skutt på Kent University, og da Martin Luther King og Robert Kennedy ble skutt og drept.

Men på mange måter er situasjonen mer alvorlig nå. Institusjonene er svekket innenfra. Den fjerde statsmakt går selv foran i å rive ned tilliten til presidenten. Det skjer hver dag, døgnet rundt. CNN driver en døgnkontinuerlig kampanje for å svekke tilliten til Det hvite hus.

Out-putin Putin

Det er mer effektivt og kraftfullt enn Putin noen gang kan drømme om.

Dette er den egentlige trusselen: demokratier som selvdestruerer.

Hvis de som har makten til å lage narrativer, blir forelsket i sin egen makt, viskes grensen mellom fakta og fiksjon ut.

NRK sendte sist uke en «dokumentar» med tittelen «Putins hevn». En amerikansk produksjon laget i Boston av en Michael Kirk for Frontline og PBS, USAs NRK. Den skulle forklare hvordan Putin kunne bli den trussel han har blitt. Det begynte ved Sovjetunionens fall. Men så gikk det opp for meg at den var et stykke propaganda, forkledd som dokumentar. Mange «eksperter» dukket opp uten navn, og de som var gjenkjennelige, var Obama-folk eller såkalte clintonistas.

Man hadde tatt dagens situasjon og projisert den bakover i tid, slik at alt stemte.

Det er helt tydelig at Demokratenes fremstilling av Putin og Trump har samme design.

Man lager en film som «Red Sparrow» med Jennifer Lawrence, som spinner samme story om de farlige russerne.

Dette er krigshissing.

Orwell

De som hevder at andre spekulerer i fiendebilder, lager selv de sterkeste fiendebildene. Deres makt er så stor at de utgir seg for å være objektive.

Det er ingen tegn til at Norge tør å tenke selvstendig, men det er altså ikke det gamle kaldkrigs-USA vi er alliert med. Det er et Deep State-USA, et liberalt USA, et globalistisk USA som realiserer Obamas outreach til den muslimske verden, nedgraderer kristendom og gjør den hvite mann til en fiende.

De er fast bestemt på å vinne, og motgangen øker deres besluttsomhet.

Disse motsetningene, denne kampen, er ikke en gang synlig, og den blir ikke beskrevet i det offisielle Norge.

En trusselvurdering skal bygge på kjølig analyse. Ikke på fantasier.

Hvis du vil ha en sober, nøktern analyse av de trusler Norge står overfor, skal du støtte Document!