Kommentar

Honore Daumier: Meeting Of Thirty-Five Heads Of Expression

-Men innenfor de klassiske mediene er det fortsatt en forbausende konsensuspreget produksjon av nyheter og meninger som bør bekymre oss alle. Både i stoffets innhold, organisering, vinkling og fremstilling så ligner de store dagsavisene hverandre i høyeste grad, heter det i Mediemangfoldsutvalgets NOU- rapport.

Utvalget har ikke kommet fram til denne innsikten på egen hånd, men de siterer Anlov Mathiesen, tidligere redaktør i =Oslo, og en av de svært få norske journalister med et kritisk blikk på sin egen stand og det de driver med.

Det er symptomatisk at utvalget må gå utenfor det vanlige journalistmiljøet for å hanke inn motforestillinger til sin egen oppfatning av situasjonen i den norske journalistverdenen. For innenfor hersker selvrosen og en tilnærmet uinnskrenket idyll. Og den idyllen finner utvalget beskrevet hos politisk redaktør Hanne Skartveit i VG 28. januar der hun slår fast at Norge antagelig har verdens beste presse. Og VG-redaktøren fastholder at norsk medier er ”brede, balanserte og grundige”. Ulike synspunkter slippes til, og de tradisjonelle mediene leter aktivt etter nye og tydelige stemmer, doserer Skartveit i sin to sider lange kommentar.

Ved å sette opp Skartveit mot Anlov Mathiesen, virker det som utvalget finner den balansen som skal prege journalistikken, og på den måten unngår de å ta opp utfordringen fra Mathiesen. Det ville i tilfelle kreve en undersøkelse av de ideologiske føringene som preger norsk journalistikk og den journalistiske konformiteten som preger norske medier. Men om disse spørsmålene er utvalget taust. Det de kaller en mediekrise i Norge, er først og fremst forankret i økonomisk forhold. Kravet fra utvalget blir derfor at staten må yte mer finansiell støtte i påvente at mediene finner fram til mer oppdaterte finansieringsmåter. Men ut fra en erkjennelse av at mediekrisen også skyldes svekket tillit til mediene, begrunner utvalget økt statstøtte med at det er mulig å arbeide seg ut av denne mistilliten. Det skal skje ved at staten intervenerer og dermed setter mediene i stand til å produsere det de kaller kvalitetsjournalistikk. Hva det nå enn måtte være?

At den foreskrevne ”medisinen”, økt statsstøtte til mediene, kan være en alvorlig trussel mot demokratier her i landet, er en fjern tanke for utvalget, ja ikke engang fjern, den er ikke-eksisterende i rapporten. Det blir bekreftet av det floskel-skredet utvalget tyr til når de skal beskrive hvor viktige de tradisjonelle mediene er for samfunnet. Her slenger de om seg med begreper som samfunnsviktig journalistikk, som skal opplyse borgerne og sette dem i stand til å delta i diskusjoner og beslutninger, og som skal sikre at det som ikke fungerer i samfunnet, blir kritisk belyst og gransket av uavhengige redaksjoner. Og de skriver at dagens og de nærmeste årenes situasjon ikke bare er et spørsmål om mediepolitikk, men at demokratiets skjebne er avhengig av om utvalgets forslag blir tatt til følge.

Ved å skjule seg bak slik festtalesvada, sniker utvalget seg unna den reelle ”helsetilstanden” for norske medier, nemlig at de er nærmest ekstremt systembekreftende og milevis unna å ha den kritiske funksjonen de ifølge festtalene skal ha. Den mangelen på medie-tillit hos publikum som utvalget registrerer, forklarer de langt på vei med at sosiale medier og nettsteder (såkalte ekkokamre) har ødelagt ”kvalitetskravene” til god journalistikk. Lederen for utvalget, Knut Olav Åmås, har også i kjølvannet av rapporten gitt uttrykk for at det er nettmediene som er den største trusselen mot de tradisjonelle mediene.

Mange års fravær av kritiske medier har ført til at Norge i dag mangler en kritisk offentlighet, altså det som anses som en hovedbetingelse for det borgerlige demokratiet. Og i et land uten en kritisk offentlighet er det heller ikke annet å vente enn at utvalgsrapporten nesten ikke har framkalt reaksjoner, bortsett nyhetsoppslag om økt (kjærkommen) statsstøtte og et svakt applauderende oppslag i Klassekampen 16. mars der medieprofessor Sigurd Høst, på oppfordring fra avisen, kommer med heller substansløse kommentarer over to sider. Men Høsts falmede utspill oppveies muligens av historieprofessor Kjetil Jacobsen som i Klassekampen og Morgenbladet har påpekt at utvalget oppfatter den såkalte mediekrisen som en næringskrise og ikke som en journalistisk krise. I vår digitale nettalder, med så mange alternative nyhetskilder, er det blitt mer krevende å bevare troen på at journalister har en egen rett til å fortolke virkeligheten på lesernes vegne, mener Jakobsen.

Etter at avisene i Norge frigjorde seg fra de partipolitiske båndene og framstod som partipolitisk uavhengige, har de klumpet seg sammen om det Jakobsen kaller det urbane middelklasseperspektivet, der norske journalister trives så godt. Han mener også at utvalget legger liten vekt på politisk og ideologisk mangfold, Her tar nok Jakobsen litt for svakt i, for utvalget skygger fullstendig unna denne problemstillingen. Og det er heller ikke annet å vente når den norske medieverdenens gravitasjonspunkt er den politiske korrektheten der mangelen på motforestillinger er prekær. Norske medier er blitt et slags felles, nasjonalt ekkokammer der visse problemstillinger og spørsmål bannlyses fordi de er umoralske, fordi de representerer såkalt farlige, antidemokratiske tilbøyeligheter og tendenser som ikke må slippes til i mediene siden de vil være en trussel mot demokratiet og humaniteten. I demokratiets navn legger altså norske medier lokk på viktige deler av informasjonsstrømmen i samfunnet, i direkte motstrid til det som er grunnlovsfestet i Grunnlovens § 100, en paragraf som Mediemangfoldsutvalget brisker seg med gjentatte ganger i den 190 sider lange rapporten.

Den vel halve siden av rapporten som er viet til såkalte journalistiske blindsoner (områder som blir forsømt av mediene), er et klart tegn på at det mediebefolkede utvalget ikke ser medienes begrensninger i deres dekning av viktige samfunnsspørsmål, slik begrensningene er skissert foran. Utvalget henviser dog til en undersøkelse der det går fram at det finnes såkalte journalistiske blindsoner med underdekning på enkelte stoffområder. Det gjelder for eksempel saker som har med EU (sic: ikke EØS) og Nav å gjøre. Men utvalget nevner ikke et ord om at det er så å si umulig å skrive alternativt om asylpolitikk, bistandspolitikk, menneskerettighetenes dysfunksjonelle sider i forhold til nasjonalstaten og nedbyggingen av den samme, eller den enorme politiske innflytelsen de statsfinansierte NGO’er har på asyl-, flyktninge- og bistandspolitikken. Andre tabu-emner i mediene er ”eksproprieringen” av norske arbeidere ved storstilt import av utenlandsk arbeidskraft og spørsmål som mer generelt har med immigrasjon, kulturkollisjoner, terror og demografi å gjøre. Disse stoffområdene er så å si ikke-temaer i de tradisjonelle mediene, og i den grad de tas opp, ses de på med den politiske korrekthetens briller. De tradisjonelle medienes journalistiske svikt på de nevnte stoffområdene har ført til oppkomst av nettsteder som document.no og rights.no der man også finner en mediekritikk som er bortimot fraværende ellers i det norske samfunnet.

NRK-reportasjen nylig om ungdomskriminalitet i innvandrermiljøer på Oslo øst illustrerer godt det som skjer når tradisjonelle medier tar seg inn på ”forbudte” og politisk ukorrekte stoffområder. Den ”alternative” reportasjen, laget av den erfarne NRK-reporteren Anders Magnus, førte umiddelbart til skarp kritikk fra journalistkolleger som Hege Ulstein i Dagsavisen og Andreas Sletholm i Aftenposten, og reportasjen ble innklaget til Kringkastingsrådet. Dette tilfellet viser hvilke reaksjoner som kommer fra de ledende meningssjiktene  i journalistlauget når noen av deres egne bryter med de uskrevne laugsreglene i faget. Dette er regler som skal ”skåne” opinionen for innsikt i uheldige følger av en politikk som i stor grad er bestemt av sentrale organisasjoner i det humanistindustrielle komplekset i samarbeid med de etablerte partiene, og der journalistlauget inngår som en naturlig komponent. Det er nesten umulig i denne sammenhengen ikke å la tankene pense inn på den fascistiske, korporative samfunnsmodellen som nå ser ut til å være gjenoppstått i et vestlig, liberalt samfunn som Norge.

Reportasjen til Anders Magnus viser hva som kan skje når den journalistiske ”omerta’en” brytes. Men den er bare et spytt i havet i forhold til alle reportasjene som ikke blir laget fordi de krenker den politiske korrektheten i de politiske og journalistiske etablissementene. Og NRK-reportasjen er intet brudd på de journalistiske grunnreglene, den viser at det utrolig nok finnes en journalist som tar reglene på alvor ved å bringe fram sider av virkeligheten som i den politisk korrekte journalistikken forties. De som bryter med journalistiske grunnregler, er de tradisjonelle journalistene som ikke følger prinsippet om at man skal ta med de sidene som har betydning for saken og for forståelsen av den. Brudd på dette prinsippet er blitt selve hovedregelen i dagens journalistikk og gjør det til en pine å lese aviser, høre på radio og følge nyhetssendinger og diskusjonsprogrammer på norsk fjernsyn. I tillegg til brudd på journalistiske prinsipper, preges journalistikken av manglende kompetansen og kunnskaper hos journalistene, noe som ofte blir akutt for eksempel i NRK’s diskusjonsprogrammer. Der greier programlederne ofte ikke å stille de spørsmålene som går til kjernen i sakskomplekset. Det gjør at debattene ikke beveger seg en millimeter fra utgangspunktet og blir stående i en status quo-posisjon, noe som gjør at både deltakere og seere er like ”dumme” som før ordskiftet begynte.

Den journalistiske konformiteten og den politisk korrekte indoktrineringen og fordommene er kommet så langt i norske medier at de er blitt en del av journalistenes mentale reflekser. Fordommene er så internaliserte at journalistene ikke er klar over det selv, som da programlederen i NRK’s morgennyheter dagen etter valget i Nederland i innledningsspørsmålet spurte et intervjuobjekt om man ikke nå kunne signalisere at faren (Geert Wilders) var over. Eller da det i ingressen til Frank Rossaviks kommentar i Aftenposten 17. mars om valget i Nederland stod: ”Men det er for tidlig å sprette champagnen” (fordi Wilders ikke vant). Eller da Dagsrevyens Jarle Roheim Håkonsen i et intervju med NRK’s USA-korrespondent i januar kalte regjeringen til Trump ”den gjengen”. Eller da Helge Lurås nylig deltok i NRKs Ekko om populismen i Europa og ble utannonsert som islamkritiker uten at islam var tema i programmet.

Man kan jo også studere ansiktsuttrykkene til Dagsrevy-annonsørene og legge merke til de hyggelige smilene som blir politisk korrekte godhetsreportasjer og politikere til del og sammenligne reaksjonene med de dystre og nærmest hatske ansiktsuttrykkene når programlederne for eksempel utannonserer en Frp-politikere som har sagt noe politisk ukorrekt. Slike uttrykk for fordommer og forutinntatthet hos programlederne ville i seriøse, utenlandske tv-selskaper ført til sparken på dagen. I Norge er det normalen.

I en situasjon der norske medier preges av en destruktiv og farlig meningskonformitet, ønsker altså Mediemangfoldsutvalget mer av det samme. Men ikke nok med det. De vil ha økte tilskudd fra staten til formålet, og de krever fritak fra arbeidsgiveravgiften og utvidet momsfritak. Det krever de altså i en situasjon der mediene i Norge domineres av store mediehus som fungerer som rene pengemaskiner. Schibsted-gruppen hadde i fjor et overskudd på 2,1 milliarder kroner, av dette kom 670 millioner fra den norske delen. Amedia gikk med over 422 millioner kroner i overskudd, og også andre mediehus melder om et godt år. Med dette som bakgrunn kan man ikke dra noen annen slutning enn at Meningsmangfoldighetsutvalget i tillegg til journalistisk blindhet, fullstendig har mistet det man kaller normalt skamvett.  Om staten viderefører dagens mediepolitikk og sier amen til utvalgets forslag, vil mediene til slutt bli så subsidie-tunge at staten i neste omgang bør sette dem ut på anbud.