Gjesteskribent

Mennesker ser på Scandinavian Star-minnetavlen før en minnemarkering på Akershuskaia i Oslo tirsdag ettermiddag, i forbindelse med 25-årsdagen for brannen på Scandinavian Star 7. april 2015. Foto: Vegard Wivestad Grøtt / NTB scanpix

Etter en seks timers NRK-reportasje i påsken om Scandinavian Star-brannen i 1990, der 159 liv gikk tapt, henger sakens hovedspørsmål like uløst i luften som før. Og hovedspørsmålet, eller hovedpåstanden, er at brannen ble påsatt av besetningsmedlemmer på skipet for å skaffe eierne av denne ”danskebåten” en klekkelig forsikringssum.

Etter påtrykk fra etterlatte og rikspolitikere har brannen siden 1990 vært igjennom flere  politi-etterforskninger og offentlige granskingsutvalg. Likevel står hovedresultatet fra de første politi-etterforskningene ganske urokket. All etterforskning og gransking har konkludert med at brannen ble påsatt, men det er også alt politietterforskerne, de politisk oppnevnte granskerne og private etterforskningsgrupper er enig om.

Politi-etterforskningene og de offentlige granskingene sier at det ikke finnes bevis for at noen av mannskapet satte fyr på skipet for å utløse forsikringsutbetalinger til rederne. Heller ikke reportasje-serien i NRK gir belegg for at brannen var et resultat og motivert av forsikringssvindel. NRK-reportasjen bygger både på selvstendige journalistisk arbeid, men har også trukket veksler på annen journalistikk for om mulig å finne belegg for påstandene om forsikringssvindel. Men de journalistiske undersøkelsene har til nå ikke kommet noen vei i en sak som er vanskelig, for ikke å si, umulig å komme til bunns i.

Det er vel knapt det å komme til bunns i saken som er formålet med reportasjeserien i NRK. Den framstår som et velregissert tv- og psykodrama der man spiller på folks følelser i den grad at hver av de seks reportasjene har billedetekster med opplysning om at folk kan ringe ”sjelenødstelefonene” til Mental Helse og Kirkens SOS. Den siste reportasjen er også preget av dramatisert resignasjon, ledsaget av tause og oppgitte fjes og skjebnetung musikk.

Programserien, som det trolig er lagt ned mye penger og arbeid i, kan altså kritiseres for det samme som private etterforskningsgrupper har fremmet mot politi og myndigheter, nemlig mangel på vilje til å finne ut av saken. I stedet for å nøste opp tråder som kunne har ført til en avklaring av sentrale spørsmål, har skaperne av reportasjene gitt plass til intervjuer med etterlatte og overlevende fra brannen for å belyse deres engasjement og traumer som en konsekvens av brannen. Sammen med lite-sigende intervjuer av folk med heller perifer tilknytning til saken, tar sekvensene med etterlatte opp så mye plass at man foruten disse kunne ha redusert reportasjeserien atskillig tidsmessig, kanskje med flere timer og erstattet dem med forsøk på å trenge gjennom den ”tåkeheimen” som Scandinavian Star representerer. Men det har seriens skapere verken villet eller kunnet, fordi tidens journalistikk på tv-skjermen heller skal være følelsesregisserte tv-dramaer enn å nærme seg eller å avsløre sannheten om ting som faktisk har skjedd.

Scandinavian Star-rederne fikk, ifølge NRK-reportasjen, utbetalt 88 millioner i forsikring. Brannen i 1990 var ikke den eneste om bord i skipet. Det brant også i maskinrommet på Scandinavian Star mens det gikk i cruisefart i Karibien på slutten av 1980-tallet med Florida som utgangspunkt. I denne farten hadde skipet også to søsterskip, Scandinavian Sea og Scandinavian Sun, begge herjet av brann i 1984. Brannen på Scandinavian Sea varte i 18 timer. Den begynte i en lugar og spredde seg som en seriebrann over skipet. Brannen i Scandinavian Sun var en maskinbrann, mens skipet lå i Miami, som gjennom en åpen branndør og et sprukket kjølerør (?) spredte seg utenom maskinrommet. To mennesker omkom.

Begge disse brannene ble høyst sannsynlig etterforsket av politiet, den ene (Scandinavian Sun) også av den amerikanske kystvakten, ifølge NRK-reportasjen. Hvorfor i all verden har ikke programskaperne gått inn og lest etterforskningsrapportene om disse brannene? De skulle det ikke være noe problem å finne? Og hva med forsikringsoppgjørene etter disse brannene med tanke på mulig forsikringssvindel? Det er altså ikke tegn til at programskaperne har sett nærmere på brannene i de to søsterskipene som ligner mistenkelig (i hvert fall den ene) på brannen i Scandinavian Star i 1990. Det er langt fra sikkert om det er en menneskelig sammenheng mellom disse brannene, men skipsteknisk kan det være sammenhenger her som burde være verdt en gransking. Uansett burde det her være grunnlag for å se brannene i sammenheng med hverandre, både med tanke på brannenes årsak og de forsikringsmessige sidene av brannene.

Den første politi-etterforskningen av brannårsaken (gjennomført av Oslo-politiet) konkluderte med at brannen ble påtent av en dansk lastebilsjåfør, som tidligere var dømt som pyroman og som omkom i brannen han selv skulle ha antent. Senere etterforskning kom fram til at det ikke var belegg for beskyldningene mot sjåføren. Kritikere av politi-etterforskningene har i lang tid hevdet at det må ha vært folk med godt kjennskap til skipets oppbygning som tente på brannen, og at det var flere påsatte branner, endog påsatt mens skipet lå i havn etter å ha blitt slept til Lysekil i Sverige.

En av dem som sier at han vet hvem som tente på brannene, er den danske skipsinspektøren Flemming Thue Jensen, som kom om bord i Scandinavian Star mens skipet lå i Lysekil. I NRK’ reportasjeserie hevder han å vite hvem de tre er, men at det er ikke hans oppgave å offentliggjøre navene. Det tilkommer politiet. Av det som ellers blir uttalt i reportasjene, er det klart at de tre er maskinsjefen, en maskinist og sjefselektrikeren om bord i Scandinavian Star. I reportasjen gjøres det heller lite for å dokumentere eller avkrefte de alvorlige beskyldningene fra skipsinspektør Jensen. De forblir derfor hengende i luften som stumme anklager. Det burde vært lagt et helt annet journalistisk arbeid bak dette spørsmålet for å få vekk noe av det konspirasjonspreget som hefter ved saken, og ikke minst av hensyn til de tre som beskyldningene er rettet mot og som sannsynligvis er feilaktige.

Som i andre ulykker med stort tap av menneskeliv og kriminalsaker som det ikke gis noen fullgod, offentlig forklaring på, er også brannen om bord i Scandinavian Star en sak som er hyllet inn i et konspiratorisk slør. Slike konspirasjons-teorier oppstår fordi det er personer som av en eller annen grunn mener at de offentlige forklaringene skjuler de egentlige årsakene til en hendelse eller ulykke. Ifølge en slik tankegang samarbeider myndighetene med sentrale personer eller interesser og ønsker å føre opinionen bak lyset fordi det vil være for diskrediterende og skadelig om sannheten kommer fram. Saken om Scandinavian Star har mange av de elementene og mekanismene som inngår i ”klassiske” konspirasjonsteorier.

En annen ulykke som ble hjemsøkt av konspirativ tenkning og journalistikk var Mehamn-ulykken i 1982, da et Widerøe-fly styrtet og 15 personer omkom i Finnmark. Ved framleggelsen av den første havarikommisjonsrapporten om ulykken i 1984, kom det fram betydelige innsigelser mot rapportens konklusjon om ulykkens årsak. Kommisjonen slo fast at flyets haleror brøt sammen i sterk turbulens, noe som førte til at flyet kom ut av kontroll og styrtet i sjøen utenfor Gamvik. Rapporten ble utsatt for massiv kritikk, noe som førte til oppnevnelse av en utvidet flyhavarikommisjon. Den nye kommisjonen la fram sin rapport i 1988 med samme konklusjon som den første, nemlig at flyet styrter for egen maskin. Men kritikken stilnet ikke, den økte heller i styrke, og kommisjonens leder ble anklaget for å dreie kommisjonens oppmerksomhet bort fra at det skulle ha vært et britisk militærfly som hadde forårsaket ulykken under en pågående Nato-øvelse i Troms. Denne angivelige avledningsmanøveren i granskingen skulle skyldes at kommisjonslederen (Wilhelm Mohr) hadde bakgrunn i Luftforsvaret og hadde vært flyger i England under krigen. Han var Nato-venn og ville ikke ta det britiske Harrier-flyet i betraktning fordi det, ifølge kritikerne, ville føre til massiv kritikk av Nato og det norske Nato-medlemskapet.

Men selv med en ny kommisjonsrapport fortsatte kritikken. Og den økte endog i intensitet  blant annet på grunn av tv-programmer om saken i NRK og med politisk engasjement fra det venstreekstreme partiet Rød Valgallianse. Dette førte til enda en kommisjonsrapport i 1998 og så til slutt en stortingsoppnevnt granskingskommisjon i 2003, som la fram sin rapport i 2005. Men konklusjonene var stadig de samme som i de tidligere flyhavari-rapportene.

Som journalist i NTB var jeg av dem som jobbet mest med denne saken etter at den andre flyhavarikommisjonen la fram sin rapport i 1988. Jeg ble kjent med noen av sakens sentrale aktører og ble etter hvert klar over mekanismer og interesser som var i sving på kritiker-siden. Dette viste meg at det ikke er alltid at fornuften sitter i høgsetet i saker som bygger på konspirasjonstenkning, snarere tvert imot. Jeg gikk grundig igjennom de to rapportene, sammenholdt ulike vitneforklaringer og brukte enkel matematikk for å teste en del av disse forklaringene. Resultatene var ikke til viktige kritikervitners gunst. Utregningene viste at forklaringene blant annet ikke holdt tidsmessig, og jeg landet på forklaringene til kommisjonene. Men jeg brukte ikke mine egne beregninger i de mange artiklene jeg skrev om saken og ble derfor ansett for å være på kritikernes, ”konspiratørenes” side, ja, i så stor grad at jeg ble kontaktet da NRK skulle lage en større reportasje om saken. Jeg sa jeg ikke hadde noen opplysninger å tilføre, og jeg var ganske oppgitt over å registrere hvordan konspirasjonstenkningen hadde bitt seg fast hos en god del journalister og politikere med venstreradikale anfektelser. Men jeg burde i større grad ha tatt selvkritikk for å ha tutet for mye med ”ulvene”.

RV-politikeren Erling Folkvord var en av de sentrale politikerne både i Mehamn-saken og i saken om Scandinavian Star. At politikere og journalister på ekstremvenstre-siden engasjerte seg spesielt i de to sakene, er for så vidt naturlig siden disse folkene mener seg å representere ”folket mot makta”. Men i venstreradikale’s enøyde og konspiratoriske engasjement, er sannheten kanskje det første offeret. For sannhet har ikke førsteprioritet på den venstre-radikale agendaen, der man først og fremst er opptatt av å fremme sine revolusjonære mål. På denne politiske siden går man derfor inn for å videreføre og utbre sine egne fordommer enn å søke utgangspunkt i fakta og finne fram til det som er sant. Sentralt i disse venstreradikale forestillingene er tanken om at det alltid er noen som forsøker å skjule fakta for å dekke over sine egne og sine medaktørers interesser. Det er kun de venstreradikale selv som har ”rent mel i posen”, som representerer moralen og som taler folkets sak. Og som forvaltere av ”den gode moral” må de alltid ha rett, og de andre feil.

På dette viset havner de venstreradikale i de samme konspirasjonsfellene som de mener deres motstandere går i, nemlig i den samme konspirasjonstenkningen som de mener at andre er skapere av og offer for. Det gjør at forklaringer som ofte både kan være banale, enkle og sanne, blir borte i den konspiratoriske tåkeheimen. Som for eksempel at brannen om bord i Scandinavian Star kunne ha blitt påtent av berused(e)  person(er), som en hevnaksjon mot noen av skipets mannskapsmedlemmer, mot passasjerer, eller rett og slett for å skape frykt og redsel blant passasjerene, altså på pur faenskap. I Norge er det jo slik at fylla ofte har skylda. I så tilfelle er det lite trolig at de skyldige hadde regnet med at det ville føre til en brann der 159 mennesker omkom. At man fikk en sak som har versert uløst i 30 år og skapt mye lidelse og smerte hos de etterlatte som aldri vil få svar på sine spørsmål om hvem som tente på brannen. Og som må ta til takke med en journalistisk NRK-reportasje som lar uløste spørsmål bli hengende i lufta fordi NRK ønsker et emosjonelt tv-drama i takt med tidens politisk korrekte krav, og der smerten kan lindres ved å ringe Kirkens SOS.

Historiene om Mehamn-ulykken og brannen om bord i Scandinavian Star har svært mange likhetspunkter og paralleller på alle plan. Begge sakene har vært gjenstand for flere politietterforskninger og offentlige granskinger etter påtrykk fra private grupper og medier. NRK og den ekstreme venstresiden i norsk politikk og samfunnsliv har spilt mye av den samme, aktive rollen i begge historiene, noe som burde vekke mer enn ettertanke. Men det er ingen grunn til å vente noe mer. Ikke engang ettertanken er en reell mulighet i et land der den politiske korrekthetens tyranni råder med jernhard hånd, noe som er en del av den venstre-ekstreme arven som har preget det norske samfunnet nå i 50 år.

 

Kjøp Peder Jensens bok her!