Sakset/Fra hofta

-Get the Hell out of here!, skrek tidligere viseforsvarsminister i USA, Richard Perle, til meg mens han lente seg over skrivebordet sitt med det amerikanske flagget og den amerikanske ørna tronende på veggen bak seg. Året var 1988, og jeg var ganske forundret der jeg la sammen det ulinjerte notatheftet mitt og takket for en halvtimes samtale med en av USAs  mest innflytelsesrike utenrikspolitikere.

Perle skulle fortsette med å sette sitt stempel på amerikanske utenrikspolitikk i de neste 20 årene, med krigen i Irak i 2003 som et høydepunkt. Bak det mektige skrivebordet i American Enterprise Institute i Washington  med statlige emblemer bak ryggen, framstod Perle, med tilnavnet, Prince of Darkness, i 1988  med en politisk pondus som i hvert fall fikk meg til å tenke på den amerikanske presidenten, selv om jeg ikke hadde vært i Det hvite Hus.

Ute av American Enterprise Institute og inne i det sommervarme mylderet i Washington sentrum grublet jeg fælt hva det var som hadde utløst Perles raseri. Han hadde jo mottatt meg  med atskillig velvilje og latt meg, som eneste norske journalist, få et intervju om den saken som denne sommeren verserte i norske og internasjonale medier. Det var salget av data- og propellteknologi fra den statseide Kongsberg Våpenfabrikk (KV) og det japanske Toshiba-konsernet til Sovjetunionen. Salget hadde skapt problemer for USAs militære etterretning og svekket Natos teknologiske forsprang. USAs regjering (administration) og amerikanske myndigheter var ikke nådige mot Norge og Japan. Sånn sett kunne man  kanskje forstå Perles raseri, selv om han hadde forlatt Pentagon og den amerikanske regjeringen da jeg møtte ham. Men jeg følte at det kanskje var noe mer og noe annet som utløste den kontante beskjeden om å komme meg ut av kontoret hans.

Og jeg har i perioder grublet på hva som forårsaket utbruddet til Perle og den uventede overgangen fra imøtekommenhet til uvennlighet denne fine sommerdagen i Washington i 1988. Da jeg nylig leste at Perle hadde deltatt på årets Bilderberg-konferanse i København i begynnelsen av juni, dukket grubleriene opp igjen.

Arguably at the helm


Perle var ikke bare deltaker i årets Bilderberg-konferansen.  Han var blitt med i styret til Bilderberg-institusjonen, ikke uventet for en person som hele sitt voksne liv har søkt maktposisjoner. Han har ikke vært i posisjoner der rampelyset skinner altfor sterkt, men på mer gråbelyste plasser, som å være rådgiver i eller sjef for den neokonservative tenketanken American Enterprise Institute, som å være USAs viseforsvarsminister fra 1981 til 1987 eller som formann i det amerikanske forsvarsdepartementets forsvarsråd under president Georg W. Bush. Fra den stillingen måtte han fratre som formann i 2003 etter korrupsjonsanklager, men han fortsatte som medlem av rådet. Hvis det er noen person som kan kalles den sterkeste innflytelsesfaktoren på amerikansk utenrikspolitikk de siste 30 årene fra det neokonservative miljøet i USA, peker Perle seg ut.

«Arguably at the helm of the neoconservative movement is Richard Perle. He has been aided by other prominent neoconservatives, including Paul Wolfowitz and Douglas Feith», står det i en Wikipedia-artikkel om Perle og USAs utenrikspolitikk.

Nå må jeg med en gang si at jeg ikke er av dem som tror at Bilderberg-konferansen styrer verden, eller at jeg skulle mene at den såkalte finanskrisen som rammet USA i 2007, var planlagt av finansielle og økonomiske tungvektere som deltar i de årlige Bilderberg-konferansene. Slike grublerier overlater jeg til konspirasjonsteoretikerne som er i sving på så mange nettsteder, både på den politiske høyresiden og venstresiden. Jeg ser på Bilderberg som det den gir seg ut for, en klubb hvor meget innflytelsesrike personer i politikk, militærvesen, etterretning og økonomi i Vest-Europa og Nord-Amerika kommer sammen og hører på foredrag, prater med hverandre, utvikler nettverk, utveksler erfaringer og meninger om hvordan den vestlige, kapitalistiske verden og verden forøvrig er og bør være. Ser man på deltakerlisten i år, er var den en blanding av helt sentrale personer i de nevnte virksomhetsområdene, som Pengefondets Christine Lagarde og Natos generalsekretær Anders Fogh Rasmussen, og mer eller mindre avdankede maktpersoner som Henry Kissinger og min «venn» fra Washington, Richard Perle. Men om ham kan man kanskje si at han ikke helt har gitt opp å ha ei hand på verdensrattet.

På kaffe i Pentagon


Perle var ikke den eneste sentrale personen i KV-Toshiba-saken jeg møtte i USA sommeren 1988. En annen var toppbyråkrat Stephen Bryan i Pentagon. Perle fikk jeg gjort avtale med over telefon etter at jeg var kommet til Washington mens han var på helgetur til sin cabin lodge i Colorado, tror jeg det var. Avtale om intervju med Bryan hadde jeg ordnet da jeg ennå var i Oslo. Han var den i Pentagon som «satt på» KV-Toshiba-saken og som uttalte seg om den utenom topp-politikere i den amerikanske regjeringen eller i Kongressen. Det var medlemmer både i Senatet og i Huset (House of Representatives) som var svært opptatt av saken, men som vel mest brukte den for å profilere seg selv med tanke på kommende kongressvalg.

Jeg ble sluppet inn i resepsjonen i Pentagon (mulig det er flere resepsjoner i den gigantiske bygningen, men jeg ble i hvert fall sluppet inn i en av dem) og anvist plass i en stol i en sittegruppe rundt et lite kaffebord og bedt om å vente litt. Bryan dukket ganske raskt opp med to sekretærer, en mannlig som bar på dokumenter og en kvinnelig, som hadde til oppgave å skjenke kaffe. I likhet med andre byråkrater hadde Bryan ikke så mye å si om saken og ikke noe særlig nytt. Han kunne selvsagt ikke svare på mange av de mest interessante spørsmålene, slik jeg så det. Men praten gikk greit og uanstrengt. Jeg seilte i min ungdom i flere omganger på «statene» og hadde bodd i New Orleans en tid etter at jeg mønstret av der i 1967. Som gutt var jeg en nidkjær lytter til Voice of America, og med alle disse påvirkningene tilegnet jeg meg etter hvert engelsk språk med amerikanske aksent. Dessuten hadde jeg satt meg grundig inn i KV-Toshiba-saken, blant annet gjennom amerikanske aviser og tidsskrifter. Jeg lot meg ikke merke av at Bryan og hans mannlige kollega etter hvert begynte å gni seg utålmodig i stolene. Den kvinnelige sekretæren fortsatte å servere kaffe og var korrekt og hyggelig. Jeg var ikke så opptatt av tiden, selv om jeg av gammel vane nå og da kikket på klokka. Så da Bryan og kollegaen hans forsvant, trodde jeg de bare skulle hente enda en rapport som jeg skulle få lese. Jeg hadde allerede fått utlevert en Pentagon-rapport, trolig utarbeidet av CIA. Men de to karene dukket ikke opp, selv om kvinnen fortsatte å skjenke meg kaffe. Til slutt skjønte jeg at audiensen var over, noe den kaffeskjenkende kvinnen også litt beskjemmet (tror jeg) bekreftet. Og da var det bare å gå gjennom kontrollen igjen og ta den drosjen tilbake til Washington som kvinnen bestilte via resepsjonen.

Kulturelt kodebrudd?


I drosja på veien tilbake spekulerte jeg på grunnen til at Bryan og hans kollega så brått hadde reist seg og gått, uten å si farvel. Men de hadde ikke bedt meg å dra til helvete, slik Perle hadde gjort. Grublingen brakte meg fram til at jeg muligens kunne ha brutt noen uskrevne regler for hvor lenge en journalist kan oppholde amerikanske statstjenestemenn og politikere. Mine blikk på klokka hadde vist at Bryan og kollegaen hans var forsvunnet etter om lag en halv times prat. Jeg var også blitt «kastet» ut av kontoret til Perle etter en halv time, mente jeg å erindre. Kanskje eksisterte det en halvtimes-regel for journalistintervjuer i USA som jeg ikke var informert om. Den svenske journalisten som bestyrte kontoret til de nordiske telegrambyråene i Washington, hadde ikke fortalt om noe slikt til meg. Heller ikke veteraner som jeg snakket med i den internasjonale pressebygningen i byen, hadde nevnt en slik regel. Jeg møtte også James Dorsey fra Washington Times (ikke Washington Post der Carl Bernstein og Bob Woodward jobbet). Han var den første som skrev om KV-Toshiba-saken og drev den fram til å bli en internasjonal mediesak, antakelig til Pentagons og den amerikanske regjerings store tilfredshet. Jeg kan ikke huske om jeg spurte Dorsey om det fantes noen halvtimesregel for intervjuer i USA. Men jeg minnes ham som en hyggelig kar som selvsagt ikke ville si noe om hvem som hadde tipset ham om KV-Toshiba-saken. Den var selvsagt lekket til ham fra Pentagon.

I dagene etterpå fortsatte jeg å gruble på utgangen av møtene jeg hadde hatt med Perle og Bryan, og kom vel fram til at de var et resultat av at jeg ikke hadde opptrådt i samsvar med uuttalte regler for atferd og i strid med kulturelle koder jeg ikke var fortrolig med. Brudd på regler for intervju-tid kunne være den mest sannsynlige forklaringen, kom jeg fram til, men det kunne være andre regel- eller atferdsbrudd som gjorde at jeg ble oppfattet som «bonde i byen». Like før Perle hadde kastet meg ut, hadde jeg penset samtalen inn på forholdet mellom Perle og den norske forsvarsministeren, Johan Jørgen Holst, som var i Washington for å be om tilgivelse hos USA og forhandle seg fram til en løsning eller kompensasjon til den amerikanske staten for salget av propell-teknologi til Sovjetunionen. En norske motytelse eller erstatning var for øvrig en løsning Perle hadde understreket i intervjuet jeg hadde med ham. Både intervjuene med Perle og Bryan ble forøvrig slått stort opp i enkelte aviser i hjemlandet, og det veide opp for de litt pinlige avslutningene på møtene med dem, syntes jeg.

Bonde i byen


Noen hadde kviskret meg i øret at Holst og Perle hadde studert sammen i Chicago, og at de allerede den gangen ikke hadde vært særlig enig i visse politiske spørsmål. Jeg mener også å huske at jeg dro inn universitetet i Chicago på slutten av samtalen med Perle. Jeg tenkte at jeg dermed hadde brakt private forhold inn i saken, og at det var dette som hadde gjort så Perle rasende, uten at jeg kunne konkludere med det. Jeg holdt meg mer til «bonde i byen-teorien» og har i grunnen holdt meg til den fram til i dag. I ettertid har jeg ikke fått bekreftet at Holst og Perle hadde studert ved Chicago-universitetet, der forøvrig de neokonservatives store ideolog, Leo Strauss, var professor i politisk filosofi i etterkrigsårene til slutten av 1960-tallet.

KV-Toshiba-saken gjaldt eksport av teknologi fra Nato-land til den kommunistiske verden i strid med Natos såkalte Cocom-regler, som skulle regulere slik handel, eller rettere sagt, som skulle se til at handel med militær-viktig teknologi ikke skjedde til fiendtlige land. Teknologisalget førte til at Sovjetunionen kunne framstille så finslipte og støysvake propeller at Natos lyttesystemer ikke greide å følge bevegelsene til de sovjetiske ubåtene når de la ut fra sine baser. Dette var, så vidt jeg husker, de offisielle forklaringene fra Nato-hold. Flere år før var det blitt kjent at det gikk lyttekabler, fra Andøya til Svalbard for å registrere ubåttrafikken mellom den sovjetiske ubåtbasen i Murmansk-området og Barentshavet/Atlanterhavet.  I ettertid ble det klart at det ikke var stillegående propeller som var problemet for Natos etterretning. Teknologien fra KV-Toshiba gjorde at sovjeterne kunne framstille propellene med en presisjon som gjorde dem fysisk identiske slik at de sendte fra seg identisk støy. Dette gjorde at de vestlige lyttesystemene fikk problemer med å identifisere de enkelte ubåtene, noe de lett hadde kunnet gjøre før. Og Natos maritime etterretning ville neppe være dårligere enn sine kolleger i andre våpengreiner. Natos lyttesystemer oppe på bakken var så effektive at man på en lyttestasjon i Lofoten på 1970-tallet i løpet av kort tid kunne si hva slags fly som landet eller lettet fra flyplassen i Murmansk. Sovjetunionen var omringet av elektroniske lyttesystemer som kompenserte for Natos manglende muligheter til å drive spionasje innenfor grensene til landene i Warzawa-pakten, den sovjetiske pendenten til Nato. I tillegg ble det drevet intens signal-etterretning mot Sovjet. Det sies at det i Vadsø på det meste var 1.200 mennesker på etterretningstasjonen der som jobbet med å overvåke sovjetisk radiotrafikk, og det er mye i en by med 3.000-4.000 mennesker.

Ville fjerne Saddam Hussein


Jeg husker ikke hva slags «straff» Norge og Japan ble tildelt av Ronald Reagan, Perle & co for KV-Toshiba-salget, noe som kunne ha vært sjekket om det var mulig å ta seg inn i databasen Retriever der mine NTB-artikler ligger lagret. Men jeg deler skjebne med andre journalister som i dag må betale flere hundre kroner for å hente ut et par artikler fra databasen. Den er for øvrig er eid av NTB og svenske TT. Å betale for å få ut egne artikler er en skammelig ordning, etter min mening, men det skal jo tjenes penger på alt i vår tid. Den personen som ble strafferettslig tiltalt for salget fra KV, engelskmannen og syndebukken Robert Green, fikk en nærmest symbolsk straff, muligens betinget, og etter at dommen var falt i byretten i Kongsberg, døde KV-Toshiba-saken ut.

The Prince of Darkness, Richard Perle, fortsatte å være en sentral myndighetsperson i amerikansk utenrikspolitikk på 1990-tallet og et stykke utover på 2000-tallet under presidentene George H.W. Bush, Bill Clinton og George W. Bush. Han var med på å få gjennom Ronald Reagans såkalte Star Wars-program på 1980-tallet der USA tok sikte på å utvikle et missilforsvar mot sovjetiske rakettangrep med atomstridshoder. Kallenavnet Prince of Darkness skal han ha fått på 1980-tallet, blant annet som et resultat av sin motstand mot våpenreduksjonsforhandlinger med Sovjetunionen. Han skal i den anledning ha uttalt at: «I really resent being depicted as some sort of dark mystic or some demonic power…. All I can do is sit down and talk to someone…

Det neokonservative miljøet i USA var tidlig sterke tilhengere av å fjerne Saddam Husseins regime i Irak. I 1998 ledet Perle et initiativ som ble kalt Prosjekt for det nye amerikanske hundreåret sammen med andre neokonservative lederskikkelser som Paul Wolfowitz. Han hadde hatt ledende stillinger i regjeringen under flere presidenter. CIA-sjef fra 1993 til 1995, R. James Woolsey, var også med på dette initiativet. De ba president Bill Clinton om å fjerne Hussain med militærmakt. Perle var også med på framskaffe alternative etterretnings-vurderinger for å rettferdiggjøre en krig mot Hussein og Irak. Sammen med sine neokonservative medsammensvorne fikk han opprettet to hemmelige organer i Pentagon etter attentatet mot Twin Towers i 2001, kalt Counter Terrorism Evaluation Group og Office of Special Plans. Perle hjalp til med å ansette personer fra det neokonservative miljøet i disse to organisasjonene, som skulle produsere sine egne etterretningsrapporter og politiske vurderinger. Perles begrunnelse for å danne egne etterretningsgrupper var å bringe inn folk som kunne se på etterretningsrapporter fra CIA og andre etater med friske øyne?. Med slike opplysninger i mente er det ikke vanskelig å skjønne at Perle & co er blitt tildelt en svært viktig rolle da USA bestemte seg for å gå til krig mot Saddam Hussein, ja mange mener det ikke hadde blitt noen krig uten deres innsats.

Anklaget for korrupsjon


I 2001 ble Perle utpekt som leder for rådgivningsutvalget i det amerikanske forsvarsdepartementet, en stilling han beholdt til 2003 da det dukket opp korrupsjonsanklager og kritiske artikler om Perles habilitet. Blant annet journalist Seymor Hersh anklaget Perle for å profitere økonomisk ved å påvirke den amerikanske regjeringens innkjøpspolitikk. Perle som på 1980-tallet kom med sterke anklager mot Norge for å ha solgt militærstrategisk teknologi til Sovjetunionen, skulle paradoksalt nok bli anklaget for lignende forhold. Han ble beskyldt for å ha vært med på å overtale FBI og Pentagon til ikke å ha innsigelser mot å selge kommunikasjonsutstyr, som ble brukt av det amerikanske forsvaret, til et kinesisk selskap. Salget ville svekke den nasjonale sikkerheten, ble det hevdet av dem som motsatte seg handelen.

Uten at jeg har satt meg særlig inn i beskyldningene mot Perle, ser det ut som om han slapp billig fra handlinger som ligner betenkelig på det han anklaget Norge og Japan for i 1988. Men riper i den politiske lakken har han utvilsomt fått, og det er jo en skjebne han deler med andre neokonservative i regjeringen til George W. Bush, der folk som Paul Bremer, Dick Cheney, Donald Rumsfeld og Paul Wolfowitz var sentrale medlemmer. Med Barack Obamas innrykk i Det hvite Hus i 2009 ble de neokonservative blåst ut av den amerikanske regjeringen. Til tross for at flere av dem ennå vel sitter i maktposisjoner i det amerikanske samfunnet, kan man nok si at den neokonservative epoken i amerikansk statsstyre er over, i hvert fall for denne gangen. Men hvem vet, en ny generasjon kan være på vei. De vil i tilfelle måtte operere i en verden der det langt fra er gitt at USA kan opptre som globalt politi slik denne staten har gjort til nå.

Neokonservatismens filosof


Leo Strauss regnes som de neokonservatives ideologiske far. Han var venn med den franske hegelianeren Alexander Kojeve som før krigen ble verdensberømt for sin Hegel-fortolkning og sine Hegel-forelesninger ved Sorbonne. Koejves eksistensielle tilnærming til Hegel er for øvrig meget leseverdig. Strauss var også i mellomkrigstiden påvirket av den politiske og juridiske filosofien til tyske Carl Schmitt og Schmitts lesing av den britiske filosofen Thomas Hobbes. Strauss var uenig med Schmitts Hobbes-utlegninger og interessen for Schmitt falt nok kraftig da Schmitt ble en del av naziregimet. Strauss som var tysk jøde, greide å komme seg bort før nazi-galskapen tok overhånd i Tyskland.

Strauss utviklet en sterk skepsis til liberalismen og dens mer ekstreme former. Han så hvordan liberalismen impliserer en relativisme som innebærer en mistro til den vestlige kulturen som han var så opptatt av og som han studerte med slik iherdighet, særlig denne kulturens grunnsteiner som Aristoteles og Platon. Irving Kristol, som sammen med Norman Podhoretz regnes som grunnleggeren av den neokonservative bevegelsen med utgangspunkt i det jødiske månedstidsskriftet Commentary, har sagt det på denne måten: -De neokonservative er nyliberalere som er angrepet av virkeligheten.

De neokonservative er opptatt av sosiale velferdsprogrammer og universelle menneskerettigheter og troen på at hele verden kan bli demokratier slik som USA. Det de doserer, ligner en del på det vi hører fra politiske maktpersoner i Europa, fra EU-kommisjonen i Bryssel og fra sosialdemokratiske lederskikkelser som Jonas Gahr Støre, Jens Stoltenberg og Thorbjørn Jagland. Det som skiller Perle & co fra Stoltenberg & co, er blant annet synet på Israel. Der de neokonservative støtter Israel og mener at forhandlinger med et moralsk råttent palestinsk lederskap er helt bortkastet, støtter Stoltenberg & co det moralsk korrumperte, palestinske lederskapet som vil kaste israelerne på sjøen. Og mens den norske virkelighetsforståelsens fremste talsmenn, som Jonas Gahr Støre, mener at man kan dialogisere seg gjennom alle motsetninger og alt fiendskap, også med de fiendene som vil utrydde de vestlige demokratiene og for eksempel skjære strupen over på de «vantro», så er de neokonservative for mye «angrepet av virkeligheten» til å tro at man kan klare seg uten fysisk motmakt. Mens den norske Ap-SV-forståelsen av «virkeligheten» er en liksomforståelse av en liksomverden, har de amerikanske neokonservative sine bein trygt plantet i «virkelighetens grums». Både Perle & co og falangen til Gahr Støre & co mener dog at det er den vestlige verdens oppgave å bringe demokratiet til all verdens «ikke troende demokrater». Men mens de neokonservative er opptatt å berge og utvikle den vestlige kulturen, synes deres «medparter» her hjemme og ellers i Europa å bekymre seg heller lite om de nasjonale vestlige kulturene. De arbeider derimot ivrig for å omgjøre sine hjemland til multikulturelle «paradiser» i menneskerettskonvensjonenes ånd.

Sound and Fury

Neokonservatismen kan ses som en mer aggressiv og krigshissig utgave av den sosialliberale tradisjonen i Europa med sine misjonsanfektelser om å berge verden. Den kan sies å være en form for universell nymoralisme, slik man kanskje kunne forvente fra verdens ledende statsmakt anno 1980 til 2010 som har sine røtter i den kristne og gresk-romerske kulturen.

Så hva da med Perles raseri i sitt kontor i American Enterprise Institute i 1988? Noe fullgodt svar på det er det neppe mulig å gi. I Norge har man siden 1970, 1980 opplært sin befolkning i postmoderne virkelighetsvegring og multikulturell idealisme avkoplet fra realitetenes verden, og avlært befolkningen forståelse for kulturelle og religiøse konfliktlinjer som preger dagens verden. Norske borgere blir opplært til å eliminere politisk opposisjon ved hjelp av storstilt indoktrinering blant annet gjennom skolesystemet, gjennom statlige antidiskriminerings- og likestillingsprogrammer og en presse som er like moralsk korrupt som pressen i det forgagne, stalinistiske Øst-Europa. Resultatet er en opinion som i sin naivitet og tåpelighet knapt har sin make i denne verden.

Jeg var bærer av denne norske naiviteten da jeg dro til Washington i 1988. Det ikke annet å vente at jeg utløste raseriet i Richard Perle, en person som til de grader var fortrolig med maktens vesen og dens betydning. Å komme til Washington og tro at stillegående sovjetiske ubåtpropeller var en hverdagslig sak, og tro at man kan operere i en konfliktfylt verden uten skarpslipte økser, er i beste fall naivt, i verste fall farlig, både for en selv og for verden. For Perle & co betydde høypresise sovjetiske ubåtpropeller en form for et være eller ikke-være for USA, verdens demokratiske stormakt. I en slik verden kan ikke en norsk, hjemmestrikket SV-forståelse av virkeligheten møte annet enn forakt og raseri, Sound and Fury.