Kommentar

Jeg burde ha visst dette etter alt jeg har lest om de totalitære systemene, men av en eller annen grunn har det ikke gått inn, eller så er forklaringen at alle totalitære systemer er forskjellige, og det irakiske var for lite kjent. George Packer ga meg nøkkelordet: psykisk demoliton. Ødelagt på sinnet. Irakerne er ødelagt i hodet. Det er det man blir av et skrekkregime som Saddams. Vi visste det med Sovjetunionen. Det tar titår før sårene gror. I Irak er de helt ferske.

Packers artikkel i New Yorker WAR AFTER THE WAR er by far det beste jeg har lest om dagens Irak. Der norske journalister ser ut til å skrive ned hva den første og beste sier, intervjuer de beste amerikanske en rekke personer før de prøver å trekke noen konklusjoner. Packers essay er på 33 A-4 sider. Det ligger uhorvelig mye arbeid bak. Packer har øye for detaljene, små episoder som kan si en hel del.

Av all informasjon som kommer ut av Irak, er Packers essay det som best gir mening. Dvs. han utdyper og forklarer det vi har hørt fra ulike hold. Det er troverdig fordi det ikke har noen bottom line, ingen konklusjon. Det er like åpent og komplekst som situasjonen. Det motsatte av den lavpannede kampanjejournalistikken mange norske medier driver. Dessverre.

NYTimes John Burns har vært inne på det samme: At irakerne er pykisk ødelagt, og mistet balansen ytterligere med all plyndringen og lovløsheten.

Dette var amerikanernes første store feil: At de lot mobben herje fritt. Rumsfeld og Washington forsto ingenting. Han presterte å si at «frihet har sine stygge sider». Islam/arabisk kultur avskyr anarki. Ett ordtak sier det er bedre med 40 år med tyranni enn en dag med anarki. Spranget fra Saddams skrekkvelde til fullstendig anarki var psykisk destabiliserende. Det vitnet om at ingen hadde styring.

Packer er den første jeg har sett som forklarer hvordan det kunne skje. Mye skyldes rivaliseringen mellom State Department og Pentagon. Under ledelse av States Bureau for Near Eastern Affairs arbeidet 16 grupper av irakere i eksil med planene for et etterkrigs-Irak. Det resulterte i tusenvis av sider, om alt fra strømnettet til rettsvesenet, og fikk navnet Future of Iraq Project.

Men i januar fikk Pentagon det øverste ansvaret for Irak i en etterkrigsfase. Det var Douglas Feith og kontoret hans som stelte med disse sakene og de ville ikke ha noe med States planer å gjøre, og skjøv alle unna seg som hadde erfaringer fra gjenreisingsarbeid.

De levde i en egen virkelighet. -Dette var ikke nykonservatisme, ikke pragmatisme, realpolitikk eller noe annet, det var teologi, sier en kilde.

Den kurdiske statsministeren Baram Salih var i Washington en uke før krigen begynte. -De forventet at politiet skulle fortsette arbeidet etter frigjøringen. Jeg prøvde å si til dem: «Dette er ikke New York-politiet vi snakker om. Så fort den første krysserraketten treffer Bagdad, vil politiet gå i oppløsning og alle vil dra hjem».

Det var Pentagon og visepresident Cheney som sto for den teologiske linjen: De forkynte virkeligheten. Brysomme personer ble sparket. Under en høring hvor man gikk gjennom Feith-kontorets planer for etterkrigs-situasjonen, var det en person som stilte kritiske spørsmål. Han visste åpenbart mye mer enn Feiths folk. Det var Tom Warrick fra State som hadde vært koordinator for Future of Iraq Project. Noen uker senere forhørte Rumsfeld seg om hvem det var og sørget for at han ble sparket fra State department.

USA har mange flinke folk. En av dem er den Harvard-uteksaminerte historikereen Andrew P.N. Erdmann, som studerte etterkrigssituasjoner i moderne tid, høyst relevant for Irak. Han ble tilbudt jobb av Richard N. Haass, director for policy planning i State. Haass ba sommeren 2002 Erdmann skrive et synopsis om etterkrigssituasjoner i det 20. århudren. Resultatet ble et memo på 15 sider som ble oversendt Condoleszza Rice, Rumsfeld, Cheney og Powell. Der slår han fast at internasjonalt samarbeid og sikkerhet er avgjørende. På begge punkter har det sviktet i Irak: Det er ingen tvil om at det er for få boots on the ground.

Erdmann og hans kontor utarbeidet en liste over hvilke institusjoner som burde bevoktes i Bagdad når byen var tatt: Øverst sto sentralbanken. Nasjonalmuseet kom som nummer to. Oljedepartementet kom sist. De oversendte listen til krigsplanleggerne i Camp Doha 26. mars. Erdmann og kolleger kom til Camp Doha mens plyndringen i Bagdad pågikk for fullt. De traff en britisk offiser som tilsto at han nettopp var blitt klar over en haug papirer de hadde oversendt. De var blitt oversett.

Dette var ikke atypisk. Ifølge Packer var Feiths folk i Kuwait (hvor de ventet på å rykke innn) så disorganisert at de fikk mer informasjon om krigen fra CNN enn fra Washington.

Alle husker den joviale pensjonerte generalen Jay Garner, som ble hyret inn av Pentagon i januar for å styre den sivile administrasjonen. Garner hadde gjort en stor jobb for å redde kurderne fra Saddam i 1991. Han konsentrerte seg om den humanitære beredskapen. Den politiske lot han være. Den oppmerksomme leser vil kanskje huske det var et stort teltmøte hvor representanter for irakiske fraksjoner, sheiker og grupper, var til stede. Noen spurte Garner: -Hvem er det som bestemmer? -Dere bestemmer, svarte Garner. -Man merket at tilliten til amerikanerne rant bort som sand mellom fingrene, sier en kilde.

Kombinasjonen av plyndringen og vankelmodigheten i de første månedene gjorde at USA mistet initiativet i Irak. All goodwill og alt handlingsrom forsvant. Amerikanerne har langt på vei seg selv å takke for at det gikk så dårlig den første tiden. I tillegg kom mangelen på soldater, og forlenget rotasjon, opptrapping av angrepene, og påfølgende dårlig kampmoral.

Packer godtgjør at det er teologene i Pentagon og Cheney som med sin envishet og maktbrynde bærer størsteparten av ansvaret for at det har gått så dårlig.

Artikkelen har undertittelen: What Washington doesn’t see in Iraq. Erdmann sa til sist ja til å jobbe med Iran for National Security Agency. Han ble debriefet av Det hvite hus, i noen minutter. Han hadde fortsatt inntrykk av at de levde i en annen verden og ikke forsto hva som skjedde i Irak.

Hvis amerikanerne lykkes i Irak, og det må de, så er det ikke på grunn av Cheney, Rumsfeld og Wolfowitz, men på grunn av alle de flinke soldatene på bakken. Det gir en Band of Brothers-følelse å lese om unge karer som får det sivile ansvaret for hele bydeler på mange titusen menneskere, og makter å håndtere det; kloakk, bruer, strøm, skoler.

Det er mange stemmer i Packers essay. Jeg har konsentrert meg om Erdmann. Han er typen på den dedikerte amerikaner, en type engasjement som man ikke ser så ofte i Europa. Erdmann tror Irak har historisk betydning, og vil bli bestemmende for fremtiden. Det var grunnen til at han dro. Han ønsket ikke å være skrivebordsakademiker, men bruke kunnskapen i praksis.