Kommentar

De som har påstått at utviklingen i Irak går bra, har ofte virket som manisk depressive på opptur. Derfor er det ekstra gledelig når noen kan presentere en positiv analyse som har overbevisningens kraft.

Det har Roger Cohens kommentar fra Bagdad: Why Iraq’s Resistance Differs From Insurgency (sub only)

Bruken av de to begrepene er forvirrende. Hva mener han?

Insurgency kjenner vi. Det er gutta som kjemper mot amerikanerne og regjeringen i Bagdad med våpen i hånd. Spenner fra Al Qaida til nasjonalistiske grupper.

The resistance vil si motstanden mot alt som har skjedd etter 9.mars 2003. Resistance omfatter langt flere, om de ikke er identisk med alle sunnier, så er det ihvertfall mange av dem. Sunniene utgjør som kjent 20 prosent av befolkningen.

Det har tatt USA lang tid å innse at the insurgency, den væpnede kampen, er vanskelig å slå, og at the resistance, motstanden mot dagens politikk, er omfattende.

Hvis det ikke lykkes å bryte forbindelsen mellom resistance og insurgency, kan den bli vanskelig å slå, for ikke å si umulig.

Hva er det amerikanerne har forstått?

Det er at de ved å styrte et regime også styrtet en sosial orden. Invasjonen var en revolusjon. Amerikanerne styrtet ikke bare Saddam og Baath-partiet. De snudde hele samfunnspyramiden opp ned. Sunniene nektet å tro det kunne være sant.

The Sunnis were staggered: how could Washington give its backing to the people they disparagingly call the «Iranians» or the «Safavids» (after an old Persian dynasty) because Iran is a Shiite theocracy? Their astonishment was soon accompanied by an implacable anger; the resistance was born.

But Donald Rumsfeld, the U.S. defense secretary, could not see that – those fighting America were mere «bitter-enders» – and he was not alone in his illusions. The ending of a despotic regime was also the ending of an entire social order. Yet America chose to ignore the enormity of its deed.

Amerikanerne har forstått at nøkkelen til suksess er å trekke sunniene med. Derfor anstrengte de seg så sterkt for å få sunniene med, i arbeidet med den nye grunnloven og valget i desember. Sunniene forsto at de hadde mye å tape: det sto en plass ledig til dem, hvis de ikke grep sjansen ville toget til en ny fremtid gå.

Conversations with American officials and officers here reveal a couple of important new catchphrases. One is «pushing the envelope with the Sunnis.» Another is «the Sunni buy-in.» The former is supposed to secure the latter.

Pushing the envelope with the Sunnis has involved reaching out to their leaders; pleading for participation in the Dec. 15 election; beginning the enormous task of recruiting Sunnis to the new Iraqi armed forces dominated by Kurds and Shiites; displaying public anger over abuse of Sunnis in the Shiite-led Interior Ministry; and making it clear that the best hope for Iraq is a centrist, cross-sectarian government.

The belated change of U.S. policy has borne some fruit; a Sunni «buy-in» may be under way, albeit with ambivalence. Votes are still being counted, but Sunni parties are expected to take close to 20 percent of the seats in the new Parliament.

Even in Anbar Province, the heartland of the insurgency, voter turnout was about 55 percent, up from 1 percent in the vote for a transitional authority a year earlier. The shocking thing about the recent suicide bombing in the Anbar town of Ramadi was not the act itself but the fact that 1,000 men lining up for police jobs provided the target. That’s 1,000 Sunnis «buying in.»

Sunniene trenger USAs støtte for å få gjennomslag. Situasjonen er snudd på hodet: nå er det shiaene som snerrer til amerikanerne fordi de forsvarer sunnienes interesser. Shia-partiet ga USA noe av skylden for mega-selvmordsaksjonene forrige uke. Og de stiller seg uforstående til at USA griper inn overfor fangebehandling.

USAs budskap til sunniene er: Dere kan ikke ri to hester. På tide å bestemme seg.

America’s message to the Sunnis is now clear: you cannot have one foot in the government and one in the resistance. If you are buying in, you must forsake all support – tacit, passive, mercenary – for the insurgency. Another message: If it comes to an Iraqi civil war the chances of Sunnis winning are remote, so get on board now.

Meldingene om sammenstøt mellom irakiske grupper og Al Qaida tyder på at det er bevegelse på gang som bekrefter Cohens analyse.

De fleste analyser av situasjonen i Irak er mer eller mindre håpløse i sin konklusjon, ikke minst de som står i norske aviser. Eksempelvis lederartiklene i Aftenposten utmerker seg ved sin distanse og mangel på sympati med USA.

Gad se hvor lenge det går før de mulighetene Cohen skisserer blir notert?