Gjesteskribent

Det er riktig at forholdene i visse deler av Bagdad er blitt roligere. Men det er fordi den etniske rensingen har frembrakt «rene» områder, og da synker volden. Sunnier og shiaer står lenger fra hverandre enn noensinne, og i shia-områdene fungerer Mahdi-militsen som en stat i staten. Ingen tør nekte dem noe, og ingen vet hva et bank på døra betyr.

Bak den oppmuntrende fremgangen til the Surge skjuler det seg en dystrere historie: etnisk-religiøs rensing. Områdene blir roligere, og amerikanerne blir stående som garanter for sunniene. Det kan bli en farlig posisjon, hvis det ikke oppnås politisk enighet sentralt.

New York Times-journalister har besøkt 20 bydeler i Bagdad:

They found that the additional troops had slowed, but far from stopped, Iraq’s still-burning civil war. Baghdad remains a city where sectarian violence can flare at any moment, and where the central government is becoming less reliable and relevant as Shiite or Sunni vigilantes demand submission to their own brand of law. «These improvements in the face of the general devastation look small and insignificant because the devastation is so much bigger,» said Haidar Minathar, an Iraqi author, actor and director. He added that the security gains «have no great influence.»

Planen var at amerikanerne skulle trygge Bagdad slik at de politiske fraksjonene fikk pusterom nok til å komme fram til funksjonell maktdeling. Slik er det ikke gått. Amerikanerne har istedet funnet en samarbeidspartner blant sunniene i Anbar- og Diyala-provinsene, mens shiaene ser på med skepsis. De frykter at sunniene bygger seg opp igjen med amerikanernes hjelp.

Lt. Col. Steven M. Miska, deputy commander of a brigade of the First Infantry Division that is charged with controlling northwest Baghdad, said, «We’ve done everything we can militarily.»

He added, «I think we have essentially stalled the sectarian conflict without addressing the underlying grievances.»

Sunnis and Shiites still fear each other. At the top levels of the government and in the sweltering neighborhoods of Baghdad, hatreds are festering, not healing.
..
Dealing with intermittent electricity, few jobs, widespread corruption and fresh memories of unspeakable horrors, Iraqis of all sects are scrambling for power, for control.

Landet deles de facto

Blandede områder blir det færre av. Landet renses og deles i homogene enklaver. Dette er en problematikk amerikanerne kjenner fra Bosnia. Der var de heller ikke istand til å reversere rensingen. Nå pågår den rett under nesa deres, men de er maktesløse.

Det har skjedd en stor forandring det siste året: sunniene vender seg til amerikanerne for beskyttelse.

Iraq’s mixed neighborhoods are sliding toward extinction. During the troop increase, Shiite militias have continued to drive Sunnis out of at least seven neighborhoods of Baghdad. The Mahdi Army, loyal to the radical cleric Moktada al-Sadr, is turning into what many describe as a shadow government, while desperate Sunnis have come to rely almost exclusively on American troops for their protection — a remarkable turnaround from four years ago when the Americans arrived.

Amerikanerne er ikke lenger det første irakerne bekymrer seg for. De er mer redd for den andre gruppen – shia eller sunni.

The past seven months have crystallized a sense that the Americans are no longer the primary issue: Sunnis most fear Shiite Iran; Shiites are terrified of Sunni extremists and Baathists.

Ny terror

En av bydelene er Huriya, som Mahdi-hæren har renset for shiaer. Antall drap og likvideringer har gått ned, men det betyr ikke at plagene er over. Mahdi-hæren har innført sin egen justis. Hvis dette er hva et fremtidig shia-styrt Irak har i vente, så er det grunn til frykt, skriver NYTimes-journalistene.

In that working-class western Baghdad neighborhood, the signs of a Shiite takeover stand out — and offer a glimpse into a possible future of a Shiite-ruled Iraq without a capable, nonsectarian government.
..
Families in Huriya depend on the Sadr organization for gas, medicine and other necessities. In return, many Shiites say they live in constant fear of a knock on the door: sometimes the gunmen come to borrow a car or a house; sometimes they demand help at a checkpoint, or for a mission to kill or displace Sunnis from another neighborhood.

Whatever the militia demands, it gets.

En av de små krigsherrene i Huriya er Abu Sajat, en ung, fet tidligere gateselger, som nå strutter av autoritet med en pistol i beltet. Det er fiendskapen med sunniene som har gitt ham en karriere, og han har all mulig grunn til å befeste den.

His justification for attacking Sunnis was simple, and sectarian: «Their houses belong to us,» he said. «They’ve colonized us for more than 1,000 years.»

«Sunnis are just like the puppies of a filthy dog,» he said. «Even the purest among them is dirty.»

Det skumle med etniske/religiøse konflikter er at de går over til å bli en kamp om ressurser og makt, og der hvor det er mangel blir det et spørsmål om overlevelse.

Mahdi-militsen har et overtak: det er deres turf, de kjenner lokalitetene, mens amerikanerne før eller siden forsvinner. Derfor våger ikke lokale shiaer å samarbeide med amerikanerne, og Mahdi-militsen vet å holde frykten ved like. De statuerer noen eksempler mot de som har vanskelig for å lære:

Many Iraqis, Captain Feese said, hesitate to work closely with the Americans because «they know I’m going home.» Even now, most Iraqis in Huriya still do not believe that the Americans can protect them in a city where, two weeks ago, the Shiite head of a neighborhood just southeast of Huriya was shot dead in a Mahdi-controlled Shiite area. The killing was understood to be punishment for working with the Americans.

Hos sunniene er det stikk motsatt: der står tusenvis av menn i kø for å bli opptatt i hæren. Kort sagt: Sunniene gjør nå alt for å bli opptatt i den orden som de tidligere har gjort alt for å sabotere. Historien om sunnier som vil samarbeide med amerikanerne er derfor noe mer enn heimevern mot Al Qaida. Sunniene forstår at de holder på å miste toget, og bli undersotter i en shia-stat. Hvis prisen er å gå inn i hæren, so be it.

Scenen er utenfor landsbyen Sadr al-Yusufiya, i sunni-triangelet, sørvest for Bagdad.

At one end sit the remains of a truck bomb that a suicide bomber from Al Qaeda in Mesopotamia tried to ram into the village’s American base in June. At the other end, a thousand overheated Sunni men, ages 18 to 35, wait to be given physical examinations and literacy tests by the very same American troops some of them were trying to kill recently.

The push-ups, pull-ups and reading exams are the American military’s attempt to screen the candidates and hasten their hoped-for entry into the Shiite-dominated Iraqi police.

Those Sunnis now hope the Americans will help them rejoin the new Iraqi order that they rejected, and that has in turn rejected them for so long.

Men sunniene står ikke med lua i hånda. De vil ha noe tilbake: de krever våpen, radioer, kjøretøyer. Amerikanerne betaler heimevernet 100 $ dagen per mann og lederne kan gjøre hva de vil med pengene. Flere av sunni-sheikene har bakgrunn i Saddams regime, og erkjennelsen av regimets forbrytelser er lav. Det snakkes åpent om at man må forberede seg på krig med shiaene når amerikanerne drar.

Alle vet at deres nærvær er begrenset, og at det bare er et tidsspørsmål før de drar.

Samme tankegang gjenomsyrer shiaene.

De statlige institusjonene skulle stabilisert og virket som katalysatorer for politisk samdrektighet. Men særlig politiet er preget av sekterisme. 85 av politiet er shia, og noen enheter er rene drapskommandoer. Politiet blir ledsaget av amerikanere som skal holde overoppsyn. De vet i detalj hva som foregår. Noen ganger rammer det amerikanerne selv.

No one is more aware of the police’s sectarian reputation than the American military transition teams that advise them. They are frank about infiltration by the Mahdi Army, known as Jaish al-Mahdi or JAM.
..
First Sgt. Timothy Johnson’s experience of the National Police is particularly stark. Driving in mid-June past a National Police checkpoint, Sergeant Johnson, a 43-year-old from El Paso, waved at the smiling Iraqis he knew well, and received friendly waves back.

Barely 50 feet later a sophisticated roadside bomb known as an explosively formed penetrator hit the rear of his Humvee, missing the crew but blowing his luggage out into the road. The same smiling police officers promptly stole his computer, mobile phone and camera and demanded a $40 bribe to give the computer back.

«I don’t trust them,» he said. «They will smile in your face and stab you in the back. They were just too close to that E.F.P. not to have known.»

Oppgaven med å «redde» Irak kan synes nesten håpeløs.

At Street Level, Unmet Goals of Troop Buildup