Kommentar

Vi er en stor energinasjon, men likevel er det lite eller ingen dypere forståelse av hva som foregår i Midtøsten. Det er alvorlig. VGs leder og kommentar igår om Hamas og USA er grelle eksempler på at kritikken kun gjelder USA, men ikke ekstremister.

Avisenes ledere gir viktige innblikk i hvordan redaksjonen tenker. Det sier noe om virkelighetsforståelsen. Svein Røhne er en gammel, pålitelig traver. CIAs Europa-sjef gjennom mange år, Tyler Drumheller, har gitt et intervju til Der Spiegel.

Drumheller har gått av. Han får lov å fortelle om det skandaløse informasjonsarbidet i forkant av Irak-krigen. De irakiske avhopperne løy så det rant av dem. Det ble man etter hvert klar over. Men Washington nektet å avblåse, og fortsette å presentere deres informasjon som pålitelig lenge etter at den var diskreditert. En av dem ble styrt av tyskerne og fikk kodenavnet Curveball. Han er for lengst herostratisk berømt. Drumheller informerte CIA om at han var diskreditert, og hans opplysninger ikke måtte brukes, hverken som underlag for analyser eller offentlig. Da Colin Powell gikk på FNs talerstol og holdt sin berømte Irak-tale i februar 2003 trodde Drumheller ikke sine egne ører. Han trodde Powell hadde fått feil tale, for utenriksministeren presenterte alle de påstander fra Curveball som for lengst var avslørt som løgn. Noen ville det åpenbart annerledes. Det er ikke så vanskelig å tenke seg hvem: Cheney, Rumsfeld og kontoret til Douglas Feith. Det var å diskreditere Powell, og bryte tilliten til egne medarbeidere, det amerikanske folk og internasjonal opinion. So far so good. Dette er viktig for å vise at disse metodene ødela noe av den indre moralen i Irak-foretaket. Løgn er sjelden et godt utgangspunkt.

Det er godt at amerikanerne har en praksis for at folk lekker hvordan det egentlig henger sammen. Det er ikke akkurat norske embetsmenn kjent for. Det er nok et og annet de har å fortelle om olje-Norge, hvis de turte.

Lederspalten på samme side som artikkelen «Powell må ha fått feil tale», er en oppfordring til å oppheve boikotten av Hamas. Det er en underlig artikkel. Man spør seg hva som foregår i hodene på lederskribenten og hans kolleger. Såvidt jeg vet leses den av flere.

Norsk Midtøstenforståelse er en underlig blanding av gammeldagse begreper og islamistisk påvirkning. Olav Versto skrev en lørdagskommentar for et år siden der han tydde til nazisme-metaforen for å beskrive israelerne. Det skal liksom være formastelig og helt på jordet å skrive noe slikt om en norsk seniormedarbeider. Men Versto føyer seg inn i en trend, der tradisjonelt liberale stemmer gir seg anti-israelismen i vold på en måte som setter grunnleggende spørsmål ved Israel som stat.

I en situasjon der Hamas ikke har vist noen tegn til å søke kompromiss, men tvert imot vist seg åpen for kurtise fra Hizbollah og Iran slik at Gaza befinner seg i borgerkrig, velger VG å gå inn for å oppheve boikotten av Hamas. Det vil være det samme som å slå bena under Fatah og Abbas, og kåre Hamas til vinner. Når Abbas endelig våger det oppgjøret med Hamas som Arafat aldri våget, går VG inn for å støtte terrorbevegelsen.

Det er noe skitt-la gå, «er det så farlig?» over VGs leder. Man konstruerer sammenhenger som ikke finnes:

Det kommer hyppig til kamper mellom grupper tilknyttet Hamas og det rivaliserende Fatah-partiet. Dersom forholdene ikke bedrer seg, kan det snart utvikle seg til full palestinsk borgerkrig. Vi tror vestlige land tjener palestinerne best ved å oppheve boikotten og forsøke å komme Hamas mer i møte. Så får en oppfyllelse av kravene til Hamas heller komme etter hvert.

Vil det virkelig tjene palestinernes sak hvis Hamas blir seierherre og kan knuse Fatah? For hatet er nå så stort og det har flytt så mye blod at vendettaen ikke lar seg stanse.

Det som totalt mangler i VGs påtatte enfoldighet er en forståelse av situasjonen i Midtøsten. Gaza og Vestbredden er idag del av den samme politiske volden som vi finner i Libanon, og Irak. Den dreier seg om hva som skal bli arabernes fremtid: nye religiøse diktaturer står mot gamle sekulære. Det som gjør det komplisert er at islamistene vinner demokratiske valg, og at shiaene står mot sunnier. VGs kommentator lukker bevisst øynene for konsekvensene av å støtte Hamas, slik mange andre norske aktører gjør.

Igjen er det det gamle mønster som tiltaler norske røster mest: Akkurat som man i Jugoslavia aldri helt ble kvitt sansen for serberne, har man nå en hang til de tradisjonelle sunni-herskerne. Men da overser man at sunni-herskerne har mistet sansen for et Hamas som flørter med Iran. Hizbollah har heller ikke samme appell som i sommer. Det er frykten for shiaene og Iran som nå er dominerende. Men dette vil norske kommentatorer helst ikke ta inn over seg, for det er så vanskelig. Da blir det ikke USA som er verstingen, men araberne selv. Hvorfor ser vi så lite av ektefølte reportasjer fra Irak, som forteller hvordan irakerne lider? Man teller bare de døde i Dagsnytt og forteller ellers hvor dårlig det går for USA. Man ønsker ikke å bore dypere og forstå at status quo forsvant fra Midtøsten lenge før USA intervenerte.

Uansett kunnskapsnivå burde det være lett å forstå at det å støtte Hamas når det hersker borgerkrig, er en farlig linje. Hvorfor anvender man i så fall ikke samme logikk på Irak: der vil også en støtte til shia-regjeringen være en lettelse for flertallet av befolkningen.

Feilslått boikott