Gjesteskribent

Hamas’ kupp i Gaza forrige uke kan tjene som prisme og et barometer: her inntraff en eruptiv begivenhet i sentrum for norsk utenrikspolitikk. Likevel fortsatte norske journalister og utenriksminister Jonas Gahr Støre å kverne på de samme referengene: Det er Vesten og Israels skyld.

Historikere vil i fremtiden analysere hvorfor norske medier avvek så mye fra toneangivende internasjonale. Nyhetssjokk som burde ryste en ut av vante forestillilnger ser ikke ut til å ha noen virkning.

Torsdag 14. juni skrev Per A. Christiansen på kommentarplass:

På kort sikt er det ett lyspunkt i denne utviklingen. Det later nå til at Hamas kan være i ferd med å sikre seg kontroll over Gazastripen. Dermed kan det også være muligheter for å få slutt på den lovløsheten som har spredd seg i dette området.

Det er ord som bør synke inn, mens man lar bildene av Hamas sjokktropper, kledt i svart, maskerte og struttende av våpen, passere i revy. Lyspunkt?

Jeg tror kanskje Christiansen i ettertid gjerne skulle sett noen av formuleringene annerledes. Det kan man si om mye av det som er skrevet.

Begivenhetene kom bakpå norske medier. Onsdagens aviser bar preg av bagatellisering, av at man ikke ønsket å ta inn over seg det som skjedde. Torsdag klinte Aftenposten til med et dramatisk bilde av et gravfølge på førstesiden, og tittelen: «Gaza blør ihjel». Det var «hype» av verste skuffe.

Inne i avisen har Christiansen kommentaren Tragedien Gaza Den er verdt et studium, fordi Christiansen her i rendyrket form serverer den versjonen som et samlet korrespondentkorps og UD bekjenner seg til: Perspektivet man anligger er palestinernes, og de representeres nå av Hamas. Det er utgangspunktet. Dermed blir Abbas til en løpegutt for USA og Israel. Folket valgte Hamas og det var Vesten som sviktet. Nå må verden ta konsekvensene, men igjen er det palestinerne som må bære byrdene. Er det noe rart de er aggressive!?

Store deler av norsk presse og norsk UD har valgt å se verden gjennom Hamas’ sine briller.

Christiansen:

Et nyttig utgangspunkt for å vurdere denne utviklingen kan være valget på ny lovgivende forsamling for Vestbredden og Gazastripen i januar i fjor.

Den islamistiske bevegelsen Hamas besluttet å delta i et slikt valg for første gang. Dette skjedde ikke uten motstand fra en intern opposisjon som hevdet at Vesten, og spesielt USA, kun ønsker å bruke demokrati som et skalkeskjul for å svekke islam og tjene sine egne interesser.

Brudd

Valget førte til at Hamas vant en klar seier over Al-Fatah, som inntil da hadde dominert palestinsk politikk i nesten fire tiår. Og opposisjonen fikk straks rett: Verdenssamfunnet nektet å anerkjenne utfallet av det demokratiske valget og brøt forbindelsene med den regjeringen Hamas dannet i mars i fjor.

Ikke nok med det. Fatah nektet å gi fra seg deler av makten til sin rival. På den ene side forsøkte bevegelsen å bevare kontrollen over så mye av det palestinske sikkerhetsapparatet som mulig. På den annen side gjorde enkelte av dens medlemmer sitt beste for å sabotere de nye Hamas-statsrådenes arbeid i departementene.

Israel og USA har gitt direkte støtte til dette. Ikke minst er Fatahs væpnede styrker blitt tilført våpen, penger og opplæring. Det er ikke uten grunn at Hamas har anklaget Fatah for å stå i ledtog med israelerne.

Christiansen nevner ikke med ett ord hvor problematisk valgdeltakelse er for Hamas: de har en annen forståelse av demokratiet, både prinsipielt og i forhold til Israel. De boikottet det første valget, fordi det ville krevd anerkjennelse av Israel. Da de kom i regjering ville de ha i pose og sekk. Vesten har forsøkt å presse frem en anerkjennelse av internasjonale regler for samkvem mellom stater, og samtidig styrke Abbas som motvekt. Dette fremstilles av Christiansen som undergraving.

Man beveger seg innenfor en selvrefererende modell: der all kausalitet legges på Israel, USA og det internasjonale samfunn, som ikke vil eller kan skjønne noen ting.

Det bemerkelsesverdige er at man blir med på ferden selv når Hamas med sin islamisme og antisemittisme kupper makten med våpen i hånd. Et lyspunkt? Innflytelsen fra Iran og utviklingen i Libanon blir ikke nevnt med ett ord.

Et gufs fra 30-årene

Den islamistiske trusselen er idag høyst reell, fra Afghanistan til Nord-Afrika. Den finnes ikke annet enn som et marginalt fenomen på den offisielle norske radar. Aftenpostens leder lørdag 16. juni, Palestinsk tragedie, kan i sin tone og holdning minne om 30-årene. Det er den samme beklagende tonen over at utenverdenen ikke forstår Hamas og palestinerne (man setter likhetstegn mellom de to). Aftenposten tar forbehold, man liker selvsagt ikke Hamas, men er ikke overrasket over det som skjer, i betydningen; var det ikke det vi sa! Aftenposten er fremsynt og verdensvant/trett:

NYHETSBYRÅENE MELDER om forskrekkelse hos både israelske og vestlige ledere over det kupp islamistbevegelsen Hamas har gjennomført i Gaza. Det er en forskrekkelse vi ikke har noen som helst forståelse for. Snarere minner vi om at det lenge er advart mot at dersom den palestinske regjeringen ikke får mulighet til å være regjering, ja, så ville resultatet bli et sammenbrudd.

Nå er dette et faktum, og verdenssamfunnet må nok en gang konstatere at det har sviktet en politisk mulighet.

VI ER REDD Prio-forskeren Are Hovdenak har rett når han påpeker at boikotten av den palestinske regjeringen svekket de moderate kreftene i Hamas, mens de militante ble styrket. Og utenriksminister Jonas Gahr Støre formulerer seg innsiktsfullt og presist når han konstaterer at der det ikke er håp, tar ekstremismen over.

Det er dette som har skjedd på Gaza-stripen.

Men bakgrunnen for det som nå skjer er sammensatt. Mangeårig israelsk okkupasjon og vestlig boikott etter Hamas-seieren ved fjorårets demokratiske valg, er viktige faktorer. Det er også president Mahmoud Abbas og Fatahs håndtering av denne langvarige krisen. Det er ikke akkurat utøvd et lederskap til etterfølgelse i disse avgjørende månedene.

Ikke med ett ord nevner Aftenposten eller Gahr Støre at islamismen er en bevegelse som sprer seg fra Afghanistan, Irak, Syria, Libanon, Jordan, Egypt og de palestinske områdene. Hamas’ mål er ikke en nasjonal stat, men en islamsk stat. Gahr Støres uttalelse om at utenverdenen ikke har gitt Hamas «håp» er å erstatte politikk med moralisme. Det er samme argumentasjon som under karikaturstriden: Fra å ha imponert med sine urbane stil og polerte språk, er det grunn til å lure på om Gahr Støre har noen ballast i det hele tatt. Det er ikke lenger feilskjær, men grunnleggende feilvurderinger han demonstrerer – igjen og igjen.

Overvintrede holdninger

Aftenposten viser den samme forståelse for Hamas som den i sin tid gjorde for Tyskland under den nye lederen. Da som nå var det et forurettet folk, og verden måtte forstå at tyskerne reagerte når deres synspunkt ikke ble forstått.

Det er en merkelig dobbeltkommunikasjon til stede: man beskriver revolusjonerende begivenheter, men fortolkningen er deterministisk: var det ikke det vi sa! Dermed trenger man ikke revurdere sin virkelighetsoppfatning. I virkeligheten tar man da Hamas’ side. Det ligger implisitt i determinismen og den årsaksforklaringen man har låst seg fast til. Disse oppfatningene er så ute av kurs at de allerede må skade Norges renommé i utlandet. Hvor lang tid tar det før folk våkner?