Kommentar

I sin iver etter å støtte palestinernes forsøk på en samlingsregjering går Norge langt foran land vi ellers liker å sammenligne oss med, skriver Aftenpostens Morten Fyhn i en kommentar.

Norge spiller akkurat nå solo på den internasjonale arena i en grad som knapt har sitt sidestykke i nyere tid. Den norske utenriksledelsen anført av utenriksminister Jonas Gahr Støre og statssekretær Raymond Johansen har med begjær grepet anledningen som bød seg til igjen å kunne spille en rolle i Midtøsten. Endelig skjedde det noe, kan de ha tenkt. Med velberådd hu, og mens de fleste andre land fortsatt studerte tekster, gikk de to høyt opp på banen og omfavnet varmt resultatet av de palestinske regjeringsforhandlingene i Mekka.

Norge distanserer seg følgelig fra Kvartetten FN, EU, USA og Russland, som ikke stiller seg spesielt positive til erklæringen fra Mekka. Storbritannia og USA har tilkjennegitt en viss skepsis, og ønsker blant annet tydeligere signaler fra Hamas om deres vilje til å oppfylle internasjonale krav hva angår Israel, bruken av vold og respekten for inngåtte avtaler. Men Norge ivrer allerede for en anerkjennelse.

Hva er det Norge alene har skjønt og som synes å ha gått de andre hus forbi? Svaret man får fremføres med en entusiasme som ikke innbyr til motforestillinger. For det første anføres det at mange EU-land egentlig er enige med Norge, men at behovet for å holde en felles EU-kurs i Midtøsten-politikken hindrer dem i å si det høyt. De to ja-til-EU-tilhengerne Støre og Johansen ser akkurat i denne situasjonen det som en fordel at Norge står utenfor EU. Det hadde vært fint om de – når anledningen byr seg – kunne være like ivrige etter å påpeke ulempene ved å stå utenfor. Man da kunne vi jo risikere å få en EU-debatt her i landet.

I tillegg erklæres det fra Utenriksdepartementet at også Russland egentlig er enig med Norge, at FN viser velvilje overfor utspillet, samt at den arabiske verden mener det samme som Norge og at USA innerst inne ønsker å følge Norges foretrukne initiativ. I følge Morten Fyhn opptrer Utenriksdepartementet som om ingen andre enn Norge skulle ha skjønt at Abbas’ forhandlingsposisjon i forhold til Israel kan bli styrket av å ha sterkt mandat bak seg i sine bestrebelser for å samle Fatah og Hamas. Norge bidrar derfor med varm og uforbeholden støtte til samarbeidet, i motsetning til samtlige land som er involvert.

Gahr Støres og Johansens entusiasme baserer seg på en teori om at Bush på slutten av sin presidentperiode vil ønske å skape fred, skriver Morten Fyhn i Aftenposten:

Den norske teorien er at president Bush på tampen av sin mislykkede tid i Det hvite hus har ambisjoner om å skape fred mellom Israel og palestinerne. Det er mulig at Condoleezza Rica har det. Hun trenger også noe positivt å bli husket for. Men hva er det som gir norsk UD grunn til å tro at Bush plutselig vil ha noe med en Hamas-regjering å gjøre?

Det er fristende å spørre når Norges utenrikspolitikk gikk over fra å være forankret i realistisk politikk til å utformes utelukkende på bakgrunn av idealistiske antagelser?

Aftenposten: Norges dristige solospill

Les også

-
-
-
-
-