Kommentar

Norges angivelig ledende posisjon som freds- og forsoningsaktør har i løpet av kort tid blitt forstyrret av lite forsonlige toner fra både Etiopia og Israel. Fra før av har Norge utmerket seg med alenegang overfor EU og kvartetten i forhold til den palestinske samlingsregjeringen, mens norsk dialog og fredsarbeid i Colombia og på Sri Lanka har stått i stampe i flere år.

Seks norske diplomater er utvist fra Etiopia på grunn av «undergravende virksomhet», og denne uken langet Etiopias utenriksminister Seyoms Mesfin ut mot Norge: – Norge støtter terrorgrupper i Eritrea, Somalia og Sudan med våpen.
Utvisningen karakteriseres som den største krisen i nyere fredsdiplomati, men kom visstnok fullstendig overraskende på det norske utenriksdepartementet. Samtidig sier statsråd Bereket Simeon i Etiopia at «vi har gjentatte ganger, men forgjeves, bedt norske myndigheter om å rette opp feil i den negative rollen de spiller for stabiliteten på Afrikas Horn og i innblanding i våre indre anliggende».

Hvis det siste er riktig er det relativt vanskelig å skjønne hvordan utvisningen kunne komme overraskende på ledelsen i utenriksdepartementet, hvilket får Aftenpostens Morten Fyhn til å lure på om det kanskje er Norges fredsdiplomati det er noe galt med:

LURT Å LYTTE. Noe synes iallfall å være galt med virkelighetsoppfatningen på norsk side. Hvis en av partene i en konflikt forteller Norge at man misliker det Norge gjør og ber Norge om å endre kurs, så kan det være lurt å lytte hvis man ønsker å lirke partene frem til enighet. Men lytte gjorde man åpenbart ikke, skal man dømme etter hvor overrasket den politiske ledelsen i Utenriksdepartementet hevdet at den ble, da Etiopia kastet ut seks norske diplomater.

Når så Etiopias utenriksminister i et intervju med Aftenposten gjentar og utdyper de alvorlige anklagene mot Norge, så sier hans norske kollega at han ikke tror dette kan stemme. Aftenposten må ha feilsitert utenriksminister Seyoum Mesfin, presterte utenriksminister Jonas Gahr Støre å si i NRKs Dagsnytt 18. Vi har en viss forståelse for at Støre ikke ønsker en offentlig krangel med sin kollega, men det blir for lettvint å skylde på pressen.

Tenk om Støre i stedet hadde innrømmet det vi alle kan se, nemlig at det på norsk side åpenbart må være begått feil. Selvsagt kan etiopieren ha tatt vel hardt i, men han kastet neppe de norske diplomatene ut av landet uten først å ha truet med det. Lyttet man ikke?

Førsteamanuensis Kjetil Tronvoll ved Norsk senter for menneskerettigheter skriver at Norge mer eller mindre har vært alene om å fronte en konsekvent kritikk av Etiopias manglende respekt for demokrati og menneskerettigheter. Det er en kritikk etiopierne – sett i lys av landets vanskelige historikk og urolige naboskap, en situasjon Norge befinner seg svært langt unna – oppfatter som uberettiget eller skjevfordelt. Også landets aktivitet i Somalia og Etiopias forhold til Eritrea er gjenstand for norsk kritikk. Parallelt pleier Norge sine kontakter i andre land:

Samtidig har Norge pleiet gamle så vel som nye relasjoner til alternative politisk og militære aktører på Afrikas Horn, mange av dem fiender av Etiopia. Disse overlappende diplomatiske relasjoner mellom fiendtlige regjeringer, etniske frigjøringsgrupper og islamske fronter kan forklare Etiopias bastante reaksjon mot Norge.

Som en etiopisk observatør så treffende sa det: «Norge vil være venner med alle, men ender opp uten noen venner i det hele tatt».

Tronvoll forklarer at de forskjellige virkelighetsoppfatningene kan ha sammenheng med noe så enkelt som at det er en viss forskjell på hva den enkelte aktør legger i begrepet «vennskap». Og tatt i betraktning av at Etiopia åpenbart ikke er det eneste landet som reagerer overfor Norges utenriksdiplomati, er det ikke nødvendigvis Norges oppfatning av vennskap og dialog som er korrekt.

I Jerusalem blir Norge regnet som sterkt kritisk til Israel og vennligsinnet overfor palestinerne. Knapt noe vestlig land plasserte seg så nært inn til Hamas som Norge gjorde. Det kan kanskje være i tråd med hvordan nordmenn flest ser på situasjonen, men det hindrer oss i å skape fred og forsoning.

Snart blir det vel behov for at noen megler mellom Norge og Israel. Striden om påstått israelsk tortur illustrerer behovet. Israel forlanger at Norge beklager at man anklager Israel for å torturerer fanger, noe Norge benekter å ha gjort. Selv om Israel må ta sin del av ansvaret, må det være grunn til å spørre om det er i norsk interesse at forholdet til Israel stadig forverres.

Selv om Norge forlengst har utspilt sin rolle som fredsmegler i Midtøsten, har den rødgrønne regjeringen fortsatt ambisjoner om å kunne påvirke utviklingen. Men det skjer gjennom vårt nære forhold til palestinerne og i kraft av at Norge leder den såkalte giverlandsgruppen for palestinerne. Knapt noe har gledet norske diplomater så mye som da president George W. Bush i en tale i sommer understreket behovet for å gi støtte til palestinerne, og at han ba om at Norge måtte sammenkalle giverlandsgruppen. Norge var ikke glemt!

Mangelen på suksess er i ferd med å bli det norske fredsdiplomatiets største problem.

Men hvordan løse dette problemet når Utenriksdepartementet ikke ser ut til å ville ta inn over seg at det kanskje er Norge som har lagt seg på feil kurs – og ikke alle andre? En av de mest synlige virkelighetsforskjellene er at Norge befinner seg milevis unna enhver konfliktsone og lever i en helt annen hverdag enn mange andre land. Som ivrig fredsmegler kan norsk UD med fordel huske at gitt Norges vilkår har vi langt bedre råd enn de fleste til å være generøse overfor alt og alle. Det finnes de land som befinner seg i så ustabile situasjoner at de ikke kan tillate seg det i samme grad som Norge kan. Og til tross for et kritisk blikk bør Norge kunne være så generøse at vi gir uttrykk for at vi forstår akkurat det. Det kalles ydmykhet – en egenskap som dessverre ikke kan sies å prege Norge og norsk UD i nevneverdig grad. Den mangelen kan føre til at Norge gradvis kan miste den anseelsen som er nødvendig for å opprettholde posisjonen som troverdig aktør i fredens og forsoningens navn. Det taper alle på.

Etiopias stolte selvbilde gjør det ikke lett å ta til seg kritikk, skriver Tronvoll.

Nei, og når man nå er vitne til norsk UD`s reaksjon i forhold til Etiopias utvisning av norske diplomater og kritikk fra Etiopia, Israel, EU og USA later til at det er flere som kan plasseres i den kategorien. Det er bare å beklage at Norge via Det kongelige norske utenriksdepartement fremstår som stadig mer selvgodt – og aldri har det vært mer synlig enn i disse dager.

Aftenposten: Ustøtt norsk fredsdiplomati

Aftenposten: Største diplomatkrise

Les også

-
-
-
-
-
-

Les også