Gjesteskribent

I USA blir kravet om tilbaketrekking fra Irak stadig høyere. Spørmålet er snarere når enn om. Men hvordan vil en tilbaketrekking se ut? AP har stilt konkrete spørsmål og svarene er foruroligende. Fra det øyeblikk en timeplan foreligger vil alt forandre seg.

Det vil være Dag 1. i en helt ny situasjon. Eksperter sier at alt vil avhenge om tilbaketrekkingen skjer i et fredelig eller fiendtlig miljø. I Irak er det liten tvil om at miljøet vil være ekstremt fiendtlig.

Opprørere og jihadister vil triumfere og starte et stormløp både mot Nouri al-Maliki-regjeringen og amerikanske styrker.

Mange mennesker vil begynne å reorientere seg: Hvilke sjanser har de for å overleve? Folk vil søke beskyttelse der den er å finne, og prisen kan være å krige mot tidligere naboer. Folk vil ikke ha noe valg.

«From the moment a timetable is announced,» wrote authors W. Andrew Terrill and Conrad C. Crane, many Iraqis who cooperated with the Americans will begin calculating where to find protection in the future — whether with Sunni Muslim insurgents or Shiite militias.

«The Iraqi institutions that have been put in place may crumble under such conditions or dissolve into sectarian factions,» they concluded, «and the lives and funds sacrificed to rebuild Iraq will not be redeemed.»

Alt amerikanerne har slitt for å bygge opp over fem år, kan falle sammen og bli ødelagt på kort tid. Hvilke følger vil det få for pårørende og venner til de snart 4.000 soldatene som har ofret livet i Irak? Det kan gjøre terskelen for amerikansk intervensjon i utlandet svært høy i fremtiden.

Dette burde bekymre europeerne. Irak ligger nærmere Europa enn USA.

Umiddelbart vil en tilbaketrekking true de rundt 118.000 irakerne som har arbeidet for de allierte. Mange forsøker allerede å komme seg ut, men USA og Storbritannia har hittil gjort lite for å ta imot dem.

BBC radio kunne idag fortelle historien om Khalil som arbeidet for amerikanerne og ble drapstruet og såret i et attentat. Familien flyktet til Syria der Khalil ble torturert av myndighetene som ville vite alt om hans kontakter. Omsider slapp de ham og Khalil søkte asyl i Storbritannia. Han ble intervjuet av Home Office i syv timer. Khalil forstår godt at myndighetene må være forsiktig. Men han ble svært skuffet over et 13 sider langt avslag. Heldigvis hadde han en dyktig advokat, og en domstol omstøtte avslaget.
Ikke alle er så heldige. Advokaten sa saksbehandleren som skrev det første avslaget må ha hatt en fiendtlig innstilling til ham.

Det finnes titusener av slike skjebner: folk som har ofret livet og familiene sine for å hjelpe USA og irakiske myndigheter.

Norges holdning har vært ikke-innblanding, og tilskuerens rolle. Men DNO har skaffet seg utvinningsavtale i Nord-Irak. Statoil skal åpne kontor i Kurdistan. Olje er noe annet.

Man kan forestille seg lederen i Dagbladet eller Aftenposten: «Det er dypt tragisk og beklagelig det som skjer i Irak: tusener av mennesker risikerer livet etter at timeplanen for tilbaketrekning ble kjent. Men vi kan ikke la være å minne om at ansvaret er USAs. Det var Bush som egenrådig gikk til krig, og som nå må høste de bitre fruktene. Det er synd at det er det irakiske folk som må bære byrdene. Det er vanskelig å se hva det internasjonale samfunn kan gjøre annet enn å hjelpe dem som lykkes å komme seg ut.»

Holdningen er ansvarsfraskrivelse, mangel på empati og en forestilling om at dette ikke angår oss. Men det gjør det.

Under tilbaketrekkingen vil vi trolig få se det vi hittil ikke har sett: storstilte angrep med mange drepte amerikanere. Utpostene som nå er opprettet ute i provinsene for å holde territoriene som er renset for opprørere, kan bli løpt over ende, og en 50-60 mann kan fort gå tapt. Men vi kan også få se store selvmordsaksjoner med laste- eller tankbiler som kan ta hundrevis av liv.

Å trekke ut mannskap og utstyr midt i en krig er ingen enkel oppgave. Hvis man skal slå tilbake vil det ødelegge tempoplanen. Men for hvert større tap vil følelsen av nederlag øke.

the U.S. presence in Iraq has ballooned over four years to include more than 180,000 civilians employed under U.S. government contracts — at least 21,000 Americans, 43,000 other foreigners and 118,000 Iraqis — and has spread to small «cities» on fortified bases across Iraq.
..
Those «cities» — from al-Asad Air Base in the west, population 17,000, to the Anaconda base farther east, with 25,000 — hold more than the thousands of tanks, other armored vehicles, artillery pieces and Humvees assigned to combat units. They’re also home to airfields laden with high-tech gear, complexes of offices filled with computers, furniture and air conditioners, systems of generators and water plants, PXs full of merchandise, gyms packed with equipment, big prefab latrines and ranks of small portable toilets, even Burger Kings and Subway sandwich shops.

Hvorfor kan vi ikke erklære seier og dra hjem er det mange som sier? Men Irak er ikke Nam. Det er utenkelig at amerikanerne kan forlate Bagdad i helikoptre fra toppen av hotelltak, selv om flere allerede har gledet seg til et slikt syn.

Skadefryd

Det finnes en bred anti-Bush front over hele verden, som umerkelig glir over i en antiamerikansk front. Her er det krefter som ønsker å se USA med a bloody nose, og den kan ikke bli blodig nok. En god del av dem er i realiteten i en hellig/uhellig allianse med Al Qaida og sunni-opprørere. De arbeider for samme mål: å ydmyke USA. Denne følelsen var også til stede under Nixon, men med en viktig forskjell: Vesten ligger i krig med en ekstrem fløy av islam, og vanlige muslimers følelser for denne krigen er komplisert, preget av ambivalens og ressentiment.

Det finnes ingen «tilbaktrekning» fra Irak. I den forstand at den kula som er satt i bevegelse vil fortsette å rulle, og effekten vil bli følbar for alle. Irak er for stort og for viktig til at USA kan trekke seg ut. If you break it you own it, gjelder også verdenssamfunnet.

Iraq pullout would face many unknowns