Gjesteskribent

Irak er viktig. Men på en helt annen måte enn det den liberale, venstreorienterte fløyen tror og mener. Irak er en slagmark der alle ismer dør etter tur, skriver Michael J. Totten i anmeldelsen av en ny bok om Irak-krigen. Han inkluderer også en selvfornøyd Cheney-høyrefløy som aldri har villet ta virkeligheten inn over seg.

Irak skulle bli en repetisjon på Vietnam. Mye så ut til å bekrefte denne spådommen/forventningen: opprøret eksploderte og ble i neste fase en borgerkrig. Man kunne trekke frem det fryktede «hengemyr»-ordet. Det var flere som spådde at helikoptrene kom til å ta av fra toppen av hotellene i Bagdad, akkurat som Saigon. Men det skjedde ikke. En av grunnene var at amerikanerne ikke «sprakk». Moralen har hele tiden vært høy, til tross for stadige utvidelser av tjenestetid og nye perioder. USA har simpelthen verdens beste hær, og den har lært å bekjempe et opprør uten uniformer. En av grunnene til det heter David Petraeus. Uten ham hadde neppe counter-insurgency strategien fått sjansen. Den krever full oppbacking, og fremdeles kan alt rives ned, hvis Kongressen eller en ny president skulle finne på å skifte kurs.

Men Petraeus har oppnådd så mye at Obama og Hillarys løfter om snarlig tilbaketrekking virker utdaterte. Kritikken av Irak slår ikke like godt. Amerikanerne vil helst vinne. De vil ikke ha ofret så mye blod forgjeves.

Det ser det ut til at de gjør, skriver frilansjournalisten Michael Yon i en ny bok Moment of Truth in Iraq. Yon er tidligere Special Forces-soldier. Det er en slags ny realisme i amerikansk journalistikk. Man skal ha tilbrakt tid på bakken for å forstå hva det dreier seg om. Soldatene har bare forakt til overs for top brass og politikerne i Washington, som ikke aner hva de snakker om. Irak har vært en dirty war, en enorm utfordring: heten, logistikken, feilkalkuleringen etter krigen, opprøret, først blant sunnier, så shiaer, borgerkrig, veibomber, gjenoppbyggingen, og en strategi som ikke virket: amerikanerne muret seg inne i befestede leire.

Første bud for counterinsurgency er å bevege seg ute blant folk og gi dem sikkerhet. Det krever mot, mot til å risikere livet. Soldatene har gjort jobben. De har stilt opp. Når hørte man en norsk avis gi en slik anerkjennelse?

Irakerne har sett at amerikanerne leverer. Det har vunnet dem folkets respekt. De har også sett andre kvaliteter: de er tøffe soldater som elsker å drepe fienden.Uten en slik gut-innstilling vinner man ikke mot Al Qaida og Mahdi-militsen.

When Iraq was degenerating into its worst levels of violence, American soldiers spent too much time behind their bases’ walls, hoping to keep casualties to a minimum and to avoid being seen as occupiers by the Iraqis. Today, they live and work inside Iraq’s cities and neighborhoods, where they tend to be welcomed, if not as liberators then as protectors.
..
«The American soldier is the most dangerous man in the world,» Yon writes, «and the Iraqis had to learn that before they would trust or respect us.

De som elsket svart propaganda om USA husker bare Abu Ghraib, men denne siden er på ingen måte representativ for amerikanerne, heller ikke Haditha, skriver Yon.

» Images of the despicable abuse of prisoners at Abu Ghraib have become iconic for many around the world. But anyone who has spent significant time with American troops in Iraq, as I have, will recognize the truth in Yon’s descriptions of U.S. soldiers as usually decent and caring. «There are lots of kitchen accidents in Iraq,» he points out. «Kids get burned. American soldiers can’t take it when they see a kid get burned. If they are in the neighborhood on a mission and they see a burned kid, they will cancel the mission to get the kid to an American aid station, which, technically they shouldn’t be doing.»

Andre fase, etter at et minimum av trygghet er etablert, er å bygge opp lokalsamfunnet.

But it was when they understood that these great-hearted warriors, who so enjoyed killing the enemy, are even happier helping to build a school or to make a neighborhood safe that we really got their attention.

Strategi

Yon beskriver strategien som gjorde at Al Qaida tapte: amerikanerne nedkjempet dem, og jihadistene måtte velge: hvis de valgte kamp ble de drept, hvis de flyktet hadde de tapt.

«The enemy learned that our people and the Iraqi forces would close in and kill them if they dared stand their ground. This is important: an enemy forced to choose between dying or hiding inevitably loses legitimacy. Legitimacy is essential. Men who must always either run or die are no longer an army and are not going to found a caliphate.»

Mange -ismer har dødd under trykket av Irak, mange av de forestillingene folk av meninger kjæler for. De har dødd, men bærerne av disse oppfatningene har ikke registert det.

Iraq is where ideologies go to die. Arab nationalism, Baathism, anti-Americanism, al-Qaidism, Donald Rumsfeldism, and Moqtada al-Sadrism have either died there or are dying. Conventional liberal opinion, more or less correct about the foundering American war effort from 2004 to 2006, has been severely bloodied—along with Iraq’s worst insurgent groups and militias—by General David Petraeus’s leadership of the American troop surge. Even post-9/11 fear of Islam has proven unsustainable for those who regularly interact with ordinary Iraqis.

«Verden» har ikke registrert den psykologiske fremgangen: at amerikanerne har vunnet irakernes respekt, ved å vade ut i hverdagen og ta den på seg.

Det er i hverdagen en counterinsurgency blir vunnet. Irak var ved å gå av hengslene, som et tog som kolliderer i sakte kino, som Sabrina Tavernise skrev. Men irakerne stirret ned i avgrunnen og tok seg sammen. Irak består også av en hverdag der folk forsøker å leve normale liv:

Iraq is a tragic, unhappy, and often disturbing place, but it’s less sinister and frightening up close than it is from a distance. That’s because it’s a country striving for normality, whose normal aspects rarely make their way into media reports that highlight violence, mayhem, and failure. On TV, Iraq looks like a nation of masked, gun-toting fanatics, but in person, one finds friendliness, solidarity, and reasonableness amid the chaos. «Just because Iraqis have ‘Allahu Akbar’ on their flag,» Yon writes, «doesn’t mean they’re going to blow up the World Trade Center any more than ‘In God We Trust’ means we’re going to attack Communist China.» «Iraq does not hate America,» he insists. «If they hated us, I’d be urging an immediate troop withdrawal, because there would be no hope of winning this war. If the Iraqis hated us, we would be fighting the Iraqi Police and the Iraqi Army. Instead, we’re fighting alongside them.»

Totten skriver at Yon er den journalist som har tilbrakt mest tid i felten i Irak. Det sier litt, for det er mange som har tilbrakt mye tid på bakken i Irak. Likevel kunne NRKs Kari Sørbø i et program om Ed Murrow, si at amerikanske reportere dessverre hadde forfalt til ren registrering av det som skjedde i Irak. Hun manet frem bildet av lydige reportere. Hvis det er noe som er fjernt fra sannheten er det dette. Derimot sier det en hel del om norske journalister. Jeg tror forklaringen er enkel: de følger ikke med.

Michael Yons bok virker som viktig. Amerikanerne er ved å lykkes i Irak. Men vil europeerne vite det?

The Real Iraq
Michael Yon sees the country, and the war, without ideological blinders.

Moment of Truth in Iraq, by Michael Yon (Richard Vigilante Books, 227 pp., $29.95)

Les også

-
-
-
-