Har vi bevart evnen til å bli flaue, skamfulle? Norske journalister har i måneder rapportert hver eneste selvmordsbombe som et eksempel på at amerikanerne har mislykkes, og at Irak er et håpløst tilfelle.

Mens det var fullt fokus på irakernes lidelse så lenge det var amerikanske bomber som drepte og lemlestet dem, har det siden vært bare et biprodukt. Hovedsaken har vært at angrepene demonstrerer at amerikanerne ikke har kontroll.

Så også i valgforberedelsene. De hemmelige listene, manglende møter, hemmeligholdelsen av valglokaler, valgfunksjonærer som må opptre anonymt – alt dette har nærmest vært latterliggjort, for det illustrerer igjen at amerikanerne og Allawi ikke greier å gjennomføre et valg etter vårt ønske.

Men er ikke denne distanserte utdriting egentlig en kynisme uten sidestykke? Det gikk opp for meg i fullt monn da jeg leste Michael Ignatieffs artikkel i Observer søndag.

Ignatieff er sannelig ikke en som har unnlatt å kritisere amerikanernes mange blundere. Men han er samtidig forferdet over hvor lite verden bryr seg om at irakere som vil delta i valg, blir drept og truet.

«Just as depressing as the violence in Iraq is the indifference to it abroad. Americans and Europeans who have never lifted a finger to defend their own right to vote seem not to care that Iraqis are dying for the right to choose their own leaders.

Why do so few people feel even a tremor of indignation when they see poll workers gunned down? Why isn’t there a trickle of applause in the press for the more than 6,000 Iraqis actually standing for political office at the risk of their lives?»

Dette argumentet har en helt annen styrke i dag, nå som vi har sett hvor ivrige irakerne var etter å stemme. Burde vi ikke føle oss flaue?

Demokrati i Irak ble ofret til fordel for for motstanden mot USA, skriver Ignatieff. Denne antipatien stikker så dypt at en europeisk observatør sa de bare ventet på finalen: at amerikanske helikoptre skulle ta av fra den grønne sonen inne i Bagdad.

Bush har kompromittert sin egen politikk i den grad at selv demokrati er blitt noe man ikke verdsetter:

«The Bush administration has managed the nearly impossible: to turn democracy into a disreputable slogan.

Liberals can’t bring themselves to support freedom in Iraq lest they seem to collude with neo-conservative bombast.»

De innbitte krigsmotstanderne velger heller motstand enn å støtte en god sak:

«Anti-war ideologues can’t support the Iraqis because that would require admitting that positive outcomes can result from bad policies.»

Så kommer Ignatieff med en spådom som valget viste han hadde rett i: det er irakerne som har vist mot og standhaftighet. Vi har bare ikke sett det. Vi er oppslukt av våre egne fortreffelige analyser om hvor galt det hele er. Noen når nederlagsstemningen med fortvilelse, mens andre ser ut til å elske den.

«The defeatism of Washington think-tanks and newspaper editorials misses a simple point: the only displays of political prudence and democratic courage have been by the much-despised Iraqis, not their supposedly all-seeing imperial benefactors. Since we lack the grace to admit that Iraqis have shown more wisdom and courage than we have, we don’t trust that wisdom and courage to save Iraq now.»

The Observer | International | Iraqis fight a lonely battle for democracy

Les også

-
-
-
-
-