Kommentar

Det spesielle med små samfunn er at de lett blir konforme. Det var betraktelig større politisk variasjon mellom avisene før. Uenighetene gjelder innenrikspolitiske bagateller. I viktige sikkerhetspolitiske spørsmål som synet på USA og EU, er det bare gradsforskjeller. Alle tilhører den USA-kritiske/fiendtlige leir. Det bør påkalle medieforskernes interesse, men gjør det ikke.

Det er opprørende og deprimerende å lese lederen i Aftenposten mandag om Irak-valget, og sammenligne med den glitrende kommentaren til David Aaronovitch i Guardian/Observer. Hvor Aaronovitch er selvkritisk, analytisk, er Aftenpostens leder full av edder og galle: man ignorerer i første avsnitt det som er valgets hovedpoeng for å fremheve okkupasjonen: «Et valg under forhold som en stor del av velgerne oppfatter som okkupasjon, har et godt stykke igjen før det kan kalles demokratisk og betryggende.» (Det låter som Per A.)

Men la oss begynne med det positive: Aaronovitch hadde deltatt i en TV-debatt, og satt i venterommet med en Labour-politiker, som er krigsmotstander. Hun kom til å snakke om hvor vanskelig det er å vri seg av «kroken», hvis man først har tatt parti. Aaronovitch erkjenner dette for egen del og viser han det tvisyn som burde være en selvfølge for alle journalister:

The «hook» was the logic of having supported the invasion of Iraq. You back the invasion to get rid of Saddam, so you must support an occupation, so – when it goes wrong – you must then endorse measures taken to suppress «resistance», and must go on to apologise for or excuse atrocities committed by allied forces … and so on.

And, to an extent, it’s true. The worst and most stupid thing I have written in my time at the Guardian was a piece playing down the significance of the looting and lawlessness that followed the fall of Baghdad. You find yourself attempting to minimise every negative and emphasise every positive, until you are in danger of losing all sight of the truth.

Men samtalepartneren lot ikke til å kunne se sin egen posisjon.

The funny thing, though, was that I knew about my hook. I wriggle on it all the time, and it hurts. The politician, however, was completely, almost beatifically, unaware of hers. Unaware of how, inexorably, opposition to the actions of Bush and Blair had become a tolerance of the inhumanity of the insurgency and an utter failure to identify with those extraordinarily brave and determined Iraqis who are fighting for democracy. She just couldn’t see them or hear them any longer. Every time they spoke, her mind was full of Blair or neocons.

Den siste setningen ser ut til å gjelde for samtlige norske etablerte medier, modulert:

Every time they spoke, their minds were full of Bush or neocons.

Storbritannia har sine snusfornuftige, som vet. Herrene Douglas Hurd, Robin Cook sto bak et brev hvor de påpekte hvilken «mess» Bush og Blair har skapt i Irak. Det mest fornuftige de nå kunne gjøre var å lage en timeplan for uttrekning.

Slik lyder det fra sidelinjen. Men er ikke disse tidligere utenriksministrene selv del av denne «mess» de beskriver, spør Aaronovitch? Cook som også trodde Saddam hadde WMD, men ville holde ham i sjakk med bombing og sanksjoner. Hurd satt i en regjering som solgte Saddam våpen, som siden kastet ham ut av Kuwait, bombet landet grundig, og siden sviktet shiaenen i sør og såvidt reddet kurderne i nord. Er ikke dette del av den samme «mess».

Dette kalles innsikt. Hvorfor er norske kommentatorer blottet forslike motforestillinger?

Aaronovitch har helt rett: det verste Vesten nå kunne gjøre var å la irakerne i stikken. Etter at irakerne selv har vist terroristene fingeren, ville det være det samme som å gi dem seieren på etterskudd.

Spørsmålet er ikke for eller mot Bush lenger. Det er; er du for eller mot irakerne, skriver Aaronovitch.

A unilateral decision about troop withdrawal would be a fit continuation of the west’s record of amorality and error in Iraq. But, after Sunday, we have no more excuses. The elections, so vilified in some quarters, were a revelation. Those anti-war people who could escape their hooks saw millions of ordinary people delighting in the process of voting, and many thousands risking everything (where we would risk nothing) to cast their ballot.

That, now, is all that matters. Not whether you were for or against the war, for or against Blair, for or against Bush. Are you for or against democracy in Iraq? The rest is air.

Han har helt rett: det finnes ingen unnskyldning lenger. Irakerne ga klar beskjed. VGs Roar Hagen tar poenget i dagens tegning: to vestlige reporterer står med mikrofoner og ser bakover mot jublende irakere, til teksten: -Vi sa de ikke kunne stemme, men de stemte. Her er det noe som ikke stemmer…..

I Aftenpostens leder after the fact! er det kun svartsyn som gjelder:

«I beste fall er gårsdagens valg i Irak og i irakske eksilmiljøer et første skritt i en svært langvarig og smertefull prosess i retning av et demokratisk styre. I verste fall vil det bidra til en høyst uønsket konsekvens, som vi allerede skimter tendenser til: Så langt fra å svekke terrorismens tiltrekningskraft kan de vestlige styrkenes nærvær og aksjoner i Irak ha bidratt til å styrke den.»

Aftenposten balanserer hårfint mellom defaitisme og indirekte støtte til opprørerne.

Jeg blir syk av å lese leder på leder, kommentar på kommentar, som alle jamrer og klager, eller er åpent aggressive. Hva gjør det med leserne, som ikke vet at det finnes en verden der ute med vettuge hoder?

Guardian Unlimited | The Guardian | Now it’s time for the war critics to move on

Et slags fremskritt i Irak?

Les også

-
-
-
-
-