Det er ingen annen vestlig politiker enn Tony Blair som kystallklart kan formulere hva krigen mot terror handler om. Han er en verdig arvtaker til Winston Churchill, og det beste i britisk historie. ¨

Brevet hans i Observer igår, sier i noen få linjer hva kampen i Irak handler om.

We are locked in a historic struggle in Iraq. On its outcome hangs more than the fate of the Iraqi people. Were we to fail, which we will not, it is more than ‘the power of America’ that would be defeated. The hope of freedom and religious tolerance in Iraq would be snuffed out. Dictators would rejoice; fanatics and terrorists would be triumphant. Every nascent strand of moderate Arab opinion, knowing full well that the future should not belong to fundamentalist religion, would be set back in bitter disappointment.

Hvis så mye står på spill, hvvordan kan det da ha seg at en vesentlig del av opinonsmakerne sitter på gjerdet og nærmest håper på at det går galt?

a significant part of Western opinion is sitting back, if not half-hoping we fail, certainly replete with schadenfreude at the difficulty we find.

Blair gir et konkret eksempel på hvordan disse holdningene preger nyhetsdekningen: tiltalen mot Moqtada al-Sadr for drapet på ayatollah Khoei. Dommeren som tok ut tiltalen fremstilles som en løpegutt for USA, når han i virkeligheten viser et eksempel på civil courage.

The prosecutor, an Iraqi judge, who issued a warrant for his arrest, is the personification of how appallingly one-sided some of the Western reporting has become. Dismissed as an American stooge, he has braved assassination attempts and extraordinary intimidation in order to follow proper judicial process and has insisted on issuing the warrant despite direct threats to his life in doing so.

There you have it. On the one side, outside terrorists, an extremist who has created his own militia, and remnants of a brutal dictatorship which murdered hundreds of thousands of its own people and enslaved the rest. On the other side, people of immense courage and humanity who dare to believe that basic human rights and liberty are not alien to Arab and Middle Eastern culture, but are their salvation.

Hvem er det journalister som Odd Karsten Tveit og hans like velger å fremheve og omtale på en måte som gir dem status? Det ligger en mediekritikk i Blairs brev som Guardian selv ikke evnet å gjengi da de omtalte brevet på nyhetsplass. Blair sier han har møtte mange tapre irakere som forsøker å bygge et nytt samfunn. Hvorfor tar de ikke klarere til motmæle mot folk som al-Sadr? Blant annet fordi irakerne føler seg usikre. De er blitt sviktet før, i 91, og er ikke sikre på om USA og GB vil stå løpet ut. Vestlige medier er med å underbygge den tvilen med sin dekning, sier Blair. De har med andre ord en agenda.

People in the West ask: why don’t they speak up, these standard-bearers of the new Iraq? Why don’t the Shia clerics denounce al-Sadr more strongly? I understand why the question is asked. But the answer is simple: they are worried. They remember 1991, when the West left them to their fate. They know their own street, unused to democratic debate, rife with every rumour, and know its volatility. They read the Western papers and hear its media. And they ask, as the terrorists do: have we the stomach to see it through?

Det er det sentrale spørsmål: Do we have the courage to see it through?

Svært mange medier er med å svekke troen på at USA og GB vil stå løpet ut. Fordi det handler om demokratier er den vedvarende negative dekningen ikke uten virkning. Blair og Bush er valgte ledere. Det skjer ved at Tveit-varianten, de ideologiske reporterne får arbeide uforstyrret, og ved at det store gross tyr til de dramaturgiske, billige knepene som får folk til å reagere med maven uten å vite noe mer om situasjonen enn det bildene viser.

Mediene inngår med andre ord i en uhellig, stilltiende alliansen med terroristene, satt på spissen. Det er påfallende at slik kritikk aldri kommer til uttrykk verken i pressen eller journalistenes eget blad, Journalisten.

Nå har vi Storbritannias egne ord for at mediener er terroristens medhjelpere. Terroristene er nemlig ikke det minste i tvil om hva som står på spill.

They know it is a historic struggle. They know their victory would do far more than defeat America or Britain. It would defeat civilisation and democracy everywhere. They know it, but do we?

Why we must never abandon this historic struggle in Iraq
Tony Blair
Sunday April 11, 2004
The Observer

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂