Kommentar

Liberale intellektuelle i USA som var for krigen mot Saddam driver sjelegransking: Ut fra hva vi nå vet, var det riktig gå til krig? Er prisen blitt for høy?

Det er redaktøren for Slate, Jacob Weisberg, som åpnet ballet ved å tenke høyt og utfordre kjente liberale hauker til en lignende høyttenking. Han utfordret Kenneth M. Pollack, Paul Berman, Thomas L. Friedman, George Packer, Christopher Hitchens, Fred Kaplan og Fareed Zakaria.

De tilhører en gruppe liberale hauker som er et nærmest ukjent fenomen i Europa. Men de oppfatter seg ikke selv som hauker. De er i så fall humanitære hauker. En mann som Pollack mener USA burde grepet inn i Rwanda, f.eks og ser invasjonen i våres som endelig en kompensasjon for at man sviktet irakerne i 91.

Bill Keller, red. for NYTimes, kaller dem medlemmer av «I-Can’t-Believe-I’m-a-Hawk Club.»

De fire første svarte i dag, og det er interessant lesning: Liberal Hawks Reconsider the Iraq War

Det som uroer Weisberg er de høye omkostningene ved Irak: i mennskeliv, og økonomisk. Dernest kommer alle de andre omkostningene: at man støter mennesker fra seg, skaper økt fiendskap mot USA.

Most significant are the least tangible costs: increased hatred for the United States, which both fosters future terrorism and undermines the international support we will need to fight terrorism effectively for many years to come. Of course, the fall of Saddam has made us safer and is likely to produce all sorts of positive side effects, such as Qaddafi’s capitulation. But the diminution of America’s ability to create consensus around actions necessary for collective security makes us less safe. So, while I still think the Iraq war was morally justified, I’m not at all sure it was worth the costs.

Pollack svarer at det skuffende at de tok så feil med hensyn til WMD. Etterretningen var mangelfull, og feilaktig. Også under Clinton, som Pollack arbeidet for. Man trodde Saddam var fire-fem år unna atomvåpen. Det var han ikke. Sanksjonsregimet virket. FNs aksjer har steget etter Carnegie-rapporten. Blix og gutta gjorde en god jobb. Men, og her er et viktig men: Pollack sier at Tyskland, Frankrike og Russlands opptreden før krigen viste klart og tydelig at sanksjonsregimet var på hell. Det kunne høyden ha overlevd ett år eller to til. Hva da?

On the other hand, the behavior of the French, Russians, Germans, and many other members of the United Nations Security Council in the run-up to the war was final proof that they were never going to do what would have been necessary to revise and support containment so that it might have lasted for more than another year or two.

Pollacks konklusjon er at war was perhaps the least-bad option, after all.

Du merker tydelig at det å skrive er en temperamentting. Folk kommer med hele sin personlighet. Friedman har en egen optimisme og kvikket som tiltaler meg. Og en analytisk hjerne som er i stand til å finne de riktige ordene. Først introduksjonen: Friedman pendler mellom svartsyn og håp. Etter lang fartstid i Libanon under borgerkrigen tenderer han mot svartsyn. Men sett i et større perspektiv har en ikke lov til det. For mye står på spill. Friedman har vært i Irak tre ganger siden april: Han er mer sikker nå enn tidligere på at det var riktig å forsøke å bygge et demokratisk Irak. Hvis ikke komer den vestlige verden til å leve med terror-alerter i lang tid fremover. Råtne arabiske regimer produserer terrorist-aspiranter på løpende bånd.

Det var fem grunner for å gå til krig, sier Friedman. Den offisielle kjenner vi. Bush og Blair burde heller lagt vekk på den moralske og den riktige grunnen. Den moralske var terrorregimet til Saddam. Det riktige var at Midtøsten må forandres hvis man skal unngå flere 911. Det er de sinte unge mennene som må få en fremtid, hvis ikke blir de bytte for terrorprestene. Fortvilelsen til de unge mennene er så stor at hvis de først sluker budskapet så er hatet til Vesten større enn kjærligheten til livet. Derfor er de så vanskelig å overvinne. Det kan kun skje varig ved utvikling. Derfor er Irak så viktig.

Til sist kommer den sanne grunnen til krigen, og ingen har uttrykt dette bedre enn Friedman. Han har sagt det før, men det tåler å gjentas:

The real reason for this war—which was never stated—was to burst what I would call the «terrorism bubble,» which had built up during the 1990s.

This bubble was a dangerous fantasy, believed by way too many people in the Middle East. This bubble said that it was OK to plow airplanes into the World Trade Center, commit suicide in Israeli pizza parlors, praise people who do these things as «martyrs,» and donate money to them through religious charities. This bubble had to be burst, and the only way to do it was to go right into the heart of the Arab world and smash something—to let everyone know that we, too, are ready to fight and die to preserve our open society. Yes, I know, it’s not very diplomatic—it’s not in the rule book—but everyone in the neighborhood got the message: Henceforth, you will be held accountable. Why Iraq, not Saudi Arabia or Pakistan? Because we could—period. Sorry to be so blunt, but, as I also wrote before the war: Some things are true even if George Bush believes them.

George Packer er i tvil fordi policymakers i Washington greier å ødelegge det som flinke amerikanere bygger på bakken i Irak. Det finnes ingen plan og det er liten tilltro til at irakifisering vil gjøre noen særlig forskjell, sier Packer. Dette høres scary ut.

The margin for error was almost zero: The American occupation had about two weeks to get things right after the fall of Baghdad in order to set in motion a process that had any near-term chance of success, and it got everything wrong. The best efforts of the best Americans in Iraq are constantly undermined by the terrible decisions of policymakers in Washington. Now we’re just flailing—people in both Washington and Baghdad admit privately that there is no workable plan and little faith in the competence of self-rule.