Soft-left

Economist kaller det «the soft-left world view». Den nye politisk-korrekte klassen som tilsynelatende dominerer europeiske massemedier mer og mer, ansporet av motstand mot krigen i Irak og Bushs politikk. Men enkelte av mest profilerte kommentatorene på venstresiden er alt annet enn soft, og har lagt seg til en språkbruk som tar i bruk propagandaens virkemidler og hvor ingen uttrykk er for sterke. Et eksempel er George Monbiot i The Guardian, som hevder at USA fører en hellig krig mot all verdens demoner.

«The United States is no longer just a nation. It is now a religion.» Monbiot, John Pilger og deres like kan ikke utstå George W. Bushs retorikk, men føler de må ta igjen med samme mynt, eller helst ta enda hardere i. Bush-administrasjonen blir til yppersteprester («high priests»), amerikanske soldater er ikke bare jordiske krigere, «terrestrial combatants; they have become missionaries.» Fienden er ikke Saddam-tilhengere, men «de vantro» (infidels). Leseren må være tilgitt hvis han/hun faller av under veis. Patosen tar fullstendig overhånd. «The United States of America no longer needs to call upon God; it is God, and those who go abroad to spread the light do so in the name of a celestial do2_kommentar.» Logisk gjør de som kritiserer Bushs utenrikspolitikk ifølge Monbiot seg skyldig i blasfemi. Det nytter ikke å diskutere med amerikanerne, «you cannot negotiate with priests.»

Mer forfriskende og jordnært da med den britiske marxisten og professoren Norman Geras, som forkaster den dogmatiske anti-amerikanismen som er så populær for tiden. Geras har nettopp startet sin egen weblogg, som anbefales. Her tar han blant annet for seg Irak-krigen og venstresidens indirekte støtte til tyranner som Saddam Hussein.

«But opposition to the war – the marching, the petition-signing, the oh-so-knowing derision of George Bush and so forth – meant one thing very clearly. Had this campaign succeeded in its goal and actually prevented the war it was opposed to, the life of the Baathist regime would have been prolonged, with all that that entailed: years more (how many years more?) of the rape rooms, the torture chambers, the children’s jails, and the mass graves recently uncovered. This was the result which hundreds of thousands of people marched to secure. Well, speaking for myself, comrades, there I draw the line. Not one step.»

Kanskje ikke rart at Geras fikk en kjølig mottakelse da han holdt foredraget hvor dette utdraget er hentet fra, på Workers’ Liberty summer school i London i juni. (Geras’ blog via http://www.andrewsullivan.com)

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂