Kommentar

Hva har Irak-krigen lært oss, spør Paul Berman («Terror og liberalisme»). Vi har fått bekreftet at Saddams diktatur var akkurat så ille som vi trodde, og verre enda: 300.000 sjiamuslimer ble drept etter Golfkrigen, for å nevne noe. Vi er blitt minnet om at forbrytelsene i forrige århundre ofte ble forsøkt legitimert av ideologier og på den måten fikk fortsette. Vi visste, men ville samtidig ikke vite og ikke se. Vi protesterte ikke. Det var først da amerikanerne grep inn for å fjerne diktatoren at noen organiserte en stor protestbevegelse. Invasjonen av Irak var moralsk forkastelig og en forbrytelse, verre enn Saddams masseutryddelser, i hvert fall bedømt ut fra protestens styrke.

«Some of the protesters invoked the authority of the United Nations. The United Nations was founded in 1945 in a spirit of anti-Nazism, in order to struggle against every kind of racist and totalitarian state that might reflect Nazi or Nazi-like influences. This has always been a source of the U.N.’s singular prestige. The Baath party, on the other hand, was founded in 1943 (originally in Damascus) in a spirit of pro-Nazism, in order to adapt the racist and totalitarian ideas of Europe for the Arab world. The whole purpose of the United Nations, from a 1945 point of view, is to rid the world of parties like the Baath.»

FN sviktet.

«In 2003, the United Nations had to choose between humanitarianism and the sanctity of borders. The United Nations chose. And, all over the world, people came to look on the invasion as a terrible wrong yet again–an affront to the moral legitimacy of the parliament of states.

And how did the peace marchers react, afterward, to the mass graves and other discoveries? The abstract principles of «just war» and U.N. legitimacy pressed on one side of the balance and the human realities of extreme suffering pressed on the other. And the abstractions were found to be weightier. That is a 2_kommentar reason why a number of wealthy countries around the world have declined to send aid to the suffering Iraqis, even though everyone can now see how desperate are the needs. It is a matter of principle.»

Så vender Berman seg mot Bush og hans krig, og kritiserer amerikanerne for å ha mistet verdiene av syne, de liberale verdiene som lå til grunn for de anti-totalitære krigene i forrige århundre.

«We have learned that there are many paths to hell, and one of those paths is called the «National Security Strategy» of 2002. This is the White House document that affirmed U.S. hegemony over everyone else as the national goal and preemptive war as the policy–two ideas that were guaranteed to strike terror in half the world. The statement affirmed, «For most of the 20th century, the world was divided by a great struggle over ideas: destructive totalitarian visions versus freedom and equality. That great struggle is over»–which, in regard to the Muslim world, is simply not the case.»

Artikkelen i The New Republic er også Bermans politiske selvangivelse for å det siste året, hvor han etter eget utsagn har ført en enmannskampanje for å minimalisere de triste følgene av Bushs nasjonale sikkerhetsstrategi.

«I tried to persuade people that severe oppression justifies intervention, no matter what other explanations Bush may have offered; that Baathism and radical Islam are extremist movements with a visible link to European fascism and have worked together to achieve their shared ideal, the human bomb; that a great struggle over totalitarian ideas is precisely the issue in Iraq…»

Berman observerer at han ikke, som det kan synes, er alene om disse tankene. Selv hos Bush & Co synes han å merke en endring, og beklager at presidentens taler, når de er gode, ufortjent blir oversett.

«The president’s speeches have certainly taken to beating an anti-totalitarian tattoo lately, which you would never have predicted from his National Security Strategy or his initial justifications for the war in Iraq.»

Berman beklager at Bush ikke tar Kosovo som utgangspunkt i sine taler: «the obvious place to begin, if he wants to undo his old errors, is to speak about the principles and lessons of Kosovo.» Berman innrømmer samtidig at det er et svakt punkt i «beviskjeden», antakelsen om at USAs militære er til å stole på, både når det gjelder disiplin, profesjonalitet og effektivitet.

Berman frykter det noen hevder er lærdommen fra blunderen i Irak: Det har ingen hensikt å styrte diktatorer. Og det er ingen vits å prøve å gjøre gode gjerninger. Selv om humanitære intervensjoner har gode resultater å vise til. Men hvem i dagens situasjon krever at USA intervenerer i Sør-Sudan? Enda det kanskje er snakk om folkemord.

FIVE LESSONS FROM A BAD YEAR.Silence and Cruelty