Kommentar

Den arabiske Forfatterforeningen holdt nylig sitt årsmøte i Kairo. Den irakiske foreningen fikk beskjed om ikke ta seg bryet med å komme. Den ville ikke slippe inn likevel, fordi den som det het «samarbeidet med sionist-fienden».

Under forrige årsmøte i Alger skjedde det samme: da ble irakerne kastet ut av hotellet de bodde på.

Historien om Forfatterforeningen er et mikrokosmos av hva som feiler araberverdenen, skriver Najem Wali, irakisk forfatter, fra Basra, som bor og arbeider i Berlin.

Under Saddam Husseins styre var det ingen som klaget. Saddam var en helt i araberverdenen. Han forsto å verdsette kunst og kultur og var en stor mesen. Utallige publikasjoner så dagens lys takket være ham. Kunstnere ble invitert til Bagdad i hopetall. Det var ikke den kunstner som ikke sto på hans lønningsliste. Selv kjente, respekterte navn påtok seg oppdrag som minner om de mest spyttslikkende under Stalin.

Hans forbrytelser ble det ikke sagt et ord om. Men når diktatoren var styrtet og shiaene for første gang kunne reise seg, da manglet det ikke på fordømmelser fra Forfatterforeningen.

Det er noe dypt tragisk i dette, skriver Wali, det er en sykdom som går helt til margen av arabiske samfunn.

Wali er inne på den samme mekanisme som Fuad Ajami beskriver: anti-amerikanismen har bare vokst i de såkalte moderate sunni-dominerte landene, og det selv om landene er helt avhengige av amerikansk bistand. Det er faktisk slik at jo større avhengighet, jo sterkere er den anti-amerikanske propagandaen. Det er blant eliten den sprer seg, og antar de mest fantastiske former, som at jødene styrer USA eller at 911 var en konspirasjon osv. Det er en manglende realitetssans som bare er blitt sterkere. Demokratiet må for all del ikke lykkes i Irak, det vil true illusjonsverdenen.

Anyone who seriously believes that the Iraqi delegation was excluded for the reasons named by the president will be chastened to learn that all Arab writers unions, including the Egyptian, are financed and overseen by the politicians of their respective countries. The accusation of collaboration with the «Zionist enemy» is an invention of the Arabic racist lexicon, a chewing gum term for local, supposedly «revolutionary» consumption and for official professional promotion.

Nonetheless, the charge that Iraq is working together with «the enemy America and the occupation» spreads through the feuilletons of the Arabic papers like a virus to which Iraqi writers fall victim. Not because they are responsible for the occupation but because Egypt and the states that American President Bush described in his last speech as «moderate Arab states» – Jordan, Saudi-Arabia and the Golf States, all of whose unions took part in the conference – wouldn’t survive a day without their American «friend».

Det finnes en parallell til dagens situasjon: Da president Sadat sluttet fred med Israel, reagerte den panarabiske nasjonalismen på samme måte: Egypt ble frosset ut. I 27 år satt Den arabiske Forfatterforeningen med sitt hovedkvarter i Damaskus. Nå er de tilbake i Kairo, og nå er det egypterne som er mer ekstreme enn det råtnende Baath-partiet i Damaskus.

27 years ago, following the signing of the Camp David peace accord between Egypt and Israel, the Arab Writers Union shut out the Egyptian one. For 27 years, from its former seat in Damascus, the Union waged war against the windmills of «imperialism and Zionism.» And now the lost brother is back, and much more radical than its «Baathist» Syrian brother.

Dette er velkjente tanker blant Midtøstens dissidenter. En klar parallell til Sovjetunionen og Østblokken. Men det er tanker som sjelden eller aldri slipper gjennom filteret til journalister som Odd Karsten Tveit eller Per A. Christiansen. Men så greier de heller ikke forklare stort av det som skjer. Akkurat som Dag Halvorsen i sin tid identifiserte seg med fasadereformatorer i Østblokken, identifiserer norske journalister seg med de anti-amerikanske og anti-israelske kreftene i Midtøsten.

Den samme anklagen som Wali retter mot sine kolleger, kan vi rette mot norske Midtøsten-journalister. Hvorfor snakker de aldri om intellektuelle og forfattere som vansmekter i fengslene i Damaskus og Riyadh?

Wali snakker om et forrræderi. Men hva er det Odd Karsten Tveit gjør når han konsekvent omtaler regjeringen i Libanon som pro-amerikansk, og som om det er på linje med de pro-syriske partiene?

But do the ululations of the Arab union have anything to do with democracy? One could make a long list of intellectuals who have been incarcerated in various Arab countries. Until recently, the poet Ali al-Damini sat with several colleagues in a Saudi Arabian jail. In Syria, where the union has had a seat for 27 years, numerous intellectuals are vegetating in the jails of the Baath dictatorship. The poet Faradsch Birqadar was put away fifteen years ago (a book about his time in jail appeared recently in Beirut). The Syrian thinkers Michel Kilo and Arif Dalila have spent the last year in jail.

In none of these cases did the Arab writers union publish a single statement demanding the release of these men. In Iraq in the mid 70s, the president of the Writers Union, the poet and former Baath author Shafiq al-Kamali was executed. Saddam had him poisoned with Thalium. The umbrella organisation didn’t express disapproval in any form. Instead, no other Arab land received such high praise – in poems, novels, songs, films, theatre works – as the racist Baath regime in Baghdad. Hundreds of intellectuals and artists were guests of Saddam Hussein’s men and travelled from one festival to the next. The Marbad Poetry Festival and the Abu Tamam Poetry festival were annual events. The state-run Babel Festival took place on the occasion of Saddam Hussein’s birthday; Arab ensembles performed side to side with famous European theatre troupes (the Ruhr ensemble among others).

The Iraqi government bribed so generously that dozens of novels and poems sang praises of the heroism of the Iraqi warriors and swore the fall of the «Zionist» and «Persian» enemies. The Egyptian «avant guard» director Tawfiq Saleh directed the film «Long Days,» which tells the story of the «combative» life of Saddam (the hero of the film was Saddam’s son-in-law, who was later killed by Uday). His Egyptian colleague Salah Abu Saif published «Al-Qadissijja,» which propagated racist ideology and praised the war against the «Persian spy.» Mahmoud Darwish, the famous Palestinian poet, called the Iraqi Minister of Information (Propaganda) the «Minister of Poets.» More: he praised «feminine Baghdad» because he only saw beautiful women in its streets – their husbands were on the front lines of the war against Iran, fighting for the «lime moon.» Commissioned by the Iraqi Defense Ministry, the Egyptian novelist Gamal al-Ghitani wrote the book «The Guards of the East Front,» in praise of the murder of the Kurds in northern Iraq.

Akkurat som i Østblokken befinner samfunnet seg i en skyggetilværelse: det kan ikke bli snakk om en demokratisk utvikling før disse skjelettene har falt ut av skapet. Men Irak gjør at de holdes inne, og at Løgnen bare vokser.

The dictator’s orphans