Kommentar

Fouad Ajami er en av de gode. Professor ved John Hopkins. Han har tatt for seg en verdensomspennende spørreundersøkelse som The Pew Research Center for the People and the Press offentliggjorde sist måned. The Anti-Americans.
Under ledelse blant annet av Madeleine Albright. Om synet på USA rundt om i verden. Ikke underlig finner de at snart ingen liker USA. Men det henger også sammen med hvordan spørsmålene stilles på, om hvor de blir stilt. Som man roper i skogen får man svar. Hvis man spør: Er det Bush du er misfornøyd med, eller er det USA generelt? Så får man i Tyskland og Frankrike til svar at 74 prosent er misfornøyd med Bush, sier Ajami. Det ligger implisitt i spørsmålene at USAs popularitet har falt etter at det valgte alenegangen. Men det er ikke noe nytt. Anti-amerikanismen begynte for alvor å blomstre på 90-tallet, sier Ajami. Da ble den til en del av fransk ideologi. USA betød barbari, truet cuisine, språk, og økonomi med sin uhemmede markedsliberalisme. Noe av dette er godfjottet, synes Ajami å mene. Annet er virulent, som i Egypt, hvor tusener har søkt lykken i USA. Likevel er USA hatet. Man sier at det regjeringen, og ikke befolkningen man hater, men dette er bare sofistieri. Ajami påpeker noe Friedman o.a. har sagt: Anti-amerikanisme er blitt den tillatte protesten, istedet for kritikk av myndighetene. En prügelknabe m.a.o. Men dette er farlig spill. Det gjør regjeringene til medskyldige når terroristene utklekker ting som 11/9.
Anti-amerikanisme er en vind som blåser over landene. Men den kan ramme dem selv. Det har den gjort i tilfelle Tyrkia, som har spilt seg selv ut over sidelinjen, både i forhold til USA og Kurdistan (Nordi-Irak). Det sier noe om stemningsbølger at Tyrkia kunne opptre direkte irrasjonelt:

The fury of the Turkish protests against America’s war plans in Iraq had a pathology all its own. It was nature imitating art: The Turks burning American flags, superimposing swastikas on portraits of President Bush, went at it, it seemed, in the hope that Europeans (real Europeans, that is) would take Turkey into the fold. The American presence had been benign and benevolent in Turkey. Americans have been Ankara’s advocates in the European councils of power, and have been free of the Turkophobia just beneath the surface of European life. But suddenly this relationship that served Turkey so well was no longer good enough. The «soft» Islamists (there is no such thing, we should know by now) hacked at the Pax Americana; secularists averted their gaze and let stand this new anti-Americanism. Pollsters calling on the Turks found a people in distress, their economy on the ropes, their polity in an unfamiliar world beyond the simple certainties of Kemalism.

Det er intet nytt under solen når det gjelder anti-amerikanisme. De som forkynner at det er Bush sin skyld, har mistet mye av poenget, selv om retorikken er blitt hetere.

Running through the Pew survey is the explicit assumption that it had been better for America before the «unilateralism,» and our campaign in Iraq: We called up this anti-Americanism. But leave the false empiricism of these numbers, and there is nothing new in Amman, and Cairo, and Paris. No one said good things about America in Egypt in the 1990s, either. It was then that the Islamists of Egypt had taken to the road, to Hamburg and Kandahar, to hatch a monstrous conspiracy against the U.S

Fouad Ajami er forfatter av bl.a. Dream Palace of the Arabs: A Generation’s Odyssey, og The Arab Predicament.

Artiklene er så gode at de godt kan leses med utbytte after the fact, slik som Two Faces, One Terror, fra 12/11.02. Ajami påviser at det ikke er så stor forskjell på sekulær og religiøs antiamerikanske/terror, forskjellen mellom Saddam og Osama er først og fremst kronologisk: i 1991 var det Saddam helten, og da han led nederlag, overtok Osama drømmene om å knuse USA. Ajama underslår ikke at begge har vært og er populære blant mannen i gata:

For all the outward differences, Saddam and the leaders of al Qaeda offered the masses that flocked to their banners an absolution from responsibility, and a dream of revenge. In both cases, the crowd worked itself into a frenzy, and then fell into despondency when the Pied Piper was unable to deliver.

There was a wave of genuine despair, it should be recalled, when Saddam’s armies were shattered in 1991. In the same vein, the satisfaction with bin Laden and the terrible deeds of al Qaeda soon gave way to the old bitter sense of Arab disappointment that the new redeemer, too, had left his world unchanged, and that the base he had secured in Afghanistan was undone.

If and when America ventures into Iraq, it should cast aside the distinction between secular and Islamist enemies. The rule of reason and practicality, the delivery of the Arabs from a culture of victimology and abdication, the need to take on the sources of the anti-Americanism that brought terror to America’s shores, all entail a reckoning with the same malignancies.