Sakset/Fra hofta

Shiaenes stilling og historie er nøkkelen til å forstå omveltningene som herjer Midtøsten. Vesten har adopter sunnienes forståelse, og blir enda mer forvirret når de undertrykte shiaene dukker frem i revolusjonær drakt.

Det minner om et sjakkspill: USA ville demme opp for Khomeini-revolusjonen og støttet Saddam (men ikke alene, det gjorde også sunni-regimene, og Saudi-Arabia finansierte krigen). Så kom 911 og det gikk opp for amerikanerne at det fantes en sunni-ekstremisme som var minst like farlig.

Nå kniver sunni-ekstremisme og shia-ekstremisme om makt, oppslutning og popularitet, og borgerkrigen i Irak virker som en katalysering for stadig sterkere sekterisme.

Fouad Ajami er emiment til å forklare shiaenes manglende tillit til USA, og beskriver dermed også vår egen feiloppfattelse av Midtøsten, som norske midtøstenkorrespondenter har vært og er propagandister for.

A whole political and cultural and military edifice hade favoured the Sunni Arabs: there were the «Arabists» in the imperial capital (Washington, min komm.HR) , and the wordlview that informed generations of American officials who dealt with the Arab world. They had imbibed truths given them by a historiography fashioned by Sunni Arab nationalists and their Christian Arab partners in the Levant and the Fertile Crescent. That historiography had given pride of place to the Palestinian question: it had looked past – and through – the minority communities in the Arab world. It had paid no heed to the terrors of Iraq, for there too, under Saddam Hussein, that historiography had reigned. It was symbolized in the union of the Sunni despot and his Christian foreign minister, Tariq Aziz, who took the tyrant’s deeds and prettified them on Western shores, and in the Arab circles of power.

Fouad Ajami: The Foreigner’s Gift, s. 215