Det er en tendens blant utenrikskommentatorer til å redusere virkeligheten til noen enkle begreper: f.eks. at Saddam holdt Irak sammen. Den samme liksom-realismen husker jeg professorer som John Sannes brukte om Stalin og utrenskingene, så tankegangen stikker dypere enn Akersgata. Er norsk kultur lite skikket til politisk analyse?

Tanken slår meg når jeg leser Kanan Makiyas essay i Wall Street Journal idag om Iraks politiske fremtid. Makiya skriver om Saddams styre, de ulike fasene, hvordan de virket. Og han skriver at Irak nesten revnet og falt fra hverandre under påkjenningene. Jeg finner det utrolig at vi ikke ser snev av denne typen problematisering i norske medier. For hendelsene og fenomenene er kjent, selv om alle ikke er så godt inni dem som Makiya, mannen bak boken «Republic of Fear».

«We Iraqis tried dictatorship; in fact we took it further than almost anyone else in the world. Still it did not work. The country all but fell apart.»

Det snakkes hele tiden om at Saddams Irak var sunni-styrt, men dette er bare delvis sant. Den som tutet med ulvene hadde en fremtid. Den som var villig til å snu ryggen til undertrykkelsen og hylle pan-arabismen Baath-partiet forkynte. Denne ideologien har spilt en stor rolle i Midtøstens historie. Likevel vet vi svært lite om den. Hvorfor? Den er en viktig forutsetning for den blindgate mange araberland befinner seg i.

«Their answer to the question «Who am I?» was: You are either one of us, or you are dead.

True to their word, they killed anyone who dared to say he was a Kurd or a Shiite or a leftist, or a democrat and a liberal. Contrary to what many Iraqi Shiites tend to think nowadays, the Baath never wanted to build a Sunni confessional state in Iraq. Anti-Shiite sectarianism was introduced on a large scale after the uprising of 1991. The state that the Baath built in Iraq up until the 1991 Gulf War was worse than sectarian. It thrived on the distrust, suspicion and fear that it went about inculcating in everyone. In this sense it was consistently egalitarian. Atomizing society by breeding hate and a thirst for revenge was the regime’s highest ambition and principal tool of social control. Every Iraqi–Kurd or Arab, Muslim or Christian, Shiite or Sunni–became both complicit in the Baathist enterprise and its victim at the same time.»

Saddams styre gjorde mange til ofre: kurdere og shiaer, Marsh Arabs. Faren nå er at gruppen blir det minste felles multiplum og at gruppen fokuserer på sin rolle som offer, som har rett til å ta hevn. Dette er en stor politisk kapital som ligger der ferdig til å utnyttes. Men det blir lett destruktivt. Makiya minner om at det var det Arafat gjorde: dyrke palestinernes rolle som ofre. Med katastrofale følger for dem selv.

«The terrible lesson of Palestinian politics is that a leadership that elevates victimhood into the be-all and end-all of politics brings untold suffering and misery upon its own people. Given political power, this kind of a leadership will in turn victimize. This is an iron law of social and political psychology confirmed by any number of recent historical experiences.»

De såkalte opprørerne vet godt hva Saddam-styret gjorde med folks hoder. De satser ikke på å bli populære, men å skape så mye frykt og utrygghet at det utløser en backlash: den dagen gjengjeldelsen slippes løs, ukontrollert, har de nådd sitt mål.

«Theirs is a politics of fear and intimidation borrowed from that of the former regime which produced them, and it is a politics designed to create a backlash among those very Iraqis who so rightfully today wear the blue-black stain on their right index finger as a badge of honor.»

Valget var en seier, en stor seier, uansett hva som måtte komme. Makiya kommer med en hyllest til irakerne og shiaene, som han selv tilhører: valget var en gjentakelse av den samme frihetslengsel som opprøret i 1991. Det var også en heroisk handling, som amerikanerne sviktet. Det må vi ikke glemme, for det sviket er ikke glemt.

«The Iraqi elections are the second great Iraqi revolt against barbarism because the first took place during the uprising of 1991, when millions of Iraqis subjected to weeks of aerial bombardment took to the streets and begged the very allies who had been bombing them to help liberate them from Saddam’s rule. Nothing like that had happened before, just like nothing like these elections has ever happened in Arab politics.»

Spørsmålet er nå: hvordan vil shiaene forvalte sitt pund? Vil de tenke helhet, eller sin egen makt. Vi vet ikke, sier Makiya, for vi står i en helt ny situasjon. Vi vet bare at det som skal skje vil avgjøre Iraks fremtid for lang tid. Så som utarbeidelsen av en ny grunnlov. Beskyttelsen av minoriteter vil stå helt sentralt, og vi vil mene; også kvinnenes stilling i samfunnet. Paragraf 61c vil stå sentralt: to tredels flertall i tre provinser kan blokkere en ny grunnlov. Det gir både kurdere og sunnier vetorett. Blir den respektert?

En tankevekkende analyse.

OpinionJournal – Featured Article

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂