Kommentar

Det er interessant å studere formuleringene som kommer fra de norske forfatterne som har engasjert seg i at norske soldater skal avslutte sitt FN-oppdrag i Irak og komme seg hjem. I fortsettelsen av det foregående innlegget (Hans) og min egen kommentar: Dette handler ikke om verdier og moral i det hele tatt, men om en selektiv moralisme og kamp om hvem som representerer «flertallet». Det er forestillingen om en moral majority.

Thorvald Steen, som har tatt initiativ til oppropet sammen med Ebba Haslund, er intervjuet i Klassekampen. Jeg har lyst til å trekke fram noe av det han sier.

– Vi håper at oppropet skal bidra til å få andre yrkesgrupper til å engasjere seg mot krigen som stadig pågår over ett år etter at den ble erklært avsluttet.

Det handler om å mobilisere et flertall, og mobilisere mot «krigen». Er det krig som pågår i Irak nå, eller er det forsøk på å stabilisere samfunnet for å hindre borgerkrig? Hvilken krig er det de vil mobilisere mot?

Som nevnt i kommentar til forrige innlegg, hevder disse forfatterne indirekte at det er et «flertall av befolkningen i verden» som er imot norsk deltagelse med FN-mandat i Irak. Siste del av oppropet lyder:

Vi oppfordrer regjeringen til å kalle styrkene tilbake. Alt annet vil svekke vårt omdømme hos et flertall av befolkningen i verden.

Jeg etterlyser det saklige grunnlaget for en påstand som dette om hva verdens befolkning mener, og hvilket flertall refererer de til? Jeg vil i tillegg etterlyse en undersøkelse blant befolkningen i Irak om hva de foretrekker, og hva de synes om norsk deltagelse i stabiliseringsstyrken. Men det irakiske folket betyr nok ikke noe i denne sammenhengen, og jeg er ikke så sikker på at disse norske forfatterne er interessert i eller opptatt av hva flertallet av irakere mener.

Overflatiske og grunnløse påstander brukes hele tiden som om de var solide argumenter fra disse venstrepopulistiske forfatterne. Mange av dem, som Thorvald Steen, var engasjert på samme måte mot USAs og NATOs inngripen for å stanse den etniske rensningen i Bosnia og Kosovo. Av mangel på virkelig moral, bruker han igjen og igjen floskler som henspeiler på et flertall. Ikke bare han, som nevnt tidligere har også SV tatt hele det norske folk til inntekt for sitt syn på USAs engasjement i Irak. I en annonse i Washington Post skal de fortelle amerikanerne hva «det norske folk mener». Med hva slags mandat gjør de det? Frekkhetens.

(Thorvald Steen) vil ikke ut med hvor mange som har skrevet under, men lover at det er «svært mange».

Nå vet vi at tallet er 243. Dette må settes inn i en sammenheng. I forhold til antall forfattere i Norge er det sikkert «svært mange».
Nå skal skansene erobres ved at oppropet gjentas av ene yrkesgruppen etter den andre. Så vil det vise seg om underskriverne er «svært mange» utover sin egen, lille krets. Det kan virke som at Steen ikke tør satse prestisjen på å gå i bresjen for noe mer:

– Istedenfor en bred, samlende bevegelse, så jobber vi ut fra prinsippet at andre skal gjøre det samme. Du vet: Mange bekker små gjør en stor å. Vi har derfor gitt oppfordringen videre direkte til de ulike skribentorganisasjonene som vi håper skal lage egne opprop. Personlig har jeg utfordret Lægeforeningens internasjonale utvalg til å gjøre det samme og håper at også Fagforbundet kan komme på banen, sier Steen.

Det faktum at (de engasjerte) krigsmotstanderne er så få, forklarer Steen med generell (sic!) resignasjon:

– Etter de store demonstrasjonene i forkant av krigen, har resignasjonen slått inn i det norske folk.

Det er for enkelt å påstå at alle som ikke er enige med dem, eller som ikke vet hva de skal mene, eller som ikke er like brennende engasjerte i kampen deres, har resignert. Det er det samme som å si at egentlig er alle enige med oss, men de har ikke den samme gløden som oss og ikke den samme evnen til å stå oppreist som oss. Steen beskriver indirekte seg og gjengen venstrepopulistiske forfattere som en slags moralsk, intellektuell fortropp, på noe av den samme måten som kamerat Lenin i sin tid forestilte seg en revolusjonær elite som skulle lede massene (uten hensyn til hva «massen» – eller flertallet – ville).

Frafallet blant aktivistene er påfallende:

For et år siden skrev hele 409 norske forfattere under et opprop der de oppfordret regjeringen om å trekke seg fra «en krig som Norge ikke har meldt seg på», som det het den gang. Siden har protestene mot regjeringens Irak-politikk forstummet, skriver Klassekampen. Det kan tenkes at de som ikke skriver under nå, kanskje ikke lenger er imot norsk støtte til stabiliseringen og gjenoppbyggingen av Irak. Det er ikke alle som beklager at despoten forsvant, selv om de var mot en krig med usikkert utfall.

Deretter tilraner Steen seg selveste Arnulf Øverland. Steen, som var mot å styrte Saddam og mot å ta Milosevic, kaller Øverland «bror», som om han på noen måte – moralsk eller kunstnerisk – er Øverlands like. Han misbruker kynisk Øverlands mest kjente ord:

– Vi må gjøre noe med det dikterbror Øverland sa: Du må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv, sier Thorvald Steen, som i flere år har jobbet i den internasjonale PEN-klubben, der et av hovedmålene i Irak har vært å sette nasjonalbibliotekets og nasjonalmuseets skjebne på dagsordenen.

Når tålte ikke Steen overgrepene og undertrykkelsen irakerne opplevde under Saddams tyranni? Når begynte han å bry seg om Irak? Engasjerte Steen og hans forfattervenner seg for å bevare og redde kunsten og kulturlivet i Irak under Saddam eller i Afghanistan under Taliban? Hva gjorde de da Taliban sprengte de enorme Buddha-figurene i Bamiyan våren 2001? Hva gjorde de for å redde den andre kunsten som Taliban hensynsløst ødela fordi bilder av mennesker og andre levende vesener er forbudt av Allah?

Jeg søker på «afghanistan + buddha + thorvald + steen» og finner ingenting relevant. Dersom jeg bytter ut buddha med kunst, finner jeg heller ikke noe. Hvis andre finner en artikkel om Thorvald Steens, eller PEN-klubbens, engasjement for å redde Afghanistans kunst, håper jeg det lenkes i en kommentar. Det vil jeg veldig gjerne se.

Steen refererer hele tiden til plyndringene av nasjonalmuseet som skjedde like i kjølvannet av at de amerikanske styrkene erobret Bagdad. Amerikanerne hadde en altfor lettvint holdning til hva som kunne skje når despoten falt og irakerne gikk amok. Den mest alvorlige plyndringen og ødeleggelsen foregikk likevel under Saddams despoti. Saddam-regimet solgte kunstskatter for å fylle lommene sine. Hva mener Steen med «å sette nasjonalmuseets og nasjonalbibliotekets skjebne på dagsorden»? At kunstskattene stjeles og ødelegges nå, eller at det endelig er mulig å redde noe av det?

I et spørsmål til utenriksminister Jan Petersen (opprinnelig stilt til statsministeren) i Stortinget i november i fjor, spør Håkon Blankenborg om hensynet til kulturminnene og kulturlivet i Irak blir godt nok ivaretatt. Han henviser til at kulturminner og kulturlivet ble sterkt ødelagt «under diktaturet til Saddam Hussein og krigen tidligere i år.» Han viser til at PEN-klubben har tatt opp spørsmålet flere ganger. Så lenge Saddams diktatur var på plass, kunne ingen gjøre noe for å hindre ødeleggelsene. Etter den amerikansk-britiske «okkupasjonen» er det blitt mulig, og det er dette som har fått PEN-klubben på banen. Men Steen refererer til det som om det har oppstått et behov for å «sette nasjonalbibliotekets og nasjonalmuseets skjebne på dagsordenen». Det som har oppstått, er muligheten for å berge kunsten og kulturen.

FNs sikkerhetsråd, samme organ som har gitt norske soldater og andre lands soldater mandat til å delta i stabiliseringen og gjenoppbyggingen av Irak, har i resolusjon 1483/2003 «pålagt alle stater å legge forholdene til rette for retur av kulturgjenstander som er ulovlig utført fra Irak etter 6. august 1990, samt et forbud mot handel med slike gjenstander. Handelsforbudet ble umiddelbart innført i norsk rett ved forskriftsendring av 25. mai 2003. Det foreligger også hjemmel i norsk rett for beslagleggelse av gjenstander som omfattes av dette forbudet,» svarer utenriksministeren.

Resolusjonen refererer til kulturgjenstander utført fra Irak først og fremst av Saddams regime etter FN-boikotten trådte i kraft som følge av invasjonen i Kuwait. Det norske handelsforbudet trådte i kraft først etter at amerikanske soldater hadde styrtet Saddam! Under Saddam var det selvfølgelig ikke noe poeng å tilbakeføre noe som helst sånt til Irak. Det nevner ikke Steen. Det er ikke bedringen i situasjonen og utsiktene for irakisk kunst og kulturliv som er Steens anliggende. Han lager et vrengebilde av virkeligheten for å bruke det politisk mot USA, akkurat som motstanden hans mot å stanse folkemordene i Bosnia og Kosovo var motivert av et primitivt hat mot USA og NATO.

Tilbakeføringen av stjålne gjenstander er veldig vanskelig, svarer Petersen videre, men for første gang er det blitt mulig å reparere skadene. For meg høres det ut som at Steen og hans forfattervenner gjør det motsatte av det de gir seg ut for å ville; ved at Norge helt gir opp å hjelpe til med stabiliseringen av Irak, gir vi et bidrag til destabilisering og økt fare for at gjenværende kulturminner og kunstskatter skal gå tapt, for ikke å si at det svekker muligheten for at stjålne gjenstander skal leveres tilbake. Alt dette omskrives av tåkepratet til Steen, Haslund og vennene deres. De har ordet i sin makt, men ord kan brukes til alt. Ord styres av hensikten til den som uttaler dem. Hvis hensikten er å fortelle sannheten, er ord ærlige. Hvis hensikten er å skape bildet av en sannhet, danner ordene en eller annen form for løgn. Forfatterprotesten forsøker å danne bilde av en sannhet som passer inn i en bestemt politisk versjon av virkeligheten der USA spiller rollen som det onde.

– Jeg synes det var ynkelig og fælt å se på. Hverken Petersen eller forsvarsminister Krohn Devold klarer å fordømme de amerikanske soldatenes handlinger i Abu Ghraib-fengslet. Regjeringas servilitet hjelper oss med å skaffe underskrifter, men for all del: den hjelpen skulle vi helst vært foruten, sier Steen.

Jeg har aldri hørt ham vise samme indignasjon over at norske myndigheter ikke har fordømt den systematiske og voldsomme torturen som foregikk i dette og andre fengsler i Irak under Saddam. I det minste forsøker amerikanerne og ta et oppgjør med noen av ugjerningsmennene i egne rekker, og kanskje kulturen. Men det er USA som skal forømmes (Saddam gjorde bare som forventet?)

Sammenligningen med nazitiden der USA sidestilles med Tyskland, er mildt sagt kvalmende. Steen gjør det samme som Haslund (og andre før dem), men Steen plasserer faktisk de norske soldatene i tyskerhærens sted!! Han får spørsmål fra KK:

– Men ligger det ikke en ansvarsfraskrivelse i det å trekke seg ut slik situasjonen nå er i Irak?
– Jeg synes det var fint at tyskerne trakk seg ut av Norge, sier Steen retorisk.

Denne formuleringen burde han bli kjørt skikkelig på. Hva har norske soldaters deltagelse i et fredsoppdrag med FN-mandat i Irak til felles med den brutale og lovløse tyske okkupasjonen? Steen framstår som en fullstendig historieløs og overflatisk type. Mener han at nazistene var med på å bygge landet? Hva er det han mener? Han parallellfører fenomener kun utfra ordene og begrepene, ikke ut fra innholdet og betydningen. Det er lett å gjøre når han først har gitt situasjonen i Irak begrepet «okkupasjon». Så grunn er forfatteren.

Det neste blir helt tullete:

– Vårt nærvær i Irak må få en annen karakter. Norge kunne for eksempel ha tatt på seg ansvaret med å bygge opp Nasjonalbiblioteket i Bagdad.

Som sagt, det vil være en fordel for irakerne og Nasjonalbiblioteket deres og alle andre deler av samfunnet at situasjonen stabiliseres. Deretter kan mye bygges opp. Men forfatterne mener altså at Norge ikke bør være med på det.

….Til slutt, hvis vi skal gå inn på sammenligninger. Tyske soldater trakk seg ikke ut av Norge. De kapitulerte. Hvis det å trekke norske soldater kan regnes som en kapitulasjon, er jeg med på den typen ordbruk – men ingen sammenligning for øvrig! En norsk kapitulasjon i Irak er for destruktive krefter, tyskerne kapitulerte for den frie verden. Det er godt Steen skriver romaner, ikke lærebøker i historie.

Les også

-
-
-
-
-
-
-

Les også