Kommentar

The name of the game er kompromiss. Men hva hvis det ikke er noe å kjøpslå om, hvis det gjelder prinsipper? Saken om JyllandsPostens profet-tegninger og oppropet fra 12 danske forfattere inngår i samme debatt, og norske medier er notorisk upålitlige kilder.

Selvfølgelig fordi de er part i saken. De har tatt parti for de kompromissvillige.

Anders Fogh Rasmussen står på den andre siden. Han gjør seg skyld i «den største brøde», ikke å ville snakke sammen.

Det er farlig. Den som nekter å «snakke sammen» stiller seg selv utenfor, og er medskyldig i det som måtte komme – selvmordsbombere, whatever. Paradigmet ble skapt under opinionskampen om Irak-krigen. -Dere er selv skyld i det som rammer dere.

Dette argumentet ble så brukt retroaktivt på 911, og blir idag et effektivt våpen for å ramme folk som viser «motstandskraft» (ironisk brukt!).

Satt på spissen kan man si at de kompromissvillige vil ha et permanent München. München som bilde på svik og forræderi. Det var ikke noe å forhandle om, man skulle sagt tvert nei. Ethvert skritt mot forståelse ville vært forræderi. Akkurat som med JyllandsPosten og profet-tegningene.

I ettertid kan man si at JyllandsPosten ikke burde trykt tegningene. Men det er etterpåklokskap. Uredelig argumentasjon. Avisen handlet på helt legitimt grunnlag. Er de voldsomme reaksjonene avisens skyld? Eller vitner de heller om en vanvittig forestilling om hva som er krenkende, som gjør enhver sameksistens til en illusjon, fordi den forutsetter kapitulasjon fra den ene part.

Det er de protesterende ambassadørene og Konferansen av islamske stater som har gjort tegningene til et prinsippspørsmål om ytringsfrihet.

Statsminister Anders Fogh Rasmussen har vist et beundringsverdig klarsyn.

En gruppe på 22 pensjonerte danske ambassadører skriver et brev og ber ham innlede dialog med muslimske ledere. Fogh Rasmussen sier nei, det kan jeg ikke, for det er det samme som å innrømme skyld, at det er noe å forhandle om. Det er det ikke. Hvor har han denne styrken fra?

Brevet fra ambassadørene er saktens verdt å sitere, for det viser hvor stor forvirringen er blitt:

»Efter de seneste års skærpelse af den offentlige debat i Danmark er vi nu vidne til en tilspidsning af tonen, der kun kan opfattes som en forfølgelse af det mindretal, som udgøres af muslimske medborgere.

Såvel religionsfriheden som ytringsfriheden er blandt de grundlovssikrede friheder, men det har aldrig været foreneligt med danske holdninger at udnytte friheden til bevidst at såre et mindretal på deres tro.

Vi underskrevne er dybt foruroligede over, at et dansk dagblad har fundet for godt at bringe karikaturer af islams mest fremstående, historiske skikkelse, øjensynlig uden nogen konkret anledning.

En afbildning af Mohammed er i sig selv en krænkelse af muslimsk tradition.

Vi har derfor forståelse for, at mange muslimer føler sig sårede, men står naturligvis både uforstående og fordømmende overfor, at nogle muslimer, fortrinsvis i udlandet, har fundet anledning til at fremsætte trusler mod det pågældende dagblad og tegnerne.

Vi mener, at følelsesmæssige sår bedst heles gennem samtale.

Vi er skuffede over, at både det officielle Danmark og bladets redaktion straks afviste, at der var noget at hele.

Vi henstiller, at denne holdning bliver taget op til ny overvejelse og hilser de første tegn herpå velkommen.

Det ville have klædt det demokratiske Danmark, om statsministeren havde imødekommet den anmodning om en samtale, som blev fremsat af elleve fremmede ambassadører fra muslimske lande.

Det ville ligeledes have været i demokratiets ånd, om en minister havde haft tid til at modtage danske muslimers indsamlede underskrifter.

Hvis ord og holdninger fortsat skærpes, og hvis sårede følelser bliver mødt med afvisning, frygter vi, at det i befolkningen vil føre til en ulykkelig splittelse, som vil være stadig vanskeligere at overvinde.

Vi henstiller til alle danske, troende som ikketroende, kristne som muslimer, at de besinder sig på de danske værdier, der først og fremmest består i tolerance over for den anderledes tænkende.«

En sterk kapitulasjonssøknad. Ambassadørene mener at vi i Vesten bør respektere muslimenes forbud mot å avbilde Profeten. Mange av dem har vært ambassadører i muslimske land. Da vet de også at det følger mange andre forbud med en slik respekt, som f.eks. behandlingen av og synet på Koranen. Den er tidløs, skrevet av Gud, og må behandles med den største respekt, også fysisk. Ikke-muslimer kan ikke utsette boken for den tekstkritiske metode som Bibelen er blitt utsatt for, uten å krenke muslimene.

Ambassadørenes tankegang fører oss inn i en endeløs regresjon der vi til slutt har underkastet oss muslimenes syn på deres religion. Men da lever vi ikke lenger i Vesten.

Ambassadørene bruker det ladede ordet «forfølgelse», og det dukket også opp i de 12 kjente forfatternes kampskrift mot det de oppfatter som rasisme i Danmark.

Jeg har ikke fulgt debatten rundt oppropet i detalj, men jeg har registerert all støtten det har fått i norske kommentarer og lederartikler. Her priser norske fariseere seg over at vi er så mye bedre enn danskene (Dag Kullerud i Aftenposten). At 200 danske prester støtter oppropet og antyder paralleller til jødenes situasjon under annen verdenskrig, refereres uten motforestillinger. Man får inntrykk av et moralsk opprør i Danmark.

Noe sier meg at det ikke er tilfelle. Flertallet støtter Fogh Rasmussens linje. De 12 forfatterne taler ikke i folkets navn.

Når noen på ramme alvor kan sammenligne muslimene i Vesten med jødene under Det tredje rike, kan det kun tolkes som et utslag av mentalt sammenbrudd.

At det foregår en slik forrykking av proporsjoner, ga Jan E. Hansen et eksempel på lille julaften. Hansen vil gjerne ha skille kirke/stat. Han beskriver situasjonen i kongeriket slik:

De som oftest appellerer til «kristne verdier» på vegne av en norsk kultur de finner truet, burde så sannelig ta avstand fra en statskirkeordning som minner mest om de islamistiske forfatningene de frykter. Norge er i dag en kristen stat, som stat like kristen som Iran er muslimsk. De eneste som pragmatisk eller oppriktig kan være tilhengere av norsk statsreligiøsitet, er de som ønsker statlige garantier for at Kirken ikke styrer seg selv i en retning av anti-liberal kristenhet.

(min uthev.)

Å skilles som venner

22 tidligere ambassadører siger fra
I et usædvanligt skarpt og åbenhjertigt debatindlæg kritiserer 22 tidligere danske topdiplomater statsministeren.