Kommentar

Først var det avsløringen om at danske imamer reiste rundt med oppdiktet skrekkpropaganda om Danmarks behandling av muslimer. Nå kommer historien om hvordan disse noksagtene av noen imamer fra det høye nord kunne utløse så mye bråk. Den går ut på at den egyptiske regjeringen trengte en sak å profilere seg på foran valget i november og desember. Ingenting var bedre enn å fremstå som den pietetsfulle forsvarer av troen.

Det er avisen BT som i dag ruller opp den hittil ukjente siden av tegning-saken.

Mye har vært gjort ut av brevet de 11 ambassadørene skrev der de ba om et møte med statsminister Fogh Rasmussen. Fogh Rasmussen avslo, og det blir fremstilt som en stor tabbe. Men nå viser BTs kilder at det Egypts ambassadør i Danmark, Mona Omar Attia, fryktet mest av alt, var at Fogh Rasmussen skulle falle til fote og be om unnskyldning.

For å skru opp temperaturen og forhindre et kompromiss var derfor brevet stilet til statsministeren, og ikke utenriksministeren, slik vanlig er. Man ba videre om at regjeringen måtte straffe Jyllands-Posten med loven i hånd. Et uantagelig krav.

Mona Omar Attia har selv i et intervju med avisen al-Watan gått langt i retning av å innrømme at regjeringspartiet i Egypt brukte saken for hva den var verdt.

»Faktisk frygtede jeg, at sagen skulle ende med en undskyldning fra statsministerens side efterladende mere end en milliard muslimer overvældet af sorg og vrede.

Det bedste, den danske statsminister gjorde, var ikke at undskylde for denne skandaløse holdning. I og med at hvis han undskyldte, så ville denne sag blive lukket og afsluttet midlertidigt…,« udtaler Mona Omar Attia til al-Watan.

Alt tyder på, at egypterne ønskede en konflikt for at styrke den egyptiske regerings stilling i det meget vanskelige parlamentsvalg, som den stod foran på daværende tidspunkt.

Mona Omar Attias udtalelser viser ganske klart, at hun med de 11 ambassadørers brev til Fogh slet ikke ønskede nogen dialog.

Hendes overraskende tilståelse føjer en ny brik til det billede af dobbeltspil, som den danske regering længe har mistænkt egypterne for at have ført.

Egypternes vikarierende motiver forklarer også en annen merkelig ting: Hvordan kunne ubetydelige imamer fra Danmark plutselig få audiens hos lederen av Al-Ahzar-universitetet, Amr Mussa i Den arabiske liga og andre notabiliteter? Normalt ville de aldri ha blitt mottatt på et slikt nivå. Noen må ha lagt inn et godt ord for dem.

Og på den anden side holdt man møder med de danske imamer. Skaffede dem visa og kontakter til højststående politiske og religiøse ledere, som de aldrig ville have haft mulighed for mødes med uden assistance fra den egyptiske regering.

Danmark skulle udsættes for et kryds-pres, og samtidig øjnede den egyptiske regering en chance for at score nogle vigtige point på den hjemlige scene, hvor der i november og december blev afholdt hele fire runder af det egyptiske parlamentsvalg.

Disse nyansene får man ikke vite om av norske medier. De foretrekker å fremstille saken i svart/hvitt. Liksom man ikke får høre at også venstresiden i Danmark har fått nok av spillet rundt tegningene.

Leder av SF Villy Søvndal sier at han ikke er overrasket over egypternes dobbeltspill. Han vil ha det med i en utredning.

I Norge låner man kun øre til den som fremstiller Danmarks statsminister Fogh Rasmussen som en ny Jörg Haider. Men da retusjerer man vekk flertallet av det danske folk. Danskene forsøkes delegitimert gjennom sin innvandringspolitikk, og Carsten Jensen forteller nordmenn at danskene er blitt gale. Han skammer seg over å være dansk, og utroper Fogh Rasmussen til idiot og narr. Når man bruker så sterke ord blir det en stor diskrepans til den andre siden, og mistanken vekkes om at det kanskje er mindretallets oppfattelse det er noe galt med.

Danmark og danskene havnet i historiens trommel, og de romler fremdeles rundt. Resten av Norden burde være litt mer interessert i hvordan de havnet der, og ikke riktig så flinke til å ta avstand.

Hun brugte Fogh i dobbeltspil