Kommentar

Det er mangel på ny norsk dramatikk. Her er et sujett som burde engasjere: Srebrenica er den største massakren i Europa siden annen verdenskrig. Den inneholder alle de elementer som ser ut til å fascinere – i ettertid: Et massemord er begått, som verden av uforklarlige grunner ikke greier å reagere på mens det skjer.

Ti år etter Rwanda var verden klar for den kunstneriske behandlingen av folkemordet: Filmen Hotel Rwanda fengslet mange. Nå er det også laget dokumentarfilm om FN-kommandanten, den tragiske helten Romeo Dallaire. Den har fått samme tittelen som hans bok: Shaking hands with the Devil.

Det er ikke noe galt med filmskaperne. Dallaire har såvidt overlevd, til nå. Men hva med verden, dvs. alle oss andre, som kan gå på kino og se vår egen passivitet, og ja, om ikke nyte, så la oss ryste av noe vi kunne reagert på mens det skjedde. Det har ikke avfødt noen refleksjoner f.eks. fra journalister, meg bekjent. Eller sofa-tittere, som kunne titte på Dagsrevyen og se folk bli slaktet ned med macheter. -Ikke noe å gjøre med det, nikket ankermannen til seerne.

Nå har det dukket opp en video av henrettelsen av unge menn fra Srebrenica. En mor fikk uforvarende se hva som hadde skjedd med hennes 16 år gamle sønn. Seksten år.

Verden har visst i alle disse årene. Likevel reageres det så sterkt på videoen. Bedre sent enn aldri, vil noen mene. Er nå det så sikkert. Har det tatt ti år for hendelsen å synke inn? Jeg tror forklaringen er en annen.

Vi evner ikke å reagere på det som virkelig skjer. Vi greier kun å forholde oss til det når det er blitt historie – ufarlig historie, som vi kan vi kan oppleve som det drama det virkelig var, men uten fare for at vi skal bli innhentet av det virkelige liv. Øyeblikket glapp. Det momentet da noen begikk en forbrytelse så stor at den går inn i historiebøkene.

Tidligere skjedde forbrytelsene langt unna. Denne gang skjedde den i Europa, med FN-soldater til stede, med FN-diplomater og militære i kommandokjeden. Bosnia hadde et stort utenlandsk pressekorps som var informert, og kunne tolke hva som skjedde. Tenk bare på hva en mann som Reuters Kurt Schork leverte! Bosnierne hadde også sine egne journalister som fikk informasjon fra myndighetene og hæren. Man visste ofte i sanntid hva som hendte.

Da de nederlandske FN-soldatene slapp den bosnisk-serbiske hæren inn på den nedlagte batterifabrikken i Potocari utenfor Srebrenica, var deres skjebne beseglet. Separasjonen av kvinner/barn og unge og gamle menn var illevarslende. Nederlenderne ytte ingen motstand, hverken militært eller mentalt. De lot seg avvæpne og tenkte bare på å komme seg vekk.

Noen bestemte at det skulle gå slik. De med størst makt befant seg ikke i Srebrenica, men andre steder: Sarajevo, Zagreb, Geneve og New York. Den øverste sivile representanten for FN var japaneren Akashi, som konsekvent nektet UNPROFOR å yte motstand. En av hans nære medarbeidere var vår egen Thorvald Stoltenberg.

Nationaltheatret har i våres spilt stykket om Albert Speer og hans benektelse av Holocaust og slavearbeid. Men hva med Stoltenbergs benektelse? Det er en parallell i essens om ikke i art og omfang.

Speer levde seg så sterkt inn i benektelsen at han må ha trodd det selv. Det samme ser ut til å være tilfelle med Stoltenberg. For bare noen uker siden var noen av Srebrenica-mødrene/enkene i Oslo på seminar. De har planer om å reise en Skammens mur i Srebrenica, over de som kunne ha forhindret massakren, men ikke gjorde noe. Ett av navnene de nevnte var Thorvald Stoltenberg.

Konfrontert av VG med dette, reagerer Stoltenberg med å kalle det vanvittig. Ikke overraskende for den som har fulgt hans holdning til krigen i senere år. Stoltenberg er om noe blitt enda mer revisjonistisk enn han var da den pågikk.

Tanken på at han kunne bære noe ansvar for Srebrenica forekom ham vanvittig. Det kan lett tolkes som om han diagnosisterer enkene/mødrene som gale.

Men disse kvinnene vet hva de snakker om. De har satt seg godt inn i tingene. De har hatt nok materiale å jobbe med: Både FN og Nederland har utarbeidet bindsterke rapporter, som i FNs tilfelle var knusende. Det var Kofi Annans andre folkemord. Den nederlandske regjering gikk av på grunn av rapporten. Der er Srebrenica blitt en skamplett på nasjonen.

Men ikke i Norge. Fredsnasjonen. Der dens store sønn Røde Kors-presidenten har en fortid, som det en gang het. Onsdag til uken skal NRK 1 sende en programserie der Thorvald reiser rundt på Balkan og ser igjen gamle tomter. Opptaket i Sarajevo ble gjort ifjor sommer. Det var såvidt vi forstår første gang Thorvald besøkte byen siden krigen. At han torde, sier noen som var der.

Men NRKs serie, laget av Knut Magnus Berge, kommer sikkert til å være like blottet for ubehagelige spørsmål som hans reportasjer fra Bagdad før krigen brøt ut. Traileren tyder på det.

Finnes det noen lærdom? Utvilsomt.

Den retter seg i første rekke til journalister, i neste til mottakerne av bad news. Når noe forferdelig skjer, noe som markerer et jordskjelv på menneskehetens Richter-skala, da holder det ikke å rapportere og så gå videre. Da må man gå ut av rollen som den det ikke affiserer og si: dette går ikke an. Min yrkesetikk forlanger at jeg/vi får et svar fra de som har makt. Og journalister har også makt, til å mobilisere en opinion. I neste omgang er det seernes ansvar å reagere. Hvis vi ikke gjør det bærer vi alle på skyld, særlig de av oss som har forutsetninger for å forstå.

Derfor burde skolen undervise i civil courage. Men menneskerettsarbeid er en free lunch i Norge.

Det var mange journalister under Bosnia-krigen som risikerte liv og lemmer for at verden skulle vite hva som foregikk. Dessverre var det ikke mange av dem fra fredsnasjonen Norge. Man hørte heller på Thorvald.

Les også

-
-
-
-
-
-
-