Kommentar

Hvordan kan FN og medlemslandene slippe unna ansvaret for å ha latt tusenvis av mennesker bli slaktet ned, slik det skjedde i Bosnia og Rwanda? Et tysk advokatkontor forbereder rettssak mot Nederland og FN etter Srebrenica. For første gang vil man gå til en domstol og kreve erstatning og vurdering av skyldspørsmålet. Saken kommer opp for en nederlandsk domstol til høsten.

Det er fremfor alt vitneutsagn om at de nederlandske soldatene ønsket de serbiske soldatene velkommen og overlot dem sine våpen og uniformer, som stiller saken i et annet lys. Offisielt var de nederlandske soldatene maktesløse. Men vitnene sier noe annet.

Sabaheta Fejzic and her husband ran with their baby to a Dutch military base. But instead of finding shelter there, they were turned away: the camp was overcrowded.

And then Sabaheta saw something she still can barely believe: A group of Serbian soldiers ran across some Dutch troops – and the soldiers greeted one another happily. They threw their caps in the air and some even hugged one another. «We were shocked,» said Sabaheta Fejzic.

En rettssak reiser mange prinsipielle spørsmål. Noen vil sikkert si at det vil gjøre det vanskeligere å skaffe soldater til FN-oppdrag hvis de og/eller regjeringen risikerer å bli stilt for retten. Til det kan man innvende: Hvorfor skal FN og regjeringene og den enkelte soldat være fritatt for det ansvar som praktiseres i andre sammenhenger, og som den internasjonale straffedomstolen forutsetter?

Srebrenica var ikke et feilskjær, men en logisk slutt på en mislykket politikk. Kollaborasjonen med serberne var ikke noe som falt ned fra himmelen. Den hadde vært et faktum helt siden FN vedtok våpenembargoen. Vår egen Thorvald Stoltenberg sto helt og fullt for denne linjen.

At soldater, offiserer, politikere og diplomater noen gang kunne komme til å bli stilt til ansvar, har nok vært nærmest utenkelig. FN har alltid båret en teflon-drakt. Men nå innhentes også de av kravet om ansvar, om «accountability». Det synes å være en naturlig del av reformarbeidet det snakkes om. Moralen må gjelde for alle, også ansvaret.

Axel Hagedorn er leder av internasjonal avdeling hos det nederlandske advokatkontoret Van Diepen/ Van der Kroef. Det er ti advokater som arbeider med saken. De møter massiv motstand i Nederland. Ingen vil si noe.

Hagedorn and his staff say they are attacking «a wall of silence.» After two years of preparation, the team of attorneys is going public with the case this week in the Netherlands. «It’s not going to be a picnic for us,» said the attorney, who moved to Amsterdam from Hamburg a few years ago. After all, many people in the Netherlands do not want to be reminded of the events in Bosnia.

The attorneys have formulated charges: First of all, in contradiction to their UN orders, the Dutch troops did not protect the Muslims, so that the population became an unprotected target for the Serbs. Secondly, the Dutch authorities were slow to report the atrocities to the UN – which is why no additional help was sent.

But the suit will not be directed only at the government of the Netherlands; it will also be against the UN. Up to now, the Dutch government has argued that its unit, called «Dutchbat,» was part of the Unprofor peacekeeping force [United Nations Protection Force]. Thus all legal claims must be lodged with the United Nations.

Should the judges in The Hague follow this line of argumentation, UN General secretary Kofi Annan might have to weigh in on the debate about why his soldiers, borrowed from member states, often «do nothing when the going gets tough» (Hagedorn). In Rwanda, too, the UN utterly failed just when the situation became most dangerous.

Nederland har tatt Srebrenica til seg. Det samme har FN. Statsminister Wim Woks regjering gikk av etter Srebrenica-rapporten. Kofi Annan har også signert en rapport som var svært kritisk til FNs håndtering.

Men noe annet er å bli trukket for en domstol.

Srebrenica er langtfra glemt. Ikke bare antall mennesker som ble drept – ca. 8.000 – men måten det skjedde på holder minnene i live.

Man undres på hva slags samfunn Nederland er. Det hypertolerante landet skjuler åpenbart andre reaksjoner. Som da Rita Verdonk tok fra Ayaan Hirsi Ali statsborgerskapet. Det har hun nå fått tilbake, mot å undertegne på at prosessen mot henne har foregått korrekt. Da Ayaan Hirsi Ali hadde fått igjen passet sitt, sa hun at hun var blitt tvunget til å «kjøpe det» med sin signatur.

Et av partiene har nå brutt ut av koalisjonen, og Nederland befinner seg i regjeringskrise, utløst av Verdonk.

Det finnes moralske dilemmaer her som er en parallell til Srebrenica.

Hittil har idealismen ikke kostet noe. Det gjør den plutselig. Man må ta konsekvensen av sine handlinger. Det er noe nytt.

«A TOAST TO THE DEAD»