Kommentar

Baneheia fyller de fleste av oss med en egen uhygge. Noe knyter seg i magen. Bare bildet av de to jentene smilende og sommerglade er mer enn nok. Under rettssaken viste pressen tilbakeholdenhet. Det var detaljer vi ble forskånet for. Vi ville ikke vite dem heller.

Så dukket spørsmålet om frigang opp, og moren til den ene jenta krevde å bli varslet på forhånd.

I sommer dukket plutselig Viggo Kristiansen opp, out of the blue, og skulle være midtpunkt på en journalistisk sommerkonferanse. Lederen hadde fått en forespørsel og så ikke noe galt i det. Nå kom det frem at advokat Sigurd Klomsæt forbereder en henvendelse til Gjenopptagelseskommisjonen. Klomsæt har regien: Han vil at Viggo skal stille på sommerkonferansen. Han vet at journalister ikke greier å motstå fristelsen.

Det ble offentlig debatt. Fengselsmyndighetene satte en stopper for Kristiansens opptreden. Han fikk ikke fri. Vi pustet lettet.

Inntil vi ser Dagbladets forside lørdag. Viggo Kristiansens ansikt fyller hele forsiden, med tre punkter i rødt: Hatet. Sinnet. Framtida. Og en orange boble: Det første intervjuet.

Dagbladet er virkelig blitt desperate. De skyr ingenting, tenker jeg. Inntil jeg ser at også VG har fått intervju, men de plasserer Kristiansen som en enspaltes henvisning. Intervjuet inne i avisen har også en annen temperatur.

Når en får summet seg og sett intervjuet i perspektiv, slår det en: Det er stikkordsforsiden som får det til å tippe helt over. Først Kristiansens spesielle øyne og blikk, med et eget drag rundt munnen, og ordene: Hatet. Sinnet. Framtida. Dagbladet er kun opptatt av Kristiansens opplevelse av situasjonen. Han insisterer på sin uskyld. Det må derfor bli et spesielt intervju. Dagbladet kan enten kjøre ham på fakta i saken, eller de kan gjengi Kristiansens versjon. De velger det siste. Det er som et nytt overgrep. Ikke bare mot de pårørende til de to jentene, som har styrke nok til å si hva dette gjør med dem, men også mot alle andre i dette land som har opplevd grufulle overgrep. Det er en del.

Med den forsiden får Dagbladet sagt: Vi bryr oss ikke. We don’t care.

Avisen fortsetter pinadø søndag, og nå er det faren som pryder forsiden. Han, onkel og kone og fetter tror alle at Viggo er uskyldig. Sannheten vil komme for en dag. Er det ikke noe som heter å beskytte folk mot seg selv?

Det står at det ikke ble trykket noe nyere bilde av Viggo enn ungdomsbildet som gikk igjen i avisene. Han har vært på besøk i Kristiansand, og ingen kjente ham igjen. Nå vil han ikke kunne vise seg ute uten å bli gjenkjent. Alle vil vite hvem nærmeste familie er.

Hva er poenget med oppslagene? Jan Helge Andersen sier de forløsende ord: Ta straffen, innrøm din skyld. Det vil ikke Kristiansen. Han og hans nærmeste har en blokkering. Han har fått en ambisiøs advokat, og avisene stiller villig opp som mikrofonstativ.

VGs Hanne Skartveit sa det som trengte å sies: Hun tror ikke et øyeblikk på Kristiansens uskyld.

Men dagen etter er det Skartveits avis som plumper uti det, selv om avstanden gir et mer avmattet forhold til grusomhetene. Det er Hans Chr. Hansson som over to sider intervjuer broren til Radovan Karadzic, Luka. Intervjuet er ren hvitvasking og helt uinteressant, helt til samtalen dreier inn på Srebrenica. Også det er en løgn. Det var ingen massakrer, sier Luka. Men hva med massegravene? Det var mennesker som var drept før krigen, svarer Luka.

Da tipper samtalen over, og Hansson blir selv en del av problemet.

Journalister har et ansvar. Man formidler noe, gir folk en plattform. Hvis man velger å intervjue personer som har begått en spesiell type forbrytelser, som ligger så langt utenfor normalitetens verden at det oppleves som ubehagelig og truende, da har man et ansvar. Hvis man lar monstrene slippe til med forsikringer om uskyld, krysser man en grense. Man blir selv som journalist ansvarlig for at disse menneskene igjen kan innta et aktivt forhold til verden. Dette er personer som har begått store forbrytelser, mot enkeltmennesker og mot menneskeheten. Hvis man gir dem en sjanse til å renvaske seg, åpner man Pandoras eske. Man lar den onde ånd gjenvinne noe av sitt initiativ.

Det er derfor Milosevic og Karadzic vil forsvare seg selv i Haag: De vil ikke være fanget av noen due process of law. De oppfatter seg som stående utenfor loven. Selv å godta en forsvarer som skal arbeide for deres sak, er å underordne seg loven. Det vil de ikke. De er varg i veum.

Derfor finnes det en parallell mellom Baneheia og Karadzic.

Hvor lite Hansson forstår av dette, viser hans kommentar på side 2 og 3 om Ratko Mladic. Her skriver han om Karadzic:

Mens Sarajevo ble beleiret og folk led den verste nød, veltet han seg i luksus i fjellidyllen og planla samtidig hvordan han skulle få rensket ut folk som ikke hadde serberblod i årene.

Dette er det rene tøv. Pale har aldri vært noe luksussted, og det fines ingen kobling mellom luksus og folkemord. Det er omtrent like presist som broren Luka som sier at Karadzic brukte 70 prosent av tiden sin på fredsforhandlinger. Karadzic planla heller ikke utrenskninger fra Pale. De var planlagt lenge før krigen brøt ut, av statsapparatet under Slobodan Milosevic i samarbeid med serbere i Krajina og Bosnia. Man brukte en plan fra Titos tid, som handlet om hvordan hæren skulle opptre hvis landet ble invadert. Den skulle trekke seg tilbake til Bosnia, som var mest utilgjengelig og vanskeligst å innta. Denne planen het RAM. Den ble nå omarbeidet og vendt mot kroater og bosniaker som skulle renses ut. JNA, den jugoslaviske hæren, ble et instrument til etnisk rensing og folkemord. Når man har satt seg inn i dette, forstår man hvor villedende det var å kalle krigen en borgerkrig. Krigen i Bosnia savner sidestykke i tiden etter annen verdenskrig. Det var nettopp det planmessige som gjorde den så grusom. Beleiringen av Sarajevo var ikke det verste. Det var rensingen i områder som Drina-dalen og Prijedor. Men av en eller annen grunn skriver norsk presse bare om Sarajevo og Srebrenicca. Man orker visst ikke mer.

Det er enklest å redusere historien til et par monstre. Så kan man få noen eksklusive intervjuer og lage føljetonger. Men hva med ansvaret for historien (for vår felles fremtid), og hva med ansvaret for de pårørende (Baneheia) og de to jentene som smiler til oss fra en sommerdag? Hvor hjerteløs går det an å bli?

Les også

-
-
-
-

Les også