Jonas Gahr Støre er igjen gjest i Helgemorgen og snakker om det  «åpne tillitssamfunnet» som vi må ta vare på, midt oppe i krigsfrykten. Det høres ut som om tillit er en egenskap man kan velge eller velge bort. Men slik er det ikke. Tillit er intrapersonlig, og hvis man skulle finne ut om vi har et tillitssamfunn, måtte Støre spørre «de andre». Kanskje han ikke har lyst til det. Kanskje han ikke kjenner så mange av dem?

Før trengte man ikke snakke om tillit i abstrakte termer. Vi visste hvem vi var.

Tillitssamfunn er noe man snakker om når tilliten er borte.

Eller som Machiavelli sier: Problemene erkjennes når det er for sent å gjøre noe med dem.

Det er den situasjonen våre politikere styrer mot. Den dagen kan de slå ut med hendene og si: Det er ingenting vi kan gjøre. Det er for sent. Og den dagen er ikke langt unna. Det kan virke som om politikerne har hastverk med å komme dit.

I et slikt perspektiv blir ordet tillit meningsløst. Det er det motsatte av hva medier og politikere holder på med.

Tillit forutsetter ansvar og styring.

I stedet har vi fått stemningsbølger som er uimotståelige. En av dem slo inn over oss fredag med riksadvokatens frikjennelse av Viggo Kristiansen.

Det er som om offentligheten bare har plass til én tanke om gangen i hodet. Det gir en følelse av å være omgitt av zombier.

Det er ikke første gang vi opplever at et komplisert hendelsesforløp plutselig gjennomgår en metamorfose til noe banalt som alle må være enig i.

Baneheiasaken var meget spesiell. Jeg husker at Anders Giæver i VG var så rystet at han ville at alle skulle ha tilgang til dommens grufulle detaljer for virkelig å forstå hva som hadde hendt med jentene.

Hans avis hadde i dag denne forsiden:

Men Kristiansen ble ikke uskyldig dømt. Han ble dømt på sviktende premisser, mener man nå. Bevisene holdt ikke til en fellende dom. Dét er noe helt annet.

Ordet uskyldig er ikke det ordet man forbinder med Kristiansen.

Dette er mediene som tar regien og lager den historien som de synes slår best. De bryr seg ikke om hvordan det oppleves for foreldrene og jentenes etterlatte. De er skjøvet helt i bakgrunnen.

Dette regi-grepet var merkbart allerede da Kristiansen ble sluppet løs. Siden har det bare økt. Mediene overser historikken i saken og Kristiansens rulleblad.

En som har gjort hjemmeleksen sin, er NRKs Odd Isungset. Han publiserte 4. oktober 2020 en grundig gjennomgang av saken. Nå ser denne historikken ut til å være blåst bort.

Isungset og hans to kolleger lager resyméet på bakgrunn av vedtaket om at Kristiansen skal få prøvet saken på nytt.

Det finnes ingen direkte fellende bevis mot ham.

Det finnes ingen fellende bevis, men det finnes mange indisier, og det finnes mye i Kristiansens forhistorie som utpeker ham som «moduskandidat», for å bruke Isungsets begrep. Andersen fremstår til sammenligning blek og svak.

Gjenopptakelseskommisjonens rapport av 18. februar 2021 er på 369 sider.

Det kan være lurt å minne om enkle ting som at: Det at politiet har gjort feil tidligere, betyr ikke at de har gjort feil denne gangen. Bevisføringen virker grundig. Man har forsøkt om og om igjen å komme frem til konklusjoner om Kristiansens lokasjoner ut fra mobildata og DNA. Det er tvil om begge. Når dommen likevel ble så hard som den ble – 21 år – skyldtes det omstendighetene:

Begge de tiltalte løy fra første stund om hvor og når de hadde vært nær Baneheia.

Begge var aktive i Heimevernet. Om lag 200 mann deltok i letingen etter jentene, men ikke Kristiansen og Andersen. Det ble lagt merke til.

Stine Sofie Sørstrønen (8) og Lena Sløgedal Paulsen (10) forsvant om kvelden 19. mai. De ble funnet etter to dager. Men først fire måneder senere ble de to guttene pågrepet. Jan Helge Andersen var 19 og Viggo Kristiansen 21.

Andersen tilsto det ene drapet og sa at kameraten hadde begått det andre.

Det var Kristiansen som lokket jentene med spørsmål om de kunne hjelpe til med å finne en katt med kattunger, forklarte Andersen.

Kristiansen ble dømt som initiativtaker og hovedmann.

At Andersen nå står tilbake som den eneste skyldige, samsvarer ikke med det som kom frem under rettssaken.

I nabolaget nord for byens populære turområde synes noen at Viggo Kristiansen var hyggelig og hjelpsom.

For andre var han gatas skrekk og en de var redd for. I retten vitnet flere om dette. Ingen fortalte politiet liknende historier om Andersen.

Flere sa til politiet at dersom noen lokalt sto bak ugjerningen, måtte det være de to.

Kristiansen ble dømt til forvaring pga. faren for gjentakelse. Denne siden ved Kristiansen er skjøvet i bakgrunnen av mediene, og nå også av en riksadvokat som nærmest går canossagang:

Han ble samtidig dømt for flere andre overgrep mot barn.

Det var DNA-prøver som gjorde at de to ble tatt.

Letemannskaper avga blodprøver for å bli utelukket.

Rundt 30 personer avga spyttprøver fordi de manglet alibi.

Andersen og Kristiansen var blant de første som ble kalt inn.

Det ga fullt treff på arvestoff fra Andersen på et kjønnshår funnet på et blad med litt blod på. Dette førte til pågripelsen av de to.

Vel en måned senere opplyste politiet at de også hadde fått treff på DNA av samme type som Kristiansen hadde.

Politiet sa til Kristiansen at de hadde DNA som knyttet han til ugjerningen og åstedet. Kristiansen nektet etter dette å stille i flere avhør.

Teoretisk usikkerhet

DNA-materialet som passer Kristiansen, passer også med over halvparten av den mannlige befolkningen i Norge.

I materialet fra den ene jenta fant de spor av to forskjellige menn. Hverken Kristiansen eller Andersen kunne utelukkes i den prøven.

I materialet fra den andre jenta var det kun spor av én mann. Det kunne stemme med Kristiansen. Andersen kunne utelukkes.

Som bevis mot Kristiansen var det likevel svakt ettersom 54,6 prosent av Norges mannlige befolkning har samme type DNA.

Men man har nå gått bort fra at det var Kristiansen og opererer nå med en ukjent tredjeperson eller at Andersen har begått begge ugjerningene.

Både tingretten og lagmannsretten gikk ut fra at det var to gjerningspersoner: Andersen og Kristiansen.

Sigurd Klomsæt og Arvid Sjødin har vært pågående advokater for Kristiansen. De to ofrene har ikke hatt noen advokat til å føre sin sak.

Advokat Sjødin mener Andersen forklarte seg uriktig om sykkelen da han sa at den var låst til bommen, og at han sa dette for å trekke kameraten inn i saken.

Kristiansen nektet først for å ha vært i Baneheia, men forklarte senere at han var på en rask sykkeltur for å hente noen reservenøkler hos sin kamerat.

Påtalemyndigheten mener Kristiansen prøvde å tåkelegge bruken av sykkelen fordi den bidro til å kartlegge hans bevegelser den kvelden.

I avhør hadde han sagt at han ikke husket, at han var usikker og kanskje hadde brukt morens sykkel.

Han endret forklaring da et vitne fortalte at han fikk prøve sykkelen på parkeringsplassen ved bommen.

Kristiansens rulleblad er et vesentlig moment. Noe lignende finnes ikke for Andersens vedkommende.

Påtalemyndigheten minnet om rapporten fra de rettspsykiatrisk sakkyndige.

Der sto det at Kristiansen hadde en personlighetsforstyrrelse, at han var umoden og hadde «pedofile trekk».

Han påpekte at Kristiansen også ble dømt for voldtekt mot en sju år gammel jente, samt at han som 17-åring hadde vært sammen med en jente på 12.

Statsadvokaten trakk videre inn vitneforklaringer fra personer som hevdet at Kristiansen hadde en hensynsløs, uakseptabel og seksualisert adferd.

Han ble også dømt for å ha klatret opp på en veranda og spionert på en kvinne i nabolaget gjentatte ganger.

Da Sjødin retter angrep på påtalemyndigheten, velger denne å svare med en beskrivelse av Kristiansens seksuelle tilbøyeligheter.

I et tilsvar på over 60 sider velger statsadvokaten å slå hardt tilbake med detaljerte skildringer av Viggo Kristiansens sexliv.

Han skriver at det ble beslaglagt en mengde grove pornofilmer, blader og bilder med «perverst innhold» både i bua og på rommet til Kristiansen.

Han viser til politiets beslagsrapport og lister opp: Dameundertøy, løspupper og pornoblader og bilder med «analsex og dyreporno».

Det var voldsfilmer og pornofilmer med overgrep mot dyr, «hvorav flere filmer med analsex», samt en «grov knivdrapsvideo med kutting av struper og en rå og brutal video med tenåringers sexdebut.» Det var også reklamefoldere for pornografisk materiale som viste overgrep mot barn.

Politiet gjorde også en rekke beslag på rommet til Kristiansen. Det var klær, sko og et kamera med en film som ikke var framkalt.

Politiet fremkalte filmen og skrev i sin rapport:

«Det ble også beslaglagt en film på et kamera tilhørende Viggo Kristiansen, hvor han er avbildet på et toalett i Baneheia iført en dametruse og en dildo mens han onanerer.»

Statsadvokat Erik Erland Holmen sier at Sjødin må vite at dette var avgjørende for domfellelsen av hans klient.

Statsadvokaten trekker fram at Kristiansen tilsto at han hadde forgrepet seg på ei ung jente i årene 1994–1996.

I avhør sa han at han ikke hadde forgrepet seg på andre etter dette:

«Siktede forklarer at det var etter dette han begynte å kjøpe pornofilmer, nettopp fordi han ikke ville at det skulle skje igjen – nemlig det at han skulle forgripe seg på noen.»

«Siktede forklarer at han gjorde dette mot den unge jenta fordi han ville ha sex. Dette så han i blader, og han syntes det var tøft.

Han fortsetter: Jeg visste hva pedofili var, og at det var alvorlig, men ikke hvor alvorlig det var.»

Statsadvokaten poengterer at både beslag og vitneforklaringer indikerer at Kristiansen var opptatt av analsex, og at jentene i Baneheia ble utsatt for overgrep både vaginalt og analt.

Det er altså et sammenfall mellom Kristiansens forhistorie, hans tilbøyeligheter og hans gjerninger.

Påtalemyndigheten mener at det er påfallende at Sjødin ikke nevner noe av dette, ettersom det var avgjørende for domfellelsen.

Statsadvokat Erik Erland Holmen skriver at «de gjentatte grove seksuelle overgrepene mot en jente på 7–8 år er de alvorligste».

Kristiansen hadde i avhør forklart at han ikke hadde hatt sex med en kvinne.

Han forklarte hvorfor han gikk til en jente på 7 år: hun var lettlurt.

Han hadde da uttalt at «de små er lettlurte, og det var ho», og videre at «det var det eneste jeg trodde jeg kunne få, men jeg drømte om ei ordentlig dame».

Han hadde forklart at hormonene tok overhånd og at han hadde oppsøkt jenta fordi han ville ha sex, selv om han visste at det var ulovlig.

Men Kristiansen hadde også en historie med en ung gutt.

Tiltalen mot Kristiansen omfattet også overgrep mot en 5–6 år gammel gutt.

Han ble dømt for det i tingretten, men frikjent i lagmannsretten fordi han var under den kriminelle lavalder på 15 år da overgrepene skjedde. Kristiansen ble i en senere rettssak dømt til å betale erstatning til gutten.

Statsadvokat Holmen la stor vekt på disse sakene.

«De gjentatte grove forbrytelsene mot NN gir et sterkt bilde av en person som under gitte forutsetninger helt kan miste kontrollen over sin avvikende seksuelle drift i møte med barn.»

Han poengterer at Andersen ikke hadde pedofile tendenser, og mener at dette styrker mistanken om at Kristiansen var pådriver og hovedmann i Baneheia.

I tillegg trekker Holmen fram en rekke vitneforklaringer. Venner, naboer og familie hadde vitnet om knivbruk, vold, tilrop, drapstrusler og slibrige kommentarer fra Kristiansen.

Oppførselen hans blir beskrevet som pågående, truende og sexfiksert.

Flere kvinner har i avhør fortalt om plystring og kyssebevegelser, og tilrop som «sexy rumpe», «fitte» og «bitch». Han ble tiltalt for ett av forholdene.

Retten fant det bevist at Kristiansen fra mai 1998 til januar 1999 hadde plaget en kvinne i nabolaget.

Han innrømmet at han flere ganger hadde klatret opp på altanen for å kikke når hun skulle legge seg. Selv etter at han ble oppdaget, fortsatte han med dette.

Politiet mente dette bildet pekte mot Kristiansen som moduskandidat.

Men i frifinnelsen av Kristiansen er disse historiene retusjert bort. Det man nå får høre, passer ikke med det bildet som ble tegnet av retten og statsadvokaten:

I dokumentene er det også referert til episoder med bruk av kniv.

Han skal ha løpt etter broren sin med kniv, og kastet kniv etter faren. Han skal også ha satt kniven mot brystet til en nær slektning.

Flere har vitnet om et voldsomt og ukontrollert sinne, og kullsvarte øyne, som Andersen har beskrevet som Viggos «faenskapsblikk».

Påtalemyndigheten skriver:

Bevisene gir et bilde av Kristiansen som en ubehersket person med avvik, som har valgt å plage, trakassere og true naboer uten noen påviselig grunn.

Det er også en meget viktig del av bevisbildet at Jan Helge Andersen ikke hadde tilsvarende utagerende og seksualisert adferd eller slet med tilsvarende psykiske og sterkt adferdsmessige problemer som Kristiansen.

Man prøver ikke å adressere diskrepansen mellom disse bildene som var tegnet opp. I stedet velger man å gå over i «uskyldig»-modus. Det er vanskelig å forene disse to ulike oppfatningene.

En utenforstående forstår poenget med «utilstrekkelige bevis», men man har beveget seg mye lenger og snakker om «uskyldig». Det er et stort sprang. Dessverre har riksadvokat, justisminister og politidirektøren uttalt seg på en måte som bygger opp under dette skiftet.

Dermed henger ikke historikken sammen, det blir et stort brudd, og Kristiansens advokater kan sette inn anklagen om at det har skjedd et justismord.

Dessverre er det både journalister og politikere som bygger opp under denne forestillingen. VG er en av dem. Aftenpostens erfarne krimreporter Inge D. Hansen er en annen. Han driver retroaktiv historieskriving: Fordi konklusjonen er en annen i dag enn for 21 år siden, har Kristiansen sittet uskyldig i fengsel. Dét er for enkelt.

Det finnes ikke bevismessig grunnlag for å hevde at Viggo Kristiansen er skyldig i Baneheia-drapene. Han er å betrakte som uskyldig etter å ha sonet nesten 21 år i fengsel. Han skal frifinnes uten ny rettssak.

Det er konklusjonen til riksadvokat Jørn Sigurd Maurud.

Stikkordet er «betrakte», det er en betraktning ut fra nåværende bevis, liksom dommen i to rettsinstanser var en annen betraktning. Hvis man oppkaster seg til dommer over disse foregående instansene, gjør man vold på rettsprosessen.

De to foregående dommene var like sannsynlige som dagens frifinnelse. Det kommer an på øynene som ser.

Men både Inge D. Hansen og likesinnede begår en ny urett når de legger skylden på domstolene og sier Kristiansen har sittet uskyldig i fengsel. Det er en vranglesning av dommene.

Dermed kan vi slå fast at den største rettsskandalen her i landet siden krigen er et faktum. Ingen andre har sittet så mange år i fengsel – uskyldig. 7567 døgn ble det.

Nå uskyldsforklares Kristiansen, og det er ikke grenser for hvor dypt samfunnet må bøye seg og gå i seg selv.

Kristiansen er i dag 43 år gammel. Nesten halvparten av livet sitt har han vært uskyldig sperret inne, feilaktig dømt for bestialske drap og voldtekt mot to småjenter i Baneheia i 2000.

Verre kan det knapt bli.

Nå må den samme rettsstaten som dømte ham, gjøre bot for skaden han er påført. Hvis penger i det hele tatt kan rette opp de feilene som er begått.

Det snakkes om erstatningssummer på 30 millioner. Det lyder helt uvirkelig.

Aftenpostens nyhetsredaktør Tone Tveøy Strøm-Gundersen bruker uttrykket justismord. Det er etter min oppfatning feil bruk av ordet. Justismord er når rettsapparatet låser seg i en posisjon og nekter å reagere på motstridende bevis, og overser dem bevisst. Dét er ikke tilfellet her.

Det er beklagelig at riksadvokaten og justisministeren ordlegger seg på en måte som om Kristiansens sak er verre enn et virkelig justismord: Fritz Moen-saken.

Det virker som om alt er glemt. Man har bare plass til én tanke og én stor følelse.

Det er skremmende. Følelser og rettspraksis skal holdes fra hverandre.

Tilliten forsvinner når man snur 180 grader i en så alvorlig sak og empatien nå skifter til den som før ble ansett som hovedgjerningsmannen.

Det vitner om en emosjonell ustabilitet i selve samfunnssystemet.

Vår empati ligger hos de etterlatte til Stine Sofie Sørstrønen (8) og Lena Sløgedal Paulsen (10). De er skjøvet helt i bakgrunnen, og tragediene er nå Viggo Kristiansen, ikke jentenes brutale død.

 

 

 

 

Kjøp «Den døende borgeren» av Victor Davis Hanson!

 

 

 

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.