Fædrelandsvennen spør hvorfor ikke sjefetterforskerne i Baneheia-saken har beklaget eller bedt om unnskyldning. Avisen publiserte et brev fra Viggo Kristiansen der han takker Kristiansand og sier han tilgir opinionen som trodde han var skyldig.

Mediene gjør dommen til et personlig moralistisk spørsmål og krever at etterforskere og rettsvesenet skal bekjenne sin skyld. De fører prosess mot politi, statsadvokater og kommisjonsmedlemmene som har avvist Kristiansens gjenopptakelseskrav. Rollene er byttet om. Nå er det mediene som dømmer.

Mediene glemmer eller overser at dette har vært en komplisert sak. Uttrykket «samlet bevisbyrde» går igjen. Den tippet i Kristiansens disfavør i to rettsinstanser. Så tippet den andre veien. Men mediene får det til å høres ut som om politi, påtalemyndighet og dommere hele tiden burde forstått at Kristiansen var uskyldig. Forsvarer Sjødin har ordlagt seg på en måte som om dette ble gjort bevisst.

Den som åpnet døren for dette stormløpet, var riksadvokat Jørn Maurud, som sist fredag brukte uttrykket «uskyldig» om Kristiansen. Han sa at det var rimelig å anta at Kristiansen satt hjemme i sykkelbua. Men han brukte også antagelser. Han sluttet seg til det ut fra indisier som teledata og DNA-undersøkelser.

Men de er ikke kategoriske.

Tidsfaktoren spiller inn: Riksadvokaten viste selv til at DNA-metodene er blitt bedre. Men det gis ingen forståelse for at etterforskere, aktorat og dommere vurderte bevisene som de gjorde. De skal falle på kne og be om unnskyldning.

Kanskje de vil bli tatt til nåde av mediene på vegne av Kristiansen. Slik ordlegger mediene seg.

Det er summen av saker Fævennen publiserer som tegner et mønster: Først brevet til Kristiansen som bommer på stemningen. Selv redaktøren sier at de ble møtt med en leserstorm.

Likevel fortsetter avisen med å spørre hvorfor ikke de som ledet etterforskningen faller på kne og beklager.

Øredøvende taust fra sentrale etterforskere

Lenge styrte de all kommunikasjon om Baneheia-saken. Nå nekter de å si noe.

I denne tittel og ingress ligger implisitte premisser om at de burde slått bena under sitt eget arbeid gjennom flere år. Det er deres skyld at Kristiansen måtte sitte tyve år bak murene.

Dette er ikke journalistikk. Det er en domstol uten kontroll. De samme medier, eksperter og politikere som kritiserer statsadvokater og Gjenopptakelseskommisjonen fordi de kom frem til «feil resultat», har ikke noe problem med å dømme dem og kreve at de skal beklage. I det minste.

Det er en grunn til at ordet «tilgivelse» dukker opp. Prosessen har et moralistisk, kvasireligiøst preg.

Mange finner dette støtende. I mange år har man advart mot at mediene inntar rollen som etterforsker, aktor og dommer. Nå skjer dette med en moralistisk patos som henter energi fra den forferdelige forbrytelsen. Hvis Kristiansen er uskyldig, er det samfunnet som skylder ham noe som er kommensurabelt med den alvorlige anklagen, og det kan bare være flere titalls millioner kroner.

Mange reagerer på disse slutningene, men mediene forstår dem ikke. De er aktørene.

De som burde forsvart profesjonene, gjør det motsatte: De faller på kne.

Justisministeren omtaler Baneheia-saken som «en rettsskandale som mangler sidestykke i Norge».

Kripos har beklaget.

Og politimester Kjerstin Askholt har på vegne av Agder politidistrikt beklaget «dypt og oppriktig».

– Det er tid for selvransakelse i Agder-politiet, sier Askholt.

Feminisering

Det er ingen stor utfordring å påpeke at denne moraliseringen henger sammen med feminiseringen av politiet. Det sitter kvinner i toppen av politi og domstoler. Hvilke konsekvenser får dette? Svaret får vi i den følelsesstyring vi ser i Baneheia-saken. Men følelser skal ikke styre rettsprosessen. Dét åpner for nye justismord.

Noen får mye makt når opinionen blir forledet av følelser. Denne makten er det mediene som tiltar seg. De fleste forstår ikke hvordan de manipuleres. Men akkurat Baneheia er en så spesiell sak at mange reagerer på vinklingene.

Fævennen stiller sjefetterforskerne for sin domstol og avkrever dem svar. Avisene sier det er tid for selvransakelse.

Og det må i høyeste grad også gjelde dem som ledet etterforskningen.

De som pekte ut Viggo Kristiansen som hovedmannen for drapene og overgrepene mot Lena Sløgedal Paulsen (10) og Stine Sofie Sørstrønen (8).

De mest sentrale var kriminalsjef Arne Pedersen, Kripos’ etterforskningsleder Asbjørn Hansen og etterforskerne Magne Storaker og Geir Hansen.

Men foreløpig nekter de å si noe.

«Dundrende fast»

Fævennen gjør det til en moralsk svikt hos de ansvarlige at de ikke forsto at Kristiansen var «uskyldig».

Riksadvokaten slår dundrende fast at det ikke finnes bevis for å dømme Viggo Kristiansen for Baneheia-drapene.

De første som burde kommentert denne sensasjonelle vendingen, er de tidligere etterforskerne.

Maurud la selv opp til denne vinklingen i måten han ordla seg på. Baneheia er ikke Fritz Moen-saken, hvor politiet låste seg til ett spor. Baneheia er ikke resultat av tunnelsyn, men bred, langvarig etterforskning. Ville det ikke vært naturlig for riksadvokaten å advare mot etterpåklokskap og moralisering?

Da Gjenopptakelseskommisjonen i februar 2021 gikk inn for gjenopptakelse, sto statsadvokaten likevel på at dommen var riktig, ut fra «samlet bevisbyrde» og «mente det ikke var grunnlag for å gjenåpne saken»:

Det samlede bevismateriale i saken utgjør svært tunge bevis for at Kristiansen med rette er dømt.

«Svært tunge bevis» er neppe ord som er hentet ut av tomme lufta. Men mediene har nå gitt seg i kast med å pulverisere dem, og de finner kildene som støtter deres sak.

Det støter vanlige folks rettsoppfatning.

Mediene forstår det ikke. Derfor kunne Fævennen publisere brevet fra mannen som ble dømt for drap og voldtekt. Det fremgår at Fævennen har stilt spaltene til rådighet for Kristiansen:

Jeg skal prøve å takke alle personlig, men ser at det vil ta tid å rekke over alle. Derfor håper jeg en hilsen via Fævennen når frem.

Denne uken har også mamma disket opp med min favorittmiddag – elgkarbonader med brun saus. Å, så godt det var. Det ble så mye at jeg rett og slett måtte strekke meg ut på sofaen etterpå.

Deretter blir sjefredaktøren overrasket over de sterke reaksjonene:

Sjefredaktør Eivind Ljøstad omtaler reaksjonene som en «storm».

– Det er mange som ikke kjenner seg igjen i det bildet som tegnes i brevet. Det har mange lesere sagt tydelig fra om, både til meg personlig og til Fædrelandsvennen gjennom sosiale medier, sier Ljøstad til Fædrelandsvennen.

Ljøstad synes ikke å forstå hvilke følelser som rører seg blant vanlige innbyggere når han setter på trykk et brev der en dømt draps- og voldtektsmann sier at han «tilgir».

Noen av dere uttrykker at dere er lei dere for at dere ikke tok kontakt med meg når jeg satt på Ila fengsel. Ikke vær lei dere. Jeg har ingen problemer med å forstå at det var komplisert, både praktisk og på annen måte, å kontakte meg. Ikke tenk på det, dere er uansett tilgitt.

Baneheia-saken er fanget inn i noen strømninger som kommer fra USA, der det er systemet som dømmes. Hvis en politimann gjør en feil, skal offeret helgenforklares, uansett rulleblad, og politibudsjettene barberes.

Men er dette rettferdighet? Det er i hvert fall ikke den rettsstaten vi hadde, og som dømte Viggo Kristiansen. Vi styrer mot noe helt annet – og mot en helt annen «rettferdighet».

 

 

 

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene våre. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.