Kommentar

Å dømme uskyldige mennesker til fengsel er en alvorlig handling. Det er justismord. Å dømme noen som man vet er uskyldig, er dobbelt justismord. Ifølge NRKs Ebbe Ording kan det ha skjedd med Per og Veronica Orderud.

Brennpunkt-dokumentaren hevdet – og underbygget med indisier – at trippeldrapet på Orderud gård i Sørum natten til 22. mai 1999 ikke var noe familiedrama, men et kaldblodig drap på Anne Orderud Paust. Foreldrene Kristian Magnus og Marie Orderud var tilfeldige ofre.

Anne Orderud Paust hadde vært sekretær for fem forsvarsministre. Den siste, KrFs Dag Jostein Fjærvoll, sto frem og sa at hun med sin lange fartstid og erfaring visste mer enn en statsråd. Men antydet han også at det var en særlig grunn til at hun «visste»? Ebbe Ording oppgir at han fra flere hold har fått bekreftet at ekteparet Paust arbeidet for den militære Etterretningstjenesten, med hovedkvarter på Lutvann.

Per Paust arbeidet i sikkerhetspolitisk avdeling i Utenriksdepartementet. Han var ambassaderåd ved ambassaden i Washington fra 1988 og tjenstegjorde i to omganger.

I juli 1998 oppdager Anne Paust at det ligger noe og slenger under bilen hennes. Det viser seg å være en bombe. Ikke lenge etter oppdager Per Paust at det er plassert en propantank utenfor parets leilighet, som lekker gass. Attentatforsøkene får bred omtale i mediene. Paret sendes den høsten til New York, åpenbart av sikkerhetsgrunner.

Noen ønsket altså å drepe Anne Paust sommeren 1998, trolig også ektemannen. Hvorfor? Attentat mot norske tjenestemenn hører ikke akkurat med til hverdagen.

Truslene dukket opp igjen da Anne Paust og foreldrene ble funnet drept på Orderud gård. Men fungerende politimester på Romerike Asbjørn Gran kunne allerede da «ikke se noen sammenheng» med truslene, mens han bekreftet at det hadde vært motsetninger innen familien. Samme fremgangsmåte ble benyttet under etterforskningen av attentatet på William Nygaard i 1993: Man understreket at man ikke hadde noen grunn til å tro at saken hadde politiske forgreninger, og det på en slik måte at det virket som et dementi.

Per Paust ble plutselig syk og døde 6. mai 1999, to uker før Anne ble drept. Det het at han døde av kreft.

Paust var fra Risør, hvor han hadde et hus. En barndomsvenn driver et spesialfirma for elektronisk utstyr, og leverer blant annet til tysk politi. Han står frem i dokumentaren og forteller at han ble mistenksom. Det tok to uker fra Per Paust fikk diagnosen til han var død. Det er unormalt kort. Kunne han vært utsatt for forgiftning? Radioaktivitet har vært brukt, blant annet i Russland. Vennen fikk låne utstyr og målte radioaktiviteten på graven til ekteparet. På ett bestemt punkt på siden der Per Paust ligger, ga utstyret markant utslag.

Flere momenter i saken:

* Broren til Per Paust står frem. Per var lite meddelsom, men en gang forteller han at han har måttet sitte ned og spise middag med jugoslaviske (les: serbiske) gangstere.

* En slektning av Orderud som bor et stykke unna kårboligen, adskilt av et skogholt, forteller at han dagen etter drapsnatta fant spor av en bil som hadde vært nede på tunet, rygget, og kjørt ut igjen. Han hadde laget en tegning av hulene. Det var snakk om en større tung bil av typen firehjulstrekker.

* Espen Orderud forteller at han kontaktet folk i Oslos underverden. De fortalte at det hadde kommet inn profesjonelle drapsmenn som var blitt loset til Orderud gård. De hadde gjort jobben og var blitt loset ut igjen.

* Veronicas halvsøster Kristin Kirkemo og hennes mann hadde omgang med en jugoslavisk «gudfar». Kristins mor Bodil står frem og forteller at hun var med på haveparty hos ham en gang, og det var akkurat som på mafia-filmer. Samme atmosfære.

Teorier

Ebbe Ording kaster frem flere teorier med tilknytning til Balkan. I ett klipp fra 1995 forteller visepolitimesteren i Oslo, Sveinung Sponheim, at Norge har importert en ny type kriminelle fra Balkan: de er hardere, mer brutale. De kontrollerer narkotikatrafikken og driver med våpenhandel.

I norske medier var det kosovoalbanere som ble mistenkeliggjort på denne måten. Serberne i mindre grad, og da som «jugoslaver» eller «eks-jugoslaver». Hvorfor? Som Ebbe Ording ganske riktig nevner: Det var en betydelig sympati for serberne blant ledende lag, pga krigen og Titos tredje vei. Kontakten ble pleiet i form av vennskapsforeninger og utvekslinger. Man hadde vanskelig for å ta inn over seg at serberne kunne ha begått det de ble anklaget for.

Ording er et stykke på vei selv offer for denne uklarheten. Han nevner at kosovoalbanerne smuglet narko og kjøpte våpen. Princ Dobroshi blir nevnt, men han ble arrestert så tidlig som 1993 og dømt til 14 års fengsel. Dobroshi rømmer fra Ullersmo og blir tatt i Praha i februar 1999.

Serber-sporet nevnes bare i den forstand at NATOs bombing forårsaket mange sivile ofre. Programmet gir en nyttig påminnelse om hvor forvirret venstresiden var under Kosovo-krigen. Vi ser fagforeningsleder og SV-tillitsmann Per Østvold stå på en talerstol og si at det nå må bli slutt på denne «galskapen» (les: bombingen). Milosevics fordrivelse av en million kosovoalbanere vekket ikke den store sympatien for de fordrevne. Antipatien mot USA og NATO var større.

Ording nevner ikke at med Slobodan Milosevic ble den serbiske staten kriminell. Det var ingen forskjell på underverdenen og politiet. Milosevic eksporterte denne kriminaliteten til resten av Europa, hvor det allerede var en betydelig jugoslavisk diaspora, ikke minst i Sverige. Fordi han rådde over en stats ressurser var Milosevics kapasitet av et helt annet kaliber enn kosovoalbanernes.

Hvem kan ha drept Anne Orderud – og får vi tro Per Paust – hvis det er hold i teorien?

Kosovo-krigen er ingen pekepinn. Attentatforsøkene skjedde i juli 1998. Noen ønsket intenst å ta livet av Paust. De må ha krysset noens vei. Norske myndigheter tar truslene alvorlig og sender ekteparet til New York i fire måneder. Når de kommer hjem tas livvaktene vekk – i forståelse med ekteparet, sier politidirektør Ingelin Killengreen.

Dynamitt under bilen og gassbeholdere utenfor leiligheten er klare og tydelige trusler som man ikke glemmer så lett. Ikke etter fire måneder. Når Per Paust brått dør og Anne Paust blir drept, må man anta at noen på ansvarlig hold har foretatt en vurdering: Kan to topptjenestemenn ha drept i en hevnaksjon? Det er i så fall en gigantisk tabbe av norske myndigheter at de ikke er blitt beskyttet. Kan man ha hatt behov for syndebukker?

Spørsmålene står i kø, og mye må bli spekulasjoner. Ble Per og Veronica Orderud sendt «down the drain» fordi sannheten om ekteparet Pausts død ville truet statens sikkerhetsinteresser? Hva kan få enkeltpersoner – dette er ikke en regjeringssak – til å begå et slikt overgrep? Paust-ekteparet kan ha vært utlånt til en annen makt og gjort den tjenester. Krigen på Balkan begynte sommeren 1991. Paust har hatt god tid til å legge seg ut med «noen». Trolig vil det ha vært serbere, ikke kosovoalbanere. Det kan ha vært sterke interesser som ble krenket: våpenhandel, narkotika (som Milosevic også benyttet), dyrebar viten – om lisenser, kontrakter, info som gjorde at noe livsviktig gikk i vasken. Men det må trolig ha vært «reasons of state», ikke private hensyn.

Under Milosevic kunne sikkerhetstjeneste og spesialsoldater inngå i kriminelle strukturer. De drepte landets statsminister Zoran Djindjic, da han fikk sendt Milosevic til Haag. En meget profesjonell serbisk liga driver med diamantran over hele verden. Man tror de består av folk som har sivile jobber i forskjellige land. De samles når en stor jobb skal utføres. I vinter ble det gjennomført et spektakulært ran i Paris. Tidligere har de vært i Dubai. Dette er arven etter Milosevic.

Sabotert

Ording kunne fortelle at det foreligger brev som forteller at etterforskerne er på feil spor: Veronica og Per Orderud er uskyldige, det var «de» som drepte Anne Paust, hevder brevskriveren, og «de» er jugoslaver. Det skal være flere brev som er levert personlig, ikke frankert.

Hverken aktor Olav H. Thue eller forsvareren har hørt om disse brevene. Aktor antar at de er etterforsket, men vet ikke. Han sier det hender bevis kommer bort, men er tydelig utilpass. Romerike Politikammer vil ikke møte Ebbe Ording, men har i etterkant av programmet foretatt fingeravtrykkspøver. Noe sent.

At forsvarere og aktor ikke var informert, virker underlig.

Paralleller

Etter attentatet på William Nygaard foregikk en lignende «privatisering*» av motivene. Nygaards naboer ble utspurt om hans privatliv og kvinnehistorier. Iran-sporet ble ikke fulgt opp, til tross for en rekke indisier. I 1998 fikk politiet nye opplysninger som knyttet en mistenkt norsk-pakistaner nærmere til drapet: det var samme person som hadde en Smith & Wesson ’44 med utskiftbart løp, hvorav ett løp skal ha blitt stjålet under et innbrudd i hans bil. Intet annet forsvant. Det var samme type våpen Nygaard var blitt skutt med. Den samme trygdede norsk-pakistaneren var nær venn av daværende justispolitisk talsmann for Frp, Jan Simonsen. Simonsen var aktiv for at politiet ikke skulle «plage» vennen.

Norsk-pakistanerens oppførsel etter attentatet var påfallende. Han dro til Iran, uten visum, og ble nektet innreise. Han hevdet det var pilgrimsferd. Men mannen er sunni, ikke shia.

I 1998 fikk politiet informasjon om at norsk-pakistaneren under en tur til London hadde forsvunnet i flere timer, han hadde sagt at han skulle finne og drepe Salman Rushdie. Disse opplysningene gjorde at politiet hentet inn mannen til nye avhør. Men da de kom på jobb dagen etter og skulle begynne avhørene, var mannen borte. Det hadde kommet en irregulær telefon med beskjed om at han skulle løslates. Ikke en gang politijuristen som hadde saken var blitt kontaktet. Selv i dag plager dette etterforskere som sto frem i programmet til TV 2s Odd Isungset.

Dokumentarprogrammet avfødte ingen oppfølgingsspørsmål, hverken i presse eller Storting.

Skulle Orderud-saken vise seg å være et justismord, er et mange som sitter utrygt. Det betenkelige er at redaktører og journalister nærmest enstemmig dømte Orderud-ekteparet nord og ned. Mediene har selv interesse av at dommen blir stående.

Ebbe Ording har gjort et fortjenestfullt stykke arbeid. Privatetterforsker Tore Sandberg jobber med en gjenopptakelse ut fra tekniske bevis.

Orderud-saken er for viktig til at den kan stilles i bero. For mye står på spill.

Les også

-
-
-
-
-