Kommentar

Det er noe italiensk over Nygaard-attentatet. Både bakgrunn, gjennomføring, etterforskningen og den mystiske forpurring av oppklaring på øverste nivå er som hentet ut av et samfunn vi kun kjenner fra mafiafilmer.

Man skulle forsverge at det kunne skje i Norge. Det har man alltid sagt her til lands: It can’t happen here. Etter 22/7 forsøker man å våkne. Men sannheten er: det har alltid skjedd her. Pressen og politikerne er bare ikke interessert i å finne ut av det.

Hvorfor ikke? Fordi det ødelegger selvbildet, det vil gjøre noe med tonen, og med relasjoner.

Det blir vanskeligere å stå på landsmøtene, i TV-studioene og på Stortingets talerstol og snakke om det gode og trygge Norge, hvor vi er så troskyldige og uskyldige at det tipper over i enfoldige – og derfor charmerende det óg. Vi tror godt om andre, fordi vi er så gode selv.

Dette er et falskt bilde og har vært det lenge. Norge har under overflaten vært et land som alle andre: der maktmisbruk, forbrytelser og overgrep har funnet sted, også fra myndighetenes side.

Klassekampen-journalist Finn Sjue og tidligere partisekretær Ronald Bye avslørte hvordan man hadde hatt avlyttingsutstyr i Folkets hus. Arbeiderpartiet og Overvåkingspolitiet drev parallell overvåking av politiske motstandere. Overvåkingen kunne forsvares, men måten det skjedde på var uryddig. Man kan ikke ha frilans-overvåking, man kan ikke ha uformelle strukturer på et så sensitivt område.

Hvilket leder frem til spørsmålet: hva er mulig i Norge?

Overvåkingen av venstresiden viste at ganske mye var mulig. Men venstresiden har stort sett bare vært interessert i det som gjaldt dem selv. Den la på røret med «se mappa-mi»-kampanjen.

At ikke kravet om full belysning av Nygaard-attentatet er blitt reist med full styrke, er en skam og en fallitt-erklæring. NRK skal ha ros for endelig å ha satt saken på kartet. Men dagens aviser har lite eller ingenting av oppfølging. Det til tross for at vi nærmer oss fasit over en politisk forbrytelse av særklasse i Norge og med internasjonalt tilsnitt.

Vi vet nå at «flere politisjefer», blant dem Roger Andresen og Gunnar Larsen, grep inn over hodet på politimester Ingelin Killengreen og fikk løslatt hovedmistenkte «Ali» i mars 1998. Hvem ba dem gripe inn? Det spørsmålet er bare såvidt berørt. Ordren kan bare ha kommet fra instanser utenfor politietaten.

At Killengreen ble overkjørt antyder at det finnes uformelle kommandolinjer. Det er ikke ukjent i maktstrukturer. Den virkelige makten er ikke alltid synlig. Hvem og hva som kan ha grepet inn, blir bare spekulasjon. Men det må ha vært noen som kunne vise til force majeure: at saken f.eks kunne ha skadevirkninger for Norges interesser, eller at nasjonal sikkerhet kunne lide. Slikt pleier å virke.

På den annen side: det som særpreger etterforskningen av Nygaard-saken er amatørskapet. Helt fra første stund forsøkte etterforskningsleder Leif A. Lier å snakke bort Iran-sporet. Man etterforsket i stedet om det kunne være private forhold rundt Nygaard som lå bak. Det hele virket latterlig og direkte støtende på familien.

Selv ikke når man støter på et spor det lukter av – norskpakistanske «Ali», som hadde «riktig» våpen, og dro til Iran dagen etter attentatet, greier man følge opp. Man får nye opplysninger om at han under en mellomlanding i London hadde oppsøkt den iranske ambassaden, og kan gå til ny pågripelse for å kunne sikre seg avhør. Politimesteren i Oslo varsler Nygaard om et gjennombrudd, og etterforskerne er oppglødd. Da griper politisjefer inn og løslater «Ali». Dette er så uregelmentert at det måtte vekke oppsikt.

Odd Isungset har hengt på som en klegg og ikke gitt seg. Han har nå arbeidet for Brennpunkt-redaksjonen og fått Kripos-analytikeren fra 1995, Arne Røed Simonsen, til å stå frem og fortelle hva han fant: at spor ledet til en bestemt moske i Oslo der folk fra Libanon og Irak vanket. Overvåkingspolitiet hadde holdt moskeen under oppsikt og blitt forbauset over at både motstandere og tilhengere av regimet i Iran frekventerte moskeen og tilsynelatende sto på god fot.

Neglisjeringen av dette sporet sier noe om en motstand mot å forfølge det politiske motivet. Denne uviljen mot å gå inn i en farlig og komplisert virkelighet har preget Norge siden 30-årene. Man ville ikke ha bråk med Sovjet og ba Leo Trotskij forlate Norge. Man forsøkte å ikke provosere Tyskland, og tyske spioner kunne plassere seg i norsk samfunnsliv.

I 1993 var Norge allerede en del av den sfæren hvor Iran strakte ut sine fangarmer. Det var William Nygaard som var den direkte foranledning. Derfor skyldte det offisielle Norge på ham: hvis han bare hadde latt være å utgi Sataniske vers. Man ville ikke innse at krigen var erklært av ayatollah Khomeini og at det var en krig mot demokratiets kjerneprinsipp: ytringsfrihet. Man kunne velge å lukke øynene, men ville ikke unngå konsekvensene. Man ville i stedet stå uforberedt hvis noe skjedde. Noe skjedde: en norsk forlegger blir skutt. For å ha utgitt en bok. En italiensk oversetter ble nesten drept, en japansk oversetter ble drept. Likevel velger norsk politi å gjøre alt annet enn å forfølge det iranske sporet. Da snakker vi ikke lenger om unnlatelse, vi snakker om obstruksjon, ikke bare av rettferdigheten, men av demokratiet.

Slike vurderinger må ha ligget til grunn for riksadvokat Tor Aksel Busch og statsadvokat Lasse Qvigstads oppsiktsvekkende beslutning om å sette Oslo-politiet under granskning. Resultatet taler for seg: ordren om å løslate «Ali» kom fra navngitte politisjefer, politiet har mast om at saken må henlegges, og viktige dokumenter er forsvunnet.

Rekken av feilvurderinger og unnlatelser er så mange at de ikke virker tilfeldige. De danner et mønster.

Norge er ikke vant med politisk terror. De som har forsøkt å styre etterforskningen vekk fra det virkelige sporet har ikke forstått hvor synlig deres påvirkning har vært, og denne styringen blir bare mer påfallende med årene. Den vil garantert bli gjenstand for ytterligere dissekering og analyse, og det vil tjene Norge til liten ære.

Norge var ikke i stand til å ta inn over seg den fault line, den kløft som åpnet seg da Khomeini forkynte dødsdommen over Salman Rushdie og alle som hadde hatt noe med utgivelsen av boken å gjøre. Denne manglende beredskapen var det som viste seg med full tyngde 22/7. Terrortrusselen kom fra islamistisk hold, enten terrorgrupper eller stater. Det ble for vanskelig å innstille seg på, det ville vært det samme som å uttrykke mistillit til nye landsmenn og troen på et nytt Norge. Derfor valgte man å gå sakte, og se stort på beredskap.

Nå befinner man seg i en mellomposisjon. Avsløringer av svikt kommer på rekke og rad. Men skal rette opp skuta. Men den virkelige beredskapen beror på at man har en adekvat forståelse og analyse av samfunnsutviklingen. Her mangler det fortsatt mye.

Selv William Nygaard falt igår for fristelsen til å unnskylde myndighetene og politiet med å si at det offisielle Norge ikke var vant til politisk terror. Det kom helt overraskende. Man var ikke forberedt.

Det stemmer ikke. De israelske sportsutøverne ble drept i München i 1972 og Ahmed Bouchiki ble drept av Mossad på Lillehammer 21. juli 1973. Norge hadde lært hva politikk og vold var. Men vi trodde kanskje at det ikke gjaldt oss…. Nå vet vi bedre.

Skal man forstå den manglende beredskap 22/7 er håndteringen av Nygaard-saken en nøkkel til innsikt.

Fortrengningen av virkeligheten pågår fortsatt. Aftenpostens oppfølging av Brennpunkt er et oppslag om at Nygaard-saken allerede kan være foreldet. Lovverket er ikke enig med seg selv om foreldelsesfristen for drapsforsøk er 15 eller 25 år. Nygaard ble forsøkt drept for 19 år siden.

Men det var ikke  et regulært drapsforsøk, det var politisk terror! Selv etter 22/7 har ikke Aftenposten fått med seg det.