Det offisielle Norge var oppe til eksamen 11. oktober 1993, da en iransk hitman nesten greide å likvidere forlagssjef William Nygaard utenfor hjemmet hans i Dagaliveien i Oslo. Politiet startet umiddelbart med å se i alle andre retninger enn den opplagte: fatwaen mot Rushdie. Man så konsekvent bort i fem år, før man måtte innrømme at Iran var hovedsporet.

Etterforskningen ble gjenopptatt, og nye viktige vitner meldte seg. Hovedmistenkte kunne tas inn til nytt avhør. Lørdag 24. mars 1998 ga politisjef Ingelin Killengreen Nygaard beskjed om at noe stort var i gjære. Det var det, men på en helt annen måte enn Killengreen mente: Hennes nestleder Roger Andresen grep inn og ga ordre om løslatelse av norskpakistanske Ali, på tvers av alle forskrifter og regler. Etterforskerne fikk ikke vite noe før de kom på jobb søndag og skulle begynne avhøret. Da var fuglen fløyet.

Så mye betød det å stanse etterforskningen at man grep inn og skapte en politi- og rettsskandale. Den eller de som grep inn, måtte vite at løslatelsen ville vekke reaksjoner, likevel ble ordren gitt. Det sier noe om hvor mye som sto på spill. Etterforsker Magne Eilertsen fortalte etter at han ble pensjonert at han vurderte å slutte i ren protest.

Det er lite trolig at Andresen fant på dette av seg selv.

Siden kunne man fortsette treneringen. Det gikk nærmest av seg selv. Etterforskerne var demotiverte.

Nygaard-saken er som en thriller. Den har to hovedpersoner: William Nygaard og journalist og skribent Odd Isungset. Den har to plot: Iran og en skyggefull norsk kabal.

At Isungset har måttet kjempe kampen alene, sier noe om hvor dypt denne maktstrukturen stikker i Norge. Kultureliten ser den ikke, for de er selv en del av den.

Venstresiden som før var maktens korrektiv, er nå enten inkorporert i den og/eller blinde for islamismens natur. Slik de ikke kunne ta et oppgjør med sosialismens utopi, klarer de heller ikke å se islamismens utopiske karakter. Det blir for mye for dem.

Eller, som en ellers dyktig kollega i NTB en gang sa: «Det er bare én stat som har begått terror på norsk jord, og det er Israel». Jeg minnet ham forsiktig på Nygaard-attentatet, og han måtte beklemt innrømme at han tok feil.

Anfektelser

For halvannet år siden bestemte riksadvokat Tor Aksel Busch å overføre saken til Kripos. I høst kom Isungsets bok Hvem skjøt William Nygaard? Isungset dokumenterer den skandaløse etterforskningen og sannsynliggjør at noen har sørget for at saken ikke har fått sin løsning.

Forlagene Gyldendal og Tiden holdt tirsdag et møte om saken, hvor både Isungset og Nygaard deltok. Saken plager åpenbart forlagssjef Geir Mork. Man ønsker nå å legge press på politiet, så det kommer bevegelse i saken. «Ali» er ennå ikke avhørt. Hans advokat, Per Danielsen, sto frem på Dagsrevyen og fortalte at hans klient ønsker et rettslig avhør. Men et slikt har ennå ikke funnet sted. Tiden går.

Den norske forleggerforening og Forfatterforeningen har utlyst en dusør på 500.000 til den eller de som kan gi opplysninger som fører til sakens oppklaring. En halv million er ikke mye i våre dager. Beløpet burde minst vært på et par millioner for å vise at man mener alvor. En kilde vil trolig måtte ta en personlig risiko. Det gjør man ikke for en halv million. Politiets håndtering av kilder tidligere har vært av en slik karakter at man ikke skulle tro det var mulig i en rettstat. La skure er også en form for overgrep.

Eller?

Diskusjonen på tirsdagens møte ble stående på stedet hvil angående hvem som kan ha styrt etterforskningen inn i en blindgate. Man stilte ikke en gang spørsmålet: Er slikt mulig i Norge? Anders Heger sa: – Hvis det skulle vise seg at det var vært en coverup, er vi i deep shit.

En venstreside som ellers har levd høyt på kampen mot politisk overvåkning, greier ikke formulere spørsmålet: Hvem kan ha instruert politiet til å sitte på hendene i den viktigste politiske terroretterforskningen på norsk jord? Det er som om man løper mot en usynlig mur man har selv reist.

Stiller man feil spørsmål, får man feil svar.

Alle som har med justisforvaltningen å gjøre var invitert: Storberget, Busch, Gjengedal, Killengreen, Andresen, UD, de politiske partier. Ingen, unntatt Carl I Hagen, fant å kunne stille. Det sier mye. Man skyr Nygaard-saken som pesten. Man «vet» at den som stiller opp, blir konfrontert med mange ubehagelige spørsmål, og det er grenser for hvor mye man kan svare ut i været.

Carl I Hagen hadde en teori: The Powers that be visste at hvis opinionen fikk høre at dette var islamistisk terror på norsk jord, ville det gi en bekreftelse til Fremskrittspartiet. Det var det eneste partiet som hadde advart mot politisk islam og muslimsk innvandring.

De andre deltakerne, særlig Anders Heger, var oppbrakt over påstanden og mente den var både ufin og smakløs. Denne gid-a-meg-holdningen kommer i stedet for politiske argumenter. Hagen er smakløs, men kan han likevel ha rett?

Selvfølgelig ville en konstatering av at oppdragsgiverne befant seg i Teheran, påvirket opinionen. Selvsagt ville det styrket Frp. Men det er bare en delforklaring. Den større er at norske myndigheter konfrontert med en politisk terrorhandling instinktivt ville unngå at den fikk politiske konsekvenser. Det måtte en slik handling få, hvis den fikk sitt rette navn. Men hvis man gjorde den til en vanlig kriminalsak, kunne man holde den i dødvanne til den var glemt.

Unnfallenhet som godhet

Det sier noe om mangel på realitetssans. Hvem ved sine fulle fem kunne tro at denne saken ville dø i stillhet? Selv uten Odd Isungset ville den før eller siden kommet opp igjen.  Den ville blitt reist som en skambauta over norske myndigheter. Deres unnfallenhet forkledt som godhet er legendarisk.

Holdningen er som ungenes: «Vi ville bare …». For meningen var god: å fullføre Oslo-prosessen, ikke å bli viklet inn i Teherans nett, ikke legge seg ut med et regime som anvender terror og snikmord. Saken føyer seg inn i en rekke av andre saker der europeiske regjeringer har sett en annen vei når iranske dødsskvadroner har utført sitt skitne arbeid.

Slik sett er saken oversiktlig og transparent. Isungset har kartlagt mønsteret, og jo mer tid som går, jo tydeligere blir det.

Tenkemåten

Men hva med den norske tenkemåten, har den hengt med? Den som tillot norske myndigheter å opptre så «foolish».  Skal man dømme etter tirsdagens møte, står det ikke stort bedre til blant kultureliten. Det finnes en ulmende følelse av ubehag, av at noe holder på å gli ut i skyggene som det er viktig å få klartlagt. Geir Mork og Harald Stanghelle snakket om at Nygaard-saken var et forsvarsel om hva som skulle komme av konflikt mellom kulturer, og at vi har mer i vente. Det lød som om man endelig var villig til å henge bjella på katten, men bare innenfor Gyldendals katakombe av et auditorium.

I virkeligheten kom forleggeren og den politiske redaktøren løpende etter et tog som for lengst har passert. Dvs. Stanghelle er nok på det toget. Men denne kvelden hadde han en annen rolle. Han skulle intervjue Nygaard, og Stanghelle vet hva som skal til ved enhver anledning, og sa de rette ordene, i den grad at Nygaard lett ironisk svarte at: – Du har jo sagt alt selv.

For mye

Dette blir for mye for kulturlivet. Et slikt spill kan man ikke forestille seg. Ei heller Nygaard, som beklaget at det politiske sentrum mister sin avbalanserende rolle.

Kun journalist Arnt Folgerø forstyrret idyllen, da han med stentorrøst spurte fra galleriet: Hvorfor har pressen forholdt seg så passiv i denne saken? Hvor har f.eks. VG vært?

Det var som å punktere en ballong. Nå inntrådte virkelig en beklemmende taushet. Inntil da hadde alle ordene holdt hjulene i gang. Dagbladets John Olav Egeland hadde imponert med begreper som manglende journalistisk utholdenhet og nedkjølingseffekten – at en sak blir kald.

Folgerøs rop fra galleriet var som å si at keiseren er naken.

Kultureliten, som satt der, later som om alt er ved det gamle. Det er tid nok. Tid til alt.

Hvis de hadde vært del av sin samtid, hadde de sørget for noen drivende dyktige iranskfødte norske journalister som hadde kulegravet den iranske connection. Men det finnes ingen slike. Mina Ghabel og Tormod Strand gjorde et godt stykke arbeid i å avdekke ambassadens innflytelse på to moskeer, men det skjer ingenting. Storberget snakket ut i lufta. Isungset dokumenterer ambassadens grumsete virksomhet, også lenge før Nygaard-attentatet, og dette var noe POT overvåket og visste om. Men det fikk ingen konsekvenser. POT ble ikke koblet inn i Nygaard-etterforskningen. Bare det sier det meste.

Norske journalister foretrekker å konsentrere oppmerksomheten om den amerikanske ambassaden. Det er ikke humoristisk ment, men rent faktisk. Iran velger det offisielle Norge å ignorere. «Vi» vil ikke ha bråk.

Den norske eliten har ikke lykkes å rekruttere nye landsmenn som kan fylle profesjonelle roller i samfunnet. Man vil ikke bli «innblandet», er mottoet. Slike rekrutter ville også være å legge seg ut med kraftfulle miljøer. I stedet er det disse miljøene som vokser.

Derfor var det noe hjelpeløst over forsamlingen i Gyldendal-auditoriet. De gikk derfra med uforrettet sak. Men dette var ikke som et møte i studentersamfunnet. Den gangen lekte vi oss med de store spørsmålene. Nå er det ikke lek lenger. Det er 17 år siden Nygaard ble skutt, og enda tør vi ikke ta konfrontasjonen. Vi greier ikke se hvordan etterforskningen ble avsporet. Det vil ligge en del smerte i en slik erkjennelse. Er vi slik? Er ikke vi annerledeslandet? Antall hårnåler vi har kjørt utenom, begynner å bli mange. Rushdie stilte vi opp for, siden kjørte vi ut. Karikaturstriden ble bekreftelsen på at vi valgte ydmykelsen og underkastelsen. Finnes det noen angreknapp?

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂