Kommentar

Forlegger William Nygaard ble skutt utenfor sitt hjem i Dagaliveien 11. oktober 1993. Man skulle tro det ville rystet nasjonen. Men det gjorde det ikke. Ikke den offisielle delen. Man greide å legge distanse til Nygaard, både politimessig, sikkerhetspolitisk, politisk og menneskelig. Det er en skammelig historie.

Nygaard ble i de sekundene en Dan Wesson ble avfyrt mot ham, nasjonens sak. Der han lå stønnende i bakkeskråningen en mandag morgen og trodde han var truffet av elektriske støt, var han ikke lenger bare en forlegger. Hans sak ble Norges interesse. Skuddene ble avfyrt mot den norske samfunnsformen, mot vår levemåte, mot ytringsfriheten og folket.

De som skjøt, skjøt for å drepe. De skjøt fordi Nygaard hadde utgitt Salman Rushdies Sataniske Vers. Det var et direkte angrep på ytringsfriheten med morderiske midler. Noe lignende hadde aldri skjedd i norsk historie. At en utenlandsk makt brukte drap som metode på norsk jord hadde skjedd før: Israel likviderte Ahmed Bouchiki på Lillehammer. Men det var en hevnakt i oppgjørene mellom Israel og palestinske terrorgrupper og målet var ikke en nordmann.

Det som gjorde attentatet i Dagaliveien så spesielt var Nygaards posisjon og yrke, og det at attentatet var en direkte konsekvens av ayatollah Khomeinis fatwa. Attentatet var et utslag av en ideologisk kamp: Den Øverste Leder i et religiøst totalitært land krevde at verden underkastet seg islamistenes syn på litteratur og religion.

Khomeini hadde utstrukket dødsdommen til å gjelde ikke bare innenfor landets grenser, eller bare til muslimer, hvilket ville vært innenfor muslimsk jurisdiksjon – og Salman Rushdie var født muslim, men til alle mennesker i hele verden. Alle som hadde hatt noe med boken å gjøre, enten det var forleggere, oversettere, trykkere, reklamefolk. Det var verdenshistorisk.

Begivenhetene som fulgte har gjort at vi ser fatwaens betydning enda klarere. Det var den første klare formulering av politisk islams krav om verdensherredømme. Ikke totalt, men hvis man krever rett til å avgjøre liv og død i andre samfunn, har man gjort krav på en overhøyhet. Man forlanger underkastelse: andre, ikke-muslimer skal underkaste seg islamistenes syn.

Karikaturstriden er den logiske oppfølger til fatwaen, Rushdie-saken og Nygaard-attentatet. Muslimene hadde på den tiden blitt mange nok i et europeisk land til å kunne kreve at ikke-muslimer skulle underordne seg deres syn. Det er samme prinsipp som fatwaen.

Danskene forsto instinktivt hva som sto på spill. De nektet å underkaste seg.

De som styrer Norge gjorde det motsatte: de la skylden på en kristen redaktør.

Denne årsaksforklaringen, at det er den som bruker ytringsfriheten som bærer ansvaret for konsekvensene, er det samme som å avskaffe ytringsfriheten. Man velger å agere på islamistenes premisser, og islamistene bruker vold. Dermed kommer frykten inn, og man kan velge om man vil være engstelig, eller man kan bruke frykten. Mulighetene er legio.

Det er umulig ikke å se Nygaard-saken og karikaturstriden i sammenheng. Norske myndigheter har fulgt samme linje i begge saker og derfor er heller ikke Nygaard-saken oppklart.

Vil det si at det er gitt signaler om at saken ikke skal oppklares? Spørsmålet ligger i bunnen av Odd Isungsets arbeid med saken, både hans første bok Attentatet (2000) og den ferske Hvem skjøt William Nygaard?

«Nordmenns» spontane reaksjon er at «slikt ikke skjer her». Men man trenger ikke grave lenge for å finne eksempler på at det har skjedd mye i Norge som ikke passer med bildet av de uskyldige og naive. Det er heller evnen til selvbedrag som er velutviklet. Les Dagens Næringsliv over tid og se hva folk er i stand til for vinnings skyld.

Men det spesielle er at meningsbærerne, dvs. mediene ikke gjør noe forsøk på å analysere edderkoppnett, og hvordan makten fungerer. Venstresiden gjorde det tidligere, men var blind på det ene øyet. Den falt for fristelsen til å forelske seg i sin egen offerrolle: Lund-kommisjonen ble et mektig våpen. Derfor er mediene monomant opptatt av Arne Treholt, mens Nygaard-saken får ligge i fred.

Ignoreringen av Nygaard-saken ligger på flere plan: Det er slitsomt med saker som trekker ut, som er vanskelig å få tak på, fordi politiet er tilbakeholdne, fordi politikerne ikke engasjerer seg. Aktørene bruker sin egen unnfallenhet som unnskyldning for at ikke noe skjer!

Odd Isungset har ført en ensom kamp for å holde liv i saken. Han er omgitt av noe av den samme ensomhet som William Nygaard.

Nygaard ble sviktet, slik Salman Rushdie ble sviktet, først og fremst av Arbeiderpartiet og Gro Harlem Brundtland og Thorvald Stoltenberg.

Man kan forstå at attentatet skjedde på et sensitivt tidspunkt for norsk diplomati: man var ved å hale i land Oslo-avtalen. Men Iran var en aktiv motstander av fredsprosessen, og det skulle tilsi en viss reaksjon fra norsk side.

Noe av det mest skremmende ved Isungsets bok er den detaljerte fremstillingen av Irans likvideringer i Europa. Mønsteret er det samme: man bruker diplomatiske stasjoner og privilegier til å organisere likvideringer på europeisk jord. Regjeringene kvier seg for å ta et oppgjør. Morderne slipper unna, sanksjonene uteblir.

Denne unnfallenheten finner man også i verdenssamfunnets opptreden. Sikkerhetsrådet kunne forlangt at Iran trakk tilbake fatwaen. I stedet var det Konferansen av islamske stater (OIC) som gikk til angrep på ytringsfriheten, også innenfor FN-systemet.

Det er disse overgripende strukturene som bestemmer også Nygaard-saken og holdningen til karikaturtegningene: Det offisielle Norge valgte unnfallenheten. Det fulgte Bøygens råd: gå utenom. Det er en linje med lang tradisjon.

For å skjule denne kan man velge mellom en passiv og aktiv rolle. Den passive gjør at man selv er offer, det er andre som påtvinger en situasjonen. Hva annet kan man gjøre enn å være forsiktig og tilbakeholdende? Hvis mediene er enig med politikerne blir unnfallenhet opphøyet til dyd og kamuflert som klokskap. Så kan man i neste omgang gå aktivt ut og hisse seg opp over en kristen – uansvarlig redaktør – eller at Flemming Rose våger å trykke opp igjen tegningene i sin egen fortellling om karikaturstriden, slik VGs Bernt Olufsen gjorde på femårsdagen.

Det går an å spille blindebukk med seg selv. Men hvem skal til slutt fortelle sannheten? Sannheten er en prosess, den forutsetter at noen holder den i live.

Isungset forsøker det og har nedlagt et imponerende arbeid.

Nygaard-saken er spesiell. Den handler om en konkret forbrytelse. En meget spektakulær forbrytelse. Den er vanskelig å feie under teppet. Men det har norske myndigheter greid.

Isungsets 400 sider lange bok er en eneste lang krønike over unnfallenhet, slomseri, rot, uforklarlig sekretess, løgner, bortforklaringer og fremfor alt taushet. Det er den mafiøse tausheten, den aktive som vil begrave sannheten.

Men så er det slik at noen mennesker er utstyrt med litt mer samvittighet enn det som er behagelig. De greier ikke leve med hva de vet. De skriver anonyme brev til Isungset: – Dette må det norske folk få vite.

Hver gang saken har kjørt seg fast, og det har gått flere år, har noe dukket opp som bringer den videre. Dette er det en redaksjonssjef i TV2 som har stått for. Isungset har gjort det politiet ikke har gjort: han har nektet å gi seg. Uten hans utrettelige arbeid hadde saken vært begravet for lengst.

Dermed handler ikke saken bare om ytringsfrihet, slik den i utgangspunktet gjorde. Nå handler den også om rettssikkerhet. Hvis man kan skyte ned en av landets fremste forleggere og etterforskningen treneres så lenge at saken dør, så er ganske mye annet mulig.

Er det mulig? Alle indisiene Isungset legger frem, og de er mange, peker mot at noen har sendt signaler om at saken skal treneres, eller rettere: saboteres.

For det utenforstående øye – og Isungset har kanskje hatt saken for tett på i skrivingen – det vrimler av data – er mønsteret helt klart og tydelig: en sak av så stor betydning blir ikke lagt vekk hvis ikke noen ønsker det.

Isungset svekker noe av kraften ved selv å ta to skritt tilbake og si: – Nei, det er ikke mulig. Slik er ikke Norge.

Jeg forstår at det har vært mangler ved etterforskningen, men finner ikke noe belegg for de store konspirasjonsteoriene.

Her introduserer Isungset et ord med konnotasjoner som svekker hans egen sak. Det er å begynne i feil ende. Han hopper over det store hvite feltet som befinner seg mellom indisierekken over alle unnlatelser og treneringer og sakens betydning. Det er noe som ikke stemmer, som han selv antyder flere ganger. Å snakke om konspirasjonsteorier er en avsporing.

Men skjer slikt i Norge? Det er spørsmålet vi hele tiden kommer tilbake til. Hvis man begynner i den naive enden er svaret nei: Sakens betydning tilsier i seg selv at det er umulig. Men begynner man å nøste i den andre – den faktiske – som Isungset har gjort, avtegner det seg et helt annet mønster. Det er slik politiet normalt skal arbeide.

Det finnes også en analytisk innfallsvinkel: den storpolitiske rammen rundt attentatet. Den kunne Overvåkingspolitiet ha tilført. Men POT ble aldri involvert. Nygaard-saken ble ikke definert som en terrorsak.

POT kunne dessuten ha tilført andre etterforskningsmetoder som telefonavlytting og overvåking. Noen må ha tatt den beslutningen, eller rettere: sørget for at den ikke ble tatt. Og ansatte nedover i systemet må ha registrert at det var slikt, og skjønt at man ikke skulle stille spørsmål.

Skal man si noe om Nygaard-saken må man se på hvordan det norske systemet fungerer: hvordan holdninger formidles og internaliseres. Man kan observere det gjennom medier hver eneste dag. Det som skrives er både signaler til de på innsiden og propaganda rettet mot de uvitende. For de fleste er dette snakk om tilpasning. Men noen vet, og noen vet mer enn andre.

Problemet i Nygaard-saken er at politiet ikke har hatt kontroll. Det har dukket opp ting utenfra som har tvunget dem til å handle, dvs. gjøre noe aktivt for å stanse oppklaring.

Den mest sentrale hendelsen er løslatelsen av hovedmistenkte, norskpakistaneren Ali, i mars 1998. Ali var tidligere avhørt av etterforskningsleder Leif A. Lier og politiadvokat Sponheim i Pakistan i januar 1994. Lier hadde ikke sagt noe til resten av teamet og greide å forkludre sporet. Ali kom seg ut av saken, ikke minst takket aktivt og pågående lobbyarbeid fra Jan Simonsen.

Men nå hadde politiet fått nye opplysninger: Ali, som er shia, hadde vært på besøk i den iranske ambassaden i London på vei hjem til Norge fra Pakistan. Hva gjorde han der? Politiet hadde dessuten flere spørsmål om hans store våpensamling, bla. en Dan Wesson, som han hadde flere løp til, hvorav ett manglet.

Det var et godt og grundig forberedt politi som hanket inn Ali en lørdag i mars. Han samtykket til å bli natten over og starte avhøret søndag. Men da etterforskerne kom på jobb var fuglen fløyet. Kriminalsjef Roger Andresen hadde personlig gitt ordre om løslatelse. Hverken politijuristen eller etterforskerne var informert. Pågripelsen av Ali var nøye forberedt og politimester Ingelin Killengreen hadde personlig varslet William Nygaard om at noe kom til å skje i løpet av helgen. Man ventet et mulig gjennombrudd. I stedet griper kriminalsjefen inn og løslater mistenkte. Det er slikt som foregår på film. Ikke i Norge. Eller?

Spol tilbake til Statoils korrupsjonsskandale i Iran. Olav Fjell var norsk som G35. Ingen kunne tro at ……?

Det er merkelig at disse sakene, og det har vært mange av dem, ikke blir satt sammen og gjort til gjenstand for analyse. Som en kjent finansanalytiker sa i et intervju: – Vi har ikke korrupsjon i Norge. Jeg spurte ham om en sak som nettopp hadde stått i DN om NSB som hadde inngått en avtale med et parkeringsselskap – via Sveits, og han måtte innrømme at det var spesielt.

Man greier å sette klamme rundt begivenhetene, så man slipper å se dem i sammenheng. Slik kan uskylden bevares. Forestillingen om uskyld er noe vi har gjort oss avhengig av. Hva skjer når verden velter inn? via mafia, korrupsjon og titusener asylsøkere som vi ikke aner hvem er. Isungset gir mange eksempler på iranere som er i Norge og har fått opphold på humanitært grunnlag, men er plantet av regimet. Kriminelle og islamister går over i hverandre. De hadde tilhold i shia-moskeen i Rathkes gate. Her møttes mujahedin, islamister, asylsøkere og førstesekretær i den iranske ambassaden. Overvåkingspolitiet fulgte med. Men det fikk ingen konsekvenser, hverken for Nygaard-saken eller norsk asylpolitikk.

Noen må bestemme at det ikke skal skje. Vi kan psykologisere hvorfor, men the bottom line er at noen må bestemme at informasjonen og erfaringene ikke skal brukes.

Det er det overgripende. Mer problematisk er det når vi går ned på detaljplan, som løslatelsen av Ali. Det norske Vi nekter å godta at en politisjef kan gå inn og løslate en som er mistenkt for innblanding i et politisk drapsforsøk.

For noen år tilbake rullet VG opp en sak om en politimanns samarbeid med en tyster. Han var kosovoalbaner og gikk under navnet Mansour. De utviklet et spesielt far-sønn forhold, hvilket vil si at sønnen også fikk et tak på faren. De var på byen og spiste på Theatercafeen. Sønnen følte seg spesiell. Det gikk til hodet på ham. En dag havnet han i klammeri med en sivilist på Aker brygge om en parkeringsplass. Mansour viste frem at han bar våpen. Sivilisten viste seg å være politimann. Han gikk på jobb og ble rystet over å høre at mannen han hadde møtt var politiets informant. Det skjedde andre ting som viste at Mansour tok seg friheter. Han og dermed forbindelsen kom under etterforskning. Han følte seg truet. Sentralt i beviskjeden mot ham var mobildata. Mansour troppet opp hos Telenor og fikk Telenor til å slette logger som viste hvor han hadde vært.

Det samme Telenor som er mot Datalagringsdirektivet er villig til å slette inkriminerende trafikkdata på anmodning fra en kriminell kosovoalbaner som var tyster.

Mansour var i en gråsone som ga ham spillerom og systemet føyde seg.

Norge er et lite land.

Odd Isungset: Hvem skjøt William Nygaard?
436 sider

Tiden forlag