Kommentar

TV 2-dokumentaren «Blodsporene i Dagaliveien» er en reise i tid og rom. Den lar oss møte vår uskyld for 15 år siden, en tid da vi ikke trodde politisk drap i Norge ikke var mulig. Den får oss til å spørre: Hva har vi lært?

Filmens budskap er: Ikke stort. Det offisielle Norge ønsker ikke å finne ut sannheten. Den er for ubehagelig, har for mange implikasjoner. Sikkerhetspolitisk, men mest på et dypere plan: Noen står oss etter livet. Det er en uutholdelig tanke.

Spesielt fordi Norge av idag har en økende befolkningsgruppe med en religion som i Iran er politisert til å drepe definerte motstandere. Det bringer oss konflikter innpå livet som vi ikke er vant til å håndtere. Vi tror at hvis vi er snill mot verden, vil verden være snill mot oss. Vi insisterer på at det fortsatt er slik, at det er et spørsmål om godvilje. Hvis noen er slemme, må vi være enda snillere.

Filmens opphavsmann Odd Isungset gir eksempler på at Iran dreper sine motstandere i utlandet. Fire iranske sosialdemokrater ble skutt og drept på restaurant Mykonos i Berlin. Tysk politi oppklarte saken, og fikk dømt flere gjerningsmenn. Det ble også eksplisitt sagt i dommen at ordren kom fra Teheran, noe Teheran likte svært dårlig. Argentinske myndigheter rullet opp noen av de verste terrorhandlinger jøder har opplevd i nyere tid. Først ble den israelske ambassaden sprengt i mars 1992, med 29 drepte. To år senere ødela en voldsom bilbombe det sju etasjer høye bygget hvor det jødiske samfunn i Argentina holdt til. 85 mennesker ble drept. Det hadde ikke noe med Israel å gjøre og rammet kun argentinske jøder. Gjerningsmennene ga blaffen i om andre ble rammet. En tredel av de drepte var forbipasserende.

Etter årelang sommel og rot fikk argentiske myndigheter skikk på etterforskningen. Sporene førte til Iran, og navngitte iranske diplomater ble etterlyst. En av dem hadde vært stasjonert i Storbritannia. Alle var tilbake i Teheran.

Buenos Aires-bomben sa noe om Iran: om et politisk-religiøst hat mot jøder, som ikke gjør forskjell på israelere og jøder i diaspora, og om et regime som ikke bryr seg om landegrenser. Martin Kramer skrev en innsiktsfull artikkel om dette; The Jihad Against the Jews. Den beskriver det kvantespranget som fundamentalistene har gjort. Tradisjonelt har de holdt seg til Koranens ord om at jøder er Bokens folk som skal ha en underordnet posisjon. Men de nye fundamentalistene har lært av moderniteten og også tatt til seg en av dens galskaper – antisemittismen. De ser nå jødene qua jøder som problemet. Jødene ligger i en dødelig kamp med islam, og streber etter verdensherredømme. Derfor blir krigen mot Israel også en krig mot jødene.

Det var noe av denne ideologien som kom til uttrykk da ayatollah Khomeini utstedte sin fatwa mot Salman Rushdie 14. februar 1989. Fatawen var en enorm pretensjon fra Khomeinis side, omtrent som Lenins plan om en verdensrevolusjon: Islams makt var uten grenser, også over de vantros land. Dette var uten sidestykke i islamsk jurisdiksjon. Muslimer skal følge de vantros lover når de lever i de vantros land, så lenge det ikke bryter fundamentalt med deres egen tro. Khomeini snur det på hodet: Hans fatwa gjelder over hele verden.

Fatawen gjaldt også forleggere og oversettere. Aschehoug forlag skulle utgi «Sataniske vers». Bare dager etter at boken forelå, ble bokhandlere som hadde boken utstilt brannbombet. Rundt 3.000 muslimer marsjerte gjennom Oslos gater og krevde boken stanset. Noen få motdemonstranter med plakater med tekstene «Nei til religiøst diktatur» og «For ytringsfriheten», ble brutalt dyttet vekk og fikk plakatene ødelagt. Jeg hadde glemt hvor hissig og brutalt det var, allerede den gangen. Det var like hissig som under karikaturstriden. Muslimer sto villig frem på TV og sa at de personlig kunne tenke seg å drepe Rushdie. Som Isungset sier i filmen: Nordmenn fikk her et innblikk i en fanatisk verden som de hadde vært uvitende om.

13 år senere skulle den norske regjering beklage at Magazinet hadde trykket karikaturtegningene, og norske redaktører skulle kollektivt boikotte dem.

Det er denne avstanden filmen egentlig måler. Vi – det offisielle vi – har ikke fått økt erkjennelse på disse årene. Vi har valgt benektelsen og tilpasningen. Livsløgnen, om man vil.

Det offisielle Norge møtte en totalitær makt i Dagaliveien for 15 år siden. Politiets unnlatelse blir bare en illustrasjon på – og et uttrykk for – den unnvikende holdningen det offisielle Norge har til det totalitære islam.

Tragisk nok legemliggjør forlegger William Nygaard selv denne utviklingen. Nygaard greier det kunststykke å klandre politiet for ikke å ha fulgt Iran-sporet, samtidig som han forsikrer at «vanlige muslimer» som han kaller det, overhodet ikke hadde noe med Rushdie-hatet å gjøre.

Rushdies forlegger er blitt mullah Krekars forlegger.

I denne striden er det ingen nøytral grunn. Norsk offentlighet, det vil i første rekke si journalister og akademikere, ignorerer systematisk subteksten til fundamentalistene, de umerkelige skiftene som signaliserer at det ikke lenger er Israel men jødene som er mål, at det ikke må sluttes fred, at jødene er over alt og at de spinner sitt nett. Fordi norsk offentlighet ikke konfronterer disse strømningene, blir vi influert av dem. Enten avslører man løgnen, eller man tilpasser seg den. Det er lett å se en parallell til fundamentalistenes jødehat i norske synspunkter på Midtøsten. Oslo-avtalen var på den sterkestes premisser, og derfra går linjen til anerkjennelse av samlingsregjeringen til Hamas.

Det finnes noen andre skudd, som falt senere. Skuddene mot synagogen i Bergstien i Oslo. Arfan Bhatti ble funnet skyldig i å ha stått bak, men ble bare dømt for skadeverk, ikke terror. Deri ligger «smitten» fra Dagaliveien: se en annen vei. Lat som om «det» ikke finnes. Men «det» blir ikke borte, og det koster oss våre venner.