At statsminister Jens Stoltenberg signaliserer at avtalen med Senterpartiet står ved lag, er vanskelig å fatte. Befinner han seg inne i en boble, eller har han dårlige rådgivere? De burde ha fortalt ham at den som blir stående i offentligheten som en som svekker ytringsfriheten, har en dårlig sak. Det er den kursen regjeringen har staket ut, og sjefen sjøl sier at den ligger fast. Da går skuta på grunn.

Hvis loven mot formodning skulle bli vedtatt, vil det være fordi den er trumfet gjennom ved bruk av partipisk. Det vil være en pyrrhosseier. Regjeringen vil bli stående som den som innskrenket ytringsfriheten, og hvem vil den da være på parti med?

Vi står snart foran 20-årsmarkeringen av fatwaen mot Salman Rushdie. Den er ytringsfrihetens 9/11. Vi som lever i skyggen av tvillingtårnene, forstår i ettertid hvor betydningsfull fatwaen var.

Den fikk som kjent også en utløper i Norge. Attentatet mot William Nygaard i oktober 1993 var en direkte følge av ayatollah Khomeinis ordre. Men det offisielle Norge var fullstendig uforberedt. Det ble lagt lokk på saken. Odd Isungset har nøstet opp mange tråder. I en dokumentar som ble sendt på TV2 i fjor høst, avslørte han at en av de hovedmistenkte, en uføretrygdet norskpakistaner som var nær venn av Jan Simonsen, ble tatt inn til avhør i mars 1998 etter at det var kommet frem nye opplysninger. Men da etterforskerne kom på jobb dagen etter og skulle i gang med avhørene, var mannen borte. Noen hadde ringt og gitt ordre om løslatelse, uten å varsle ansvarshavende politijurist og etterforskerne. Det var en høyst irregulær opptreden, som har plaget etterforskerne til denne dag. Daværende avdelingssjef Magne Eilertsen står frem og forteller hvor opprørt de ble.

Programmet avfødte ikke det oppstuss man skulle forvente i en så følsom og betydningsfull sak. Hverken oppslag i mediene eller spørsmål i Stortinget. Hva skjedde? Hvem ga ordren?

Noen tror kanskje at historien kommer til å dø. Det gjør den ikke. Rushdie-saken har fått en renessanse fordi verden er blitt klar over dens betydning. Den signaliserte at teokratiet anså hele verden som slagfelt, og at alle var aktører. Man kunne ikke skjule seg bak en annen nasjonalitet, sivil status eller en profesjon – «jeg gjør bare jobben min». Khomeini sa: Dette er krig, vi har rett til å drepe. Og de gjorde det. Kun oilskinjakken reddet Nygaard fra å bli drept.

Siden konfrontasjonen med disse kreftene bare vokser og blir sterkere, vil erkjennelsen og bevisstheten også øke. Den arbeider nødvendigvis langsomt, men den henter seg inn. Ved neste korsvei, stor eller liten, der fanatiske krefter står en kunstner eller forfatter etter livet, vil spørsmålet bli: hvilken side står «du» på? Og hvis regjeringen oppfattes å stå på inkvisisjonens side, vil den ha en svært dårlig sak.

Blasfemiforslaget har potensial i seg til å bli en symbolsak som mobiliserer folk og får dem til å forstå at det finnes krefter som vil knekte ytringsfriheten. Det er en frihet vi bruker uten å tenke over det. Først når noen vil ta den fra oss, forstår vi hvor verdifull den er. Med sitt forslag har regjeringen greid å gjøre folk klar over dette. Saken kommer til å øke bevisstheten rundt at fanatiske krefter innen islamske miljøer ikke liker demokrati og ytringsfrihet. Regjeringen risikerer å havne på feil side. Den risikerer – enten den vil eller ikke – å fremstå som beskytter av sensur og tankepoliti.

Det er tragisk at to tradisjonalistiske partier som Sp og KrF har funnet på noe slikt.

Senterpartiet har satt i gang en prosess som de tydeligvis ikke aner rekkevidden av. Forslaget er i ferd med å bli en vekker. Det er nå en gang slik at mennesket ikke lever av brød alene. Kulturelle symboler kan moblisere sterke følelser. Blasfemiparagrafen tror jeg er en slik sak.

Hvor går folk når det går opp for dem hva som holder på å skje? Finnes det partier som forstår dette? Hva med Forfatterforeningen, Norsk faglitterær forfatterforening, Oversetterforeningen, Norsk journalistlag og alle andre som lever av ordet. Kommer de til å våkne? Norsk redaktørforening og Norsk Presseforbund har allerede varslet at de vil være til stede under høringen i justiskomiteen 17. februar.

Vi har tatt ytringsfriheten for gitt. Nå må vi slåss for å beholde den.

Fortsett å støtte kampanjen Nei til straff for religionskritikk mot regjeringens forslag om å utvide loven om «hatefulle ytringer» til å omfatte religion. I løpet av 14 dager har 7048 mennesker skrevet under på oppropet (hvorav 6355 er verifisert) og 3469 e-post er avsendt til stortingsgruppene, Justisdepartementet og partiet Rødt. Vi oppfordrer alle til å underskrive listen, sende oppropet på e-post og/eller verifisere seg dersom man ikke har gjort det allerede.

Nå må vi verve så mange vi kan.

Les også

-
-
-
-
-
-
-
-

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂