Gjesteskribent

Ved 20 års jubileumet for dødsdommen mot forfatteren Salman Rushdie konstanterer redaktør Elisabeth Eaves at intellektuelle flyktninger ikke bare finnes i despotiske stater lenger – de finnes også i gamle, europeiske demokratier. Og det er ikke bare fordi de blir utsatt for dødstrusler fra intolerante grupper i samfunnet, det skyldes også de stadig flere lovene som begrenser deres ytringsfrihet i Europa.

Salman Rushdie var vår kanarifugl i kullgruven: Han var den første som følte virkningen av de kvelende gassene som snart skulle omgi oss alle, skriver Eaves.

Rushdies fjerde roman Sataniske vers, som ble publisert mot slutten av 1988 mens han bodde i Storbritannia, ble ansett som blasfemisk av noen muslimer. Den 14. februar 2009 er det 20 år siden Irans Ayatollah Khomeini sendte Rushdie et blodig Valentinskort ved å utstede et religiøst dekret som forlangte forfatterens død.

Rushdie ble tvunget til å leve i skjul og med livvakter i mange år, og til slutt flyttet han til New York.

I 1989 ble jeg slått av det fremmede ved hele historien. Et opprørs-oppfordrende tankepoliti? I England? I moderne tider? To tiår senere slår det meg hvor stort omfang denne historien har fått.

Den nå 61 år gamle Rushdie deler skjebne med Irshad Manji, en 40 år gammel canadisk statsborger født i Idi Amins Uganda.

Manji, en oppriktig men kontroversiell muslimsk reformist, er forfatteren av boken «The trouble with islam today». Hun gjør også ting som å poste en imams forsvar for interreligiøse ekteskap på nettsiden sin, oversatt til flere språk slik at eventuelle Romeoer og Julier kan vise det til, som hun sier, «konservative foreldre og bigotte prester». Også hun er gjenstand for dødstrusler.

Verken Rushdie eller Manji er flyktninger; begge kom fra steder der de nøt lovens beskyttelse og begge valgte å flytte til New York av de samme grunnen som så mange av oss – arbeid, glede, livsstil. Men deres konversasjon fikk meg til å tenke på den unike beskyttelsen av ytringsfriheten i USA.

Se på Rachel Ehrenfeld, forfatter av «Funding Evil: How Terrorism is Financed and How to Stop It». Israelskfødt og bosatt i New York, har Ehrenfeld gjort karriere av å følge pengespor til de mest grumsete kilder og har blitt saksøkt flere ganger for sin innsats.

For ikke lenge siden ble hun et offer for såkalt «injurie-turisme». I boken «Funding evil» skrev hun at en rik saudiaraber, Khalid bin Mahfouz, finansierte terrorist-aktiviteter. I henhold til loven i USA kvalifiserer ikke hennes veldokumenterte anklager til injurier, så bin Mahfouz saksøkte henne i Storbritannia i stedet.

Boken var ikke blitt publisert i Storbritannia eller solgt i bokhandler der, men noen få kopier var blitt bestilt via internett. En britisk dommer idømte Ehrenfeld en bot og sa at boken hennes burde tilintetgjøres.

Gjennom saker som dette påvirker britiske lover – som har en skremmende effekt på landets egne forleggere – utenlandske forleggere. Nylig lyktes den britiske regjeringen nesten i å begrense ytringsfriheten ytterligere.

I et forsøk på å blidgjøre muslimske velgere som var opprørt over hans støtte til invasjonen av Irak i 2003, ivret tidligere statsminister Tony Blair for kriminalisering av «bakvaskelse av religion»; lovforslaget manglet bare èn stemme for å gå igjennom. I et av de største forbildene på et demokrati er dette hvor ytringsfriheten er på vei.

Og så er det Ayaan Hirsi Ali, det somalisk-fødte nederlandske parlamentsmedlemmet, forfatteren av «Vantro» og en av Europas største kritikere av militant islam. Hun skrev et filmmanus som var kritisk til islam, og følgen var at regissøren, Theo Van Gogh, ble stukket ihjel kort etter.

Hirsi Ali, et valgt medlem av det nederlandske parlamentet, måtte leve under strenge sikkerhetstiltak i årevis, før en innvandringsminister i hennes eget parti effektiv jaget henne ut av landet, anklaget henne for å ha løyet om navn, alder og flyktningestatus når hun først kom til nederland, og truet med å frata henne passet.

Det skjedde ikke, men Hirsi Ali gikk av i parlamentet og bor nå i Washington, hvor vi er kollegaer på American Enterprise Institute. Og det er nok like greit; enda et nederlandsk parlamentsmedlem, Geert Wilders, skal nå stilles for retten for å ha «fornærmet islam» og kan ende i fengsel dersom han blir funnet skyldig. Kanskje en annen amerikansk tenketank vil tilby ham en jobb hvis han blir frifunnet og trenger å ta en pustepause fra Nederland.

Jeg finner det bemerkelsesverdig at det ikke bare er regimer vi anser som despotiske som forsøker å kvele ytringsfriheten, men også vestlige demokratier. I Canada går det nå en debatt som de såkalte anti-hatlovene, som gir de canadiske menneskerettighetskommisjonene ansvar for å røyke ut og stoppe hatkriminalitet, blant det fornærmelser av religion.

Hvor absurde disse ytringsfrihetsbegrensende lovene er, kom frem da kommisjonen innkalte magasinet Macleans og forfatter Mark Steyn for å forsvare seg mot anklager om islamofobi. (Organisasjonen Freedom House, som overvåker de forskjellige lands grad av frihet, uttrykte i år for første gang bekymring i forbindelse med Canada – nettopp på grunn av menneskerettighetskommisjonenes virksomhet og sakføring i anklagene mot Macleans/Steyn og Ezra Levant. Det er også varslet at en regjeringsoppnevnt undersøkelse av kommisjonene og lovverket er på vei. Min anm.)

Men nå som canadierne endelig snakker om å fjerne de aktuelle lovene, er det canadisk-jødiske grupper som ønsker å beholde dem. Her er en god lakmustest for hvorvidt en lov er fornuftig eller ei: hvis den aktuelle «forbrytelsen» utelukkende kan beskrives ved å bruke begreper for følelser, som «hat» eller «fobi», så har vi beveget oss inn på tanke-politiets territorium.

Endelig har vi FN, som vitterlig ikke er mye av et demokrati, men som hevder å opprettholde den universelle Menneskerettighetserklæringen. Erklæringen sier at «Alle har rett til menings- og ytringsfrihet». På den annen side utstedte FNs generalforsamling en resolusjon som fordømmer «bakvaskelse av religion» i november 2008.

Er vi som lever i USA så sikre? Våre politikere og dommere har ikke mistet hodet ,men selvsensur kan være skremmende det også. I fjor planla Random House å publisere boken «Medinas Juvel» av Sherry Jones, en fiksjon om livet til en av Muhammeds koner.

Etter at selskapet mottok noen advarende råd om kontroversen boken kanskje kunne skape, kansellerte de prosjektet. Random House kan selvfølgelig gjøre akkurat som de vil, og en annen forlegger, Beaufort Books, publiserte boken uten viderverdigheter. Men bestemmelsen om å avlyse bokprosjektet viser at en usunn frykt har krøpet frem på våre breddegrader.

Det var når kanarifuglene i kullgruvene ble stille at det var på tide å bli oppmerksom.

Min oversettelse.

Forbes.com: Land Of The Free Speakers by Elisabeth Eaves

Støtt kampanjen Nei til straff for religionskritikk mot regjeringens forslag om å utvide loven om «hatefulle ytringer» til å omfatte religion. I løpet av 12 dager har 6373 mennesker skrevet under på oppropet (hvorav 5533 er verifisert) og 2977 e-post er avsendt til stortingsgruppene, Justisdepartementet og partiet Rødt. Vi oppfordrer alle til å underskrive listen, sende oppropet på e-post og/eller verifisere seg dersom man ikke har gjort det allerede.