Kommentar

Sørlandssenteret i Kristiansand ble 26. juli 2017 åsted for en forbrytelse som rystet Norge: En 17 år gammel norsk jente på sommerjobb ble knivdrept. Så sent som torsdag diskuterte man på Dagsnytt atten om norske myndigheter kunne gjort mer. Men for å kunne besvare dét, må man spørre om ikke norske medier kunne gjort mer. Foto: Carsten R D  Creative Commons Attribution-Share Alike 3.0 Unported

 

En jente på 17 år blir sommeren 2017 knivdrept i Kristiansand, men norske medier underslår viktig bakgrunnsinformasjon om den drapssiktede jenta (15). Hennes far er dømt for mishandling av sin egen familie, men blir også siktet for drap og krigsforbrytelser i hjemlandet Afghanistan. Vi kan ikke sende folk tilbake dit; det er for farlig der, får vi høre. Vårt svar: Vi må slutte å gjøre Norge om til Afghanistan. Det er for farlig for oss. Hva med oss?

* * *

Synes du noen ganger at du ikke forstår hva som skjer med landet ditt? At det er for mye som ikke stemmer og gir en snikende følelse av ubehag, men som også er så vanskelig å få klarhet i på egen hånd at du heller gir opp, og i stedet søker adspredelser eller tar tilflukt i hverdagslivet?

Vi har inntrykk av at det er mange som har det sånn. Og det er i så fall ikke noe rart, for de får ikke nok hjelp av omgivelsene til å observere verden, se sammenhengene i den eller forstå den – hverken av politikere, akademikere, lærere, kjendiser, journalister eller kommentariatet.

Noen ganger underslår samfunnets innbilte støtter ubehagelige sannheter for at folk ikke skal bli rystet, og da helst fordi «den usynlige hånden» som Lars Akerhaug snakker om, ikke vil avsløre hvilken katastrofe det multikulturelle Norge er. Men det ville ha vært bedre om de ble rystet, for sannheten er befriende også når den er vond.

Tirsdag ble det kjent at den unge jenta som 26. juli 2017 knivstakk til døde den 17 år gamle Marie Skuland mens hun var på sommerjobb ved Sørlandssenteret i Kristiansand, har anmeldt barnevern og helsevesen for tjenestefeil. Jenta, som har hatt en vanskelig oppvekst, ville ikke ha drept Marie eller skadet den 24 år gamle Christine Aaneland livstruende dersom hun hadde fått den hjelpen hun etter loven har krav på, uttaler hennes forsvarer Hege Aarli Klem.

Anmeldelsen gjør en kanskje litt perpleks. For selv om de nevnte etatene selvsagt ikke er feilfrie, kan de vanskelig bære ansvaret for alle konsekvenser av feil som uunngåelig blir gjort i forsøket på å løse så tunge oppgaver som de har. Om det var samfunnet som sviktet, kunne ikke Maries etterlatte like gjerne ha anmeldt staten for ikke å ha ivaretatt hennes sikkerhet?

Da det grufulle drapet skjedde i fjor sommer, og det ikke ble gitt særlig mange opplysninger om henne som knivstakk, kom spekulasjonene uunngåelig med én gang: Er det tale om et menneske fra en importert voldskultur denne gangen også?

I den første tiden etter episoden skriver ikke avisene stort annet enn at det er tale om en 15 år gammel jente som er kjent for politi, barnevern og helsevesen. Motivet for drapet er ukjent. Dagbladet skriver at hun flere ganger har truet med å hoppe fra Varoddbrua og har vært i kontakt med psykiatrien. I mai hadde hun opptrådt truende mot en nabo til institusjonen hun bodde ved, og siden truet hun en fengselsansatt. I et leserinnlegg som blir nevnt av NRK, hadde hun fortalt om «en barndom med fysisk og psykisk vold, mobbing og ekstreme familieforhold», hvor hun gjør gale ting for å rope om hjelp. Det blir straks satt spørsmålstegn ved helsevesenet, som innrømmer en feilvurdering.

Etter en tid blir det nesten helt stille om saken. Helt til Fædrelandsvennen den 3. februar 2018 offentliggjør en stor reportasje hvor redaktøren skriver at avisen har funnet det riktig å gå grundig inn i denne vonde saken. I reportasjen, som siden blir republisert i Bergens Tidende, Stavanger Aftenblad og Aftenposten, er de grundige nok til å opplyse om at 15-åringens røtter ikke er norske: Familien hadde «flyktet fra et krigsherjet land» i år 2000, bodde noen år i Troms og flyttet deretter til Sørlandet.

Det kommer frem at faren i seksbarnsfamilien, der den siktede 15-åringen er den eneste av barna som er født i Norge, har vært dømt til to års fengsel for lang tids gjentatt fysisk og psykisk mishandling av kona og barna.

Denne nokså vesentlige informasjonen, som nevnes i forbifarten over reportasjens tjue sider et halvt år etter drapet, får ikke det minste ekko i norske medier. Kanskje fordi saken er ute av folks bevissthet, og kanskje fordi implikasjonene er så vanskelige:

Norge har gitt asyl til en voldelig mann fra et voldelig land. Han mishandler barna sine, og et av disse barna ender opp med å drepe en 17 år gammel norsk jente som er på sommerjobb. Familien har søkt beskyttelse mot vold, men det øves vold i hjemmet, og et av barna øver dødelig vold mot en ung jente fra landet som har innvilget beskyttelsen. Paradoksene er skrikende.

Faktum er likevel at Fædrelandsvennen – et fortjenstfullt arbeid til tross – vegrer seg for å la leserne komme til bunns i bakgrunnen til familien. Rettspapirer og noen enkle undersøkelser viser at familien kommer fra Afghanistan. En del av historien om familien som Kristiansand-avisen skriver, har vært fortalt i medier tidligere.

Det viser seg at faren i familien ikke bare har vært i kontakt med rettsvesenet på grunn av vold mot familien. I 2014 skriver Fædrelandsvennen noen artikler om det man også uten rettspapirer kan se er den sammen mannen fra Afghanistan. Han er involvert i en annen sak, og i den forbindelse vises det til dommen på to års fengsel i den ovennevnte familievoldssaken.

I saken som er omtalt i artiklene fra 2014, kommer det frem at bakgrunnen hans er nokså spesiell: Faren til den nå drapssiktede jenta er en tidligere afghansk etterretningsleder, og han er siktet for drap og krigsforbrytelser som skal ha blitt begått i hjemlandet på 1990-tallet.

Om dette skriver Dagbladet den 13. mars 2014, hvor mannen omtales både som «sørlending» og «norsk-afghaner»:

– Han tilhørte Nord-Alliansen, som er fiender av Taliban, sier advokat Svein Kjetil Stallemo.

– Vi har pågrepet og fått fengslet en mann. Vedkommende er siktet for krigsforbrytelser og drap i Afghanistan, sier politiadvokat Per Zimmer i Kripos til Dagbladet.

Zimmer ønsker ikke å gå ut med detaljer om den alvorlige drapssiktelsen.

Etterforskningen er i en innledende fase. Derfor ønsker jeg ikke å si mer enn at vi har pågrepet og siktet en norsk-afghaner for drap. Krigsforbrytelsene skal ha skjedd i perioden 1992 og fram til 2000, sier Zimmer.

Det er vanskelig å få noen dømt i en norsk rett for ting som skal ha skjedd i Afghanistan 15–20 år tidligere. Den 2. juni 2014 skriver VG at mannen blir løslatt etter tolv ukers varetekt. Påtalemyndigheten vil ikke si noenting. De har neppe lyktes i å fremskaffe bevis som holder i en norsk rett. Eller ligger det noe annet under?

50-åringen var leder for en etterretningsavdeling i partiet Hezb-e-Wahdat på nittitallet. Partiet har vært en viktig politisk og militær aktør siden stiftelsen i 1989, og ifølge fengslingskjennelsen begikk flere personer med tilknytning til partiet grove forbrytelser under den afghanske borgerkrigen på nittitallet.

3. januar 2018 skriver Nettavisen at saken er henlagt.

Det gjenstår uansett at faren til den drapssiktede jenta deltok i en krig mot Taliban, hvor han utmerket godt kan ha begått grusomheter over en periode på flere år. Han har deltatt i en krig med stort engasjement og har hatt en ledende rolle til tross for andre handlingsalternativer, og fremstår ikke som et offer som flykter fra et herjet land. Han har vært med på å herje selv.

En mann med fem barn som nær sagt kommer rett fra slagmarken i Afghanistan, blir altså plassert i en fredelig og intetanende bygd i Troms, hvor han får sitt sjette barn innen han flytter med familien til det like intetanende Sørlandet.

Er vi så sikre på at denslags egentlig er lurt?

Denne mannens deltagelse i en krig mot Taliban har altså avstedkommet en hel masse problemer for Norge. Ikke bare har familien vært avhengig av det offentliges støtte til bolig og livsopphold, hvilket i denne sammenheng nærmest blir en bagatell. Faren har belastet rettsvesenet med sin fortid i Afghanistan, han har mishandlet kona og barna, og med dét belastet rettsvesenet enda en gang.

Og han har altså skapt senskader hos barna. Volden går som en rød tråd gjennom hans liv, og det som formodentlig er den hittil verste senskaden, kulminerer med et knivdrap på en uskyldig norsk jente på sommerjobb i Kristiansand. Stakkars Marie Skulands grufulle og altfor tidlige død er punktum i en lang setning som aldri burde ha vært skrevet – og som mediene helst ikke vil lese i sin helhet, om overhodet.

Dette er innsikt som Fædrelandsvennen umulig kan være ukjent med, siden den finnes i deres egne arkiver. Men de unngår å fortelle denne forhistorien. De gamle skjelettene skal helst være i skapene som i et ibsensk drama.

Men vi har altså å gjøre med en offentlighet som vil vite så mye som mulig – helst også så raskt som mulig. Veier ikke det hensynet tyngre? Hvorfor skal allmennheten bestandig være salderingspost?

«15-åringens historie er dessverre ikke unik», skriver Gunnar Stavrum. Hva skal dét bety? Hvor mange slike udetonerte bomber har vi gående rundt omkring i norske lokalsamfunn?

Fylkesmannen i Agder sier at hver stein skal snus for å finne ut hva som har skjedd. Mon dét? Så hvorfor ble ikke denne steinen snudd med det samme?

Som statsråd har Solveig Horne fremhevet behovet for forebyggende arbeid blant barn og unge. Men det viser seg altså at dette handler om utlendingspolitikk også. Fredelige land må helt enkelt slutte å innkvartere stridende parter i kriger som skjer i voldelige land.

Dette er diskusjonen vi burde ha tatt. Men hva gjelder diskusjonen som pågår?

Vi må slutte å sende folk tilbake til Afghanistan, lyder protestene i dagens offentlighet. Det er for farlig der. Vi må slutte å gjøre Norge om til Afghanistan, er vårt svar. Det er for farlig for oss. Hva med oss?

Det er helsevesenets feil at jenta begikk drap, sies det. Nei, det er politikkens feil at faren hennes kom hit. Det er ikke helsevesenet som skal granskes, det er norsk utlendingspolitikk. Den skal omgjøres for å ivareta nordmennenes beste. Nå.

Journalistene burde derimot granske sin egen kollektive samvittighet. De har altfor lenge unnlatt å fortelle hele historien. Det som kommer frem, kommer sent, motstrebende og mangelfullt. Hvordan kan de som har holdt ting skjult for oss, vende om og hjelpe oss med å forstå? Det virker vanskelig. De gjør ikke det, for da beskytter de seg mot å svare for tidligere unnlatelsessynder. De burde ikke leve på den måten.

 

Bestill Douglas Murrays bok fra Document Forlag her!