Kommentar

Trondheims ordfører Rita Ottervik (Ap) kritiserer at unge asylsøkere bare får midlertidig opphold.

Drapene i Trondheim er vår skyld. Norge tar ikke godt nok vare på de unge asylsøkerne, hevder byens ordfører og Redd Barna.

Nå er de på banen, alle de «gode»: Trondheims ordfører Rita Ottervik (Ap) og Redd Barna okker og oier seg over at Norge ikke tar godt nok vare på de «mindreårige» asylsøkerne. «Våre ungdommer», som hun kalte dem, kommunaldirektør Camilla Trud Nereid.

Hva med oss nordmenn? Hva med vår sikkerhet? Hva med Håvard Pedersen som ble slaktet av en afghansk asylsøker i Vadsø i sommer?

Hva med Marie Skuland, knivdrept på Sørlandssenteret i fjor av en afghansk-norsk jente?

Hvem bryr seg om vår sikkerhet og trygghet?

Marie Skuland ble bare 17 år, et helt tilfedig offer for en 15-årig afghansk-norsk jente med kniv.

Hva mener Arbeiderpartiets Rita Ottervik? Og – ikke minst – hva mener Redd Barna om at norske barn blir drept av folk som kommer til Norge og krever trygghet og beskyttelse? Er det meningen at Redd Barna bare skal redde de barna som kommer fra andre siden av jordkloden? Med særlig fokus på våpenføre unge menn fra Afghanistan, menn fra den afghanske middelklassen?

Paradokset er skrikende. Tegnene er overalt – i Tyskland, i Sverige. Pappaen til Ebba Åkerlund (11), som bokstavelig talt ble delt i to av terroristen Akilov da han kjørte lastebilen gjennom Drottninggatan i Stockholm, har plassert ansvaret der det hører hjemme: – En hodeløs innvandringspolitikk drepte min datter, sa han i forrige uke.

Den 14-årige jødiske jenta Susanna ble funnet voldtatt og drept i Wiesbaden i sommer. Drapet, begått av en iraker uten lovlig opphold, vakte raseri i Tyskland. Wir haben die Lage NICHT im Griff! sa en rasende innenriksminister Horst Seehofer.

Storavisen Bild krevde en unnskyldning fra regjeringen til Susannas familie. «Det eneste som er verre enn drap på et barn, er et drap på et barn begått av noen som ikke skulle ha vært i landet i det hele tatt», skrev avisen.

Wenn Eltern ein Kind durch eine solch abscheuliche Tat verlieren, muss dieser Staat aus voller Überzeugung zu ihnen wenigstens sagen können: Wir haben jeden Tag alles Menschenmögliche getan, um dein Kind zu beschützen.

Können wir das noch?

Nein, das können wir nicht mehr.

«Når foreldre mister et barn gjennom en så grusom handling, må staten med troverdighet og overbevisning i det minste kunne si til dem: Hver dag har vi gjort alt vi kunne for å beskytte ditt barn.

Kan vi det?

Nei, det kan vi ikke lenger.»

Det er harde ord. Ord også våre politikere vil få høre stadig oftere. Bare vent. Er våre politikerne klare for dette? Er de forberedt på det som kommer?

Foreløpig har vi bare sett noen forsiktige vindpust, men de bør stålsette seg. Det trekker opp til storm.

Tyskland hadde allerede opplevd at Maria Ladenburger (19) ble voldtatt og drept av en afghansk asylsøker, at Mia (15) ble drept av sin afghanske eks-kjæreste i Kandel. Eksemplene er mange.

Redd Barna vil selvsagt avvise at de bare har omtanke for unge våpenføre menn fra den afghanske middelklassen, men organisasjonens ledelse burde kontemplere dette: I takt med at situasjonen drar seg til, vil det norske folket vende seg mot Redd Barna og organisasjonens monomane opptatthet av afghanske menn og deres sikkerhet, på bekostning av norsk ungdom.

Redd Barnas Thale Skybak sa i går «på generelt grunnlag» at hun er sterkt kritisk til måten enslige mindreårige asylsøkere ivaretas på i Norge:

– Det er bredt dokumentert gjennom forskning at den praksisen med midlertidig opphold som føres i dag, er skadelig for barna. (NTB)

Spørsmål til Thale Skybak: Hvor skadelig var innvandringen for Marie Skuland? For Håvard Pedersen?

Også Marie og Håvard var barn! Barn som betalte den høyeste prisen for godhetsprosjektet til eliten i Ap, KrF, Venstre, SV, Redd Barna, Leger uten grenser og mange andre.

Håvard Pedersen (18) ble slaktet på jobb av en afghansk enslig mindreårig asylsøker. Han ble etter alt å dømme et helt tilfeldig offer.

Marie og Håvard var intetanende om hva som skulle skje da de ble myrdet på jobb – begge to på Coop, ironisk nok. De ble tilsynelatende tilfeldige drapsofre for afghanere som påberopte seg å ha flyktet fra utrygghet og krig da de ba om beskyttelse i Norge. Jenta som drepte Marie er riktignok født i Norge, men gjør ikke dét drapet bare enda mer skremmende? I hvert fall dersom man svevde i den villfarelse at «det går seg til», som er etablert som SSBs Lars Østbys «famous last words». Neste generasjon blir så bra! Se hvor mange unge, annengenerasjons innvandrere som studerer medisin, farmasi, juss!

Jenta som knivstakk til døde 17 år gamle Marie Skuland anmeldte barnevernet og helsevesenet for tjenestefeil. Jenta, som har hatt en vanskelig oppvekst, ville ikke ha drept Marie eller skadet 24 år gamle Christine Aaneland livstruende dersom hun hadde fått den hjelpen hun etter loven har krav på, uttalte hennes forsvarer, Hege Aarli Klem.

Vi hører et ekko av ordfører Ottervik: Det er samfunnets ansvar, statens ansvar. Det er vårt ansvar at asylsøkere, og andre med innvandrerbakgrunn, dreper. At de kommer fra voldsbejaende kulturer, er åpenbart helt uten betydning. Tror Rita Ottervik på dette selv?

Det er altså helsevesenets feil at den afghanske jenta myrdet Marie? Nei, det er politikkens feil at faren hennes kom hit, som Christian Skaug skrev her på Document: «Det er ikke helsevesenet som skal granskes, det er norsk utlendingspolitikk. Den skal omgjøres for å ivareta nordmennenes beste. Nå.»

Er situasjonen slik at våre politikere tar en kalkulert risiko og ofrer noen unge nordmenn for et høyere gode: å kunne smykke seg med å være «gode», og med at Norge er en «humanitær stormakt», slik at de høster anerkjennende nikk fra slike som Stefan Löfven og Angela Merkel når man møtes i Brussel og Berlin?

Hva tenkte Jonas Gahr Støre da han stod foran Arbeiderpartiets landsmøte i april 2015 og utbasunerte at Norge minsanten skulle ta imot 10.000 asylsøkere? Var han høy på egen godhet? Jeg har snakket med en som var til stede, og han fortalte dette: Mens AUF-erne reiste seg og jublet som herlig nyfrelste på et pinsevenn-møte på Karmøy, satt de gamle partisliterne lenger bak i salen – litt mindre synlige for pressens fotografer – og ristet stille på hodet.

Jeg vet i hvert fall dette: Politikerne gjør klokt i å tenke gjennom hva som skjer den dagen befolkningen reiser seg som de gjorde i Chemnitz.

Vadsø er vårt Chemnitz. Kristiansand er vårt Chemnitz. Men nordmenn er trege; vi vil gjerne tro det beste. De fleste asylsøkere er jo fredelige, ikke sant?

Hvor lenge varer tålmodigheten? Hvor langt kan strikken strekkes? Et råd til våre politikere: Ikke sats på at den kan strekkes uendelig langt. Ikke ta sjansen på dét. Konsekvensene kan bli stygge den dagen tålmodigheten tar slutt.

Virkelighetsfjerne politikere i Arbeiderpartiet og andre partier, samt Redd Barna og andre NGO-er, forteller oss at vi må slutte å sende folk tilbake til Afghanistan. Det er for farlig der.

Vårt svar er dette:

Vi må slutte å gjøre Norge om til Afghanistan. Det er for farlig for oss. Hva med oss?

Våre politikere spiller høyt.

Hadde de ant hvor høyt, hadde de blitt svimle.

 

Les også