Det ligger en drapsliste ute på internett. Ikke en som oppfordrer til å ta liv, men som forteller oss navnene på alle nordmenn som er drept av innvandrere uten tilknytning til Norge.

For de hadde nemlig alle et navn, selv om de er fort glemt av pressen og politikerne. NRK har ikke skrevet om Margaret Molland Sanden siden 2015. Søndag var det ni år siden Margaret, Arve Kvernhaug og Brahim Khouya ble brutalt drept. Ikke et minneord eller en tanke er ofret i medier.

Marianne Haugen er også glemt. Egentlig ble hun glemt før familien hadde en sjanse til å ta et siste farvel. Den livsglade og flotte kvinnen ble omtalt i rundt 20 artikler i fem av de største avisene i Norge etter det bestialske drapet i Sarpsborg. Jeg telte dem den gangen, for jeg ville skrive om henne. Tyve artikler til sammen var det.

Marianne ble drept sommeren 2020. The Summer of Love, da BLM-protester herjet verden over. NRK hadde ikke tid til Marianne, for de var opptatt med å publisere over 800 gjennomførte artikler og videoer om George Floyd og det systematisk rasistiske USA. Jeg tellet dem også. Mens NRK kringkastet den seks timer lange begravelsen til Floyd, lå tre familier i ruiner i en by i Norge – en kvinne var drept, mens to var skadet for livet.

Nesten alle drapene på listen er begått av kriminelle menn uten tilknytning til Norge, men som likevel fikk opphold eller statsborgerskap. Det får ikke 83 år gamle Takako Ellefsen, som må forlate landet innen 28. desember, og som har særlig tilknytning til landet. Men dét betyr ingenting. For selv om mannen hennes var norsk – og hun hadde oppholdt seg Norge i mange år som en lovlydig borger –, har vi nordmenn ikke noen spesielle rettigheter fordi om våre forfedre har bodd i landet i evigheter.

Et liv ble reddet, mens et annet måtte gå tapt

Denne lista er nitrist lesning, da 72 nordmenn har blitt drept fra 1988 fram til året 2021. Syttito vakre liv revet bort på grusomme vis fordi norske myndigheter viser sterke menneskelige hensyn for mennesker som ikke vil hverken nordmenn eller Norge noe godt.

Drapslisten er ikke oppdatert siden 57 år gamle Marianne Amundsen ble brutalt knivstukket på NAV-kontoret i Bergen av Abdella Ahmed H. Han kom til Norge som kvoteflyktning sammen med familien i 2011 og fikk norsk statsborgerskap i 2019. Et liv ble reddet, mens et annet måtte gå tapt.

Men vi kan da ikke klandre myndighetene og politikerne, vil noen si. De kunne jo ikke vite at disse monstrene ville begå bestialske drap vi aldri kunne forestille oss ble den nye normalen i vårt en gang så fredelige land.

De kunne ikke vite det, nei; men de nekter standhaftig å lese skriften på veggen som har stått der tydelig i mange år – og fortsetter sin kampanje for å redde hele verden – mens de importerer voldelige kriminelle som dreper våre egne. Uskyldige, fredelige menn og kvinner som blir slaktet i gatene, på busser, i sine hjem, på butikker og ved NAV-kontorer.

Drapslisten kom igjen i mine tanker da jeg leste om Takako fra Japan på Document som er enke etter at hennes norske ektemann Karsten Johan døde i 2009. Hun har bodd i Norge i flere år og følt tilknytning til landet hele sitt voksne liv. Fordi ektemannens yrkesliv var til sjøs og i Det Norske Veritas, ble det flere utenlandsopphold for paret, noe som oppgis som en av grunnene til at den eldre kvinnen nå blir kastet ut av Norge.

Det utvetydige vedtaket fra Utlendingsnemnda slår bastant fast at 83-åringen må forlate Norge innen 28. desember 2022, og at hun ikke kan klage på vedtaket.

En kan nesten ikke tro hva en leser, og jeg tenker som Tore i kommentarfeltet:

– Jeg blir så provosert av slike saker at jeg ikke kan si hva jeg mener om disse myndighetene! La denne damen få være her sammen med sin familie. Det er mange andre som heller skulle vært utvist fra dette landet.

Nettopp – og tenk hvor mange liv som hadde vært spart hvis Utlendingsnemnda hadde vært bastant i andre saker. Vi ser nemlig nesten aldri et slik strengt vedtak fra myndighetene når det gjelder utvisning av dem som aldri burde ha fått lov til å oppholde seg på norsk jord.

Zaniar Matapour er norsk innvandringspolitikk i et nøtteskall

Hadde nådeløse byråkrater vært like bastante når de behandlet Zaniar Matapour som Takako Ellefsen, ville han ha blitt utvist fra Norge. Da hadde Kåre Arvid Hesvik og Jon Erik Isachsen, som knapt fikk omtale i mediene, kunnet se frem til å feire julen sammen med sin familie. I tillegg hadde 21 uskyldige mennesker unngått skader og traumer for livet.

Matapour kom til Norge fra Iran med sin familie da han var 12 år gammel og skulle aldri fått norsk statsborgerskap. Han var allerede dømt til 10 måneders fengsel for knivstikking i 1999, men ble frifunnet av lagmannsretten. Senere ble han dømt for oppbevaring av 100 gram kokain og for å ha gått med kniv på offentlig sted. I tillegg var han siktet for å ha avfyrt skudd i Oslo.

Han har vært i PSTs søkelys siden 2015 for radikalisering og er Arfan Bhattis venn; nok en bauta i det norske samfunnet som fritt har fått lov til å terrorisere nordmenn siden han var 15 år gammel, og knivstakk en butikkeier i Oslo på 1990-tallet.

Men lovlydige 83 år gamle Takako Ellefsen skal ut av landet, har kaldhjertede byråkrater i de mørke korridorer ved UDI bestemt. Vi lurer på hva slags folk det er som forvalter vårt land, for vi kjenner ingen slike mennesker.

– Jeg kjenner til familien. Fine folk, som ikke ligger noen til byrde, skriver Leif i kommentarfeltet.

Slike menn og slike kvinner det vil ikke det nye Norge ha, skal du vite, Leif.

Nådeløse byråkrater som vil kaste Takako Ellefsen ut av Norge, ga i romjulen statsborgerskap til somalieren Hussein Abikar Haji Abdulkadir, som knivdrepte Marianne Haugen og skadet to andre kvinner. Abdulkadir hadde allerede blitt siktet for grov vold før han drepte Marianne. Ikke overraskende ble han frifunnet. Hadde UDI/UNE vært bastant, hadde Marianne i dag møtt opp på jobb ved Boveiledning Skjeberg med et smil om munnen – og passet på at alle rundt henne hadde det bra og fikk gode dager.

På samme vis hadde Heikki Bjørklund Paltoo vært i live, hadde de som har ansvar for å sikre grensene mot kriminelle som Makaveli Lindén, gjort jobben sin. Moren hans hadde heller ikke mistet halve hjertet sitt som hun fortalte om etter drapet. Lindén, bosatt i Sverige, var så sent som året før dømt til fengselsstraff etter å ha trengt seg inn i et hus og truet beboerne med kniv. Enda fikk han gå fritt i Norges gater. Det får ikke Takako Ellefsen og heller ikke Heikki.

Håvard Pedersen ville i dag vært 22 år gammel, hadde myndighetene gjort sin jobb så grundig som i Ellefsens vedtak. Han hadde sluppet å fått strupen skåret over på Coop i Vadsø, og pårørende hadde ikke levd med det marerittet det må være å tenke på hvordan Håvards siste minutter på denne jord var. Jeg kjente ikke Håvard, men det gjør vondt å se bildet av den smilende, kjekke unge mannen – som bildene av alle de andre ofrene.

Asylsøkeren, antatt å være fra Afghanistan, hadde allerede vist utagerende adferd, røykte hasj og var dømt for å ha slått en sykepleier på Dikemark sykehus. Pleieren fikk permanente skader i nakken. Ett slag til og han kunne bli lammet, har han sagt. Det fikk alvorlige konsekvenser for ham. Likevel fikk monsteret ingen utvisning, ingen straff, og Håvard måtte bøte med livet.

Han er enten en 18-åring fra Afghanistan, som han hevder selv, eller en pakistaner som fylte 21 år i desember 2018, skrev NRK. Men det spiller ingen rolle, for han ble dømt til tvungent psykisk helsevern etter knivdrapet på den unge flotte mannen.

En dag går han fritt i gatene igjen.

For et monster de som styrer Norge har laget

De samme historiene går igjen og igjen på drapslisten. Drapsmennene hadde allerede begått alvorlige kriminelle handlinger, men fikk likevel lov til opphold og ble tildelt statsborgerskap. Noen var utvist, men Politiets utlendingsenhet fant ikke forutsetningene for tvungen retur. Andre hadde blitt utvist flere ganger, som tunisieren som drepte ekskjæresten Catrine Røthe i 2015 og var sendt ut hele fire ganger.

Unge og livsglade Marie Skuland hadde som Håvard Pedersen vært 22 år gammel i dag hadde myndighetene gransket bakgrunnen til den afghanske familien – som skrevet om på Document av Øyvind Thuestad, like nøye som de gjorde med 82 år gamle Takako. Christine Aaneland hadde heller ikke blitt skadet for livet.

Hadde Utlendingsnemnda kastet ut sørsudaneseren Peter Beak, som drepte Margaret, Arve og Brahim like raskt som de vil kaste ut Ellefsen, hadde Margaret vært 28 år gammel i dag. Hun hadde levd sitt beste liv sammen med dem som var så glad i henne, og kanskje vært pilot, som var drømmen hennes. Mens Arve hadde nytt pensjonistlivet sammen med dem som elsket ham.

De døde innen 6 minutter, lød en overskrift som om det skulle være en trøst. Sørsudaneseren brukte sleggehammer på Arvid og Brahim – som Margaret var vitne til i flere minutter – før han angrep den vakre jenta med samme våpen. Hva de tre gikk igjennom før de døde, kan vi ikke forestille oss i vårt verste mareritt. Kniven han brukte til å slakte dem, hadde han kjøpt på et loppemarked i Årdal. For det var ingen som hadde tilsyn med monsteret – som aldri skulle ha blitt sendt til den lille bydga på Vestlandet – eller fått satt sin fot i Norge.

Som drapslisten der ute på nettet er mine ord å regne som rasistiske blant dem på venstresiden. For vi har ikke lov til å snakke om drap begått av innvandrere og tankegodset bak. Det er det bare de som har lov til når de legger skylden på oss for høyreekstrem terror.

«Når myndighetenes innvandringspolitikk dreper uskyldige mennesker» er sterke ord. Men når vi ser hvor lett det er for kaldhjertede byråkrater å utvise en 82 år gammel lovlydig borger som ikke ligger noen til last, vet vi at mange nordmenn – kanskje alle på drapslisten – fortsatt hadde vært i live hvis byråkratene hadde vært like kalde overfor voldelige kriminelle innvandrere.

Men det er de ikke.

 

Kjøp julegavene fra Document!

Hvis du bare skal kjøpe én bok før jul, så la det bli «Mesteren og Margarita».

 

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.