Hans Rustad 
Tamim Sultani (22) er skutt av politiet i Vetlanda og får førstehjelp etter å ha knivhugget syv mennesker.
Walid al-Kubaisi beskrev Midtøsten i en episode fra Libanon: Et torg med handlende. En bil kommer kjørende, og det skytes mot politiet. Kaos og blod. Det går et stykke tid. De døde og sårede er kjørt bort, og blodet er tørket vekk. Bodene er på plass igjen. Handelen kan gjenopptas. Det er som om ingenting har hendt. På overflaten.
Slik dekkes terror i våre land. De vil at vi skal glemme. Legger en hånd over øynene våre, så vi ikke skal se. Ikke huske. Men vi har sett bildene litt for mange ganger til å glemme.
14. juli i fjor ble 54 år gamle Marianne Haugen stukket i hjel med kniv da hun satt i en bil og ventet på datteren sin ved bussterminalen i Sarpsborg.
NRK og NTB oppgir at den tiltalte mannen er en 32 år gammel norsk statsborger med somalisk bakgrunn.
Sarpsborg tingrett forbød offentlig gjengivelse av gjerningsmannens navn i sin kjennelse om fengsling, men Documents journalist Øyvind Thuestad fikk, med støtte av Redaktørforeningen, medhold til gjengivelse da han anket saken til Borgarting Lagmannsrett.
Den tiltalte, Hussein Abikar Haji Abdulkadir, hadde ingen relasjon til Marianne Haugen. Påtalemyndigheten ber om at mannen underlegges tvungent psykisk helsevern.
Hussein Abikar Haji Abdulkadir er tiltalt for drapet på Marianne Haugen
Vi skal avfinne oss med at knivdesperadoene er «gale», men det er noe som ikke stemmer. Det synes å være en villighet til å bruke psykiatriske diagnoser. Men ingen spør: Hvorfor er de gale? Har det noe med deres tro å gjøre?
Medienes mørklegging er med på å øke følelsen av at noe ikke er som det skal. Det gjør at vanlige folk ikke føler seg trygge når medier og politikere feirer at det kommer familier hit fra Moria-leiren som vi får høre er sterkt traumatiserte. Norge er ikke noe lett samfunn å komme til for mennesker fra Midtøsten. For noen bidrar kulturforskjeller og religion til at de «tipper over».
Vi husker knivdesperadoen på trikken ved Bislett. Det har vært mange. Men mediene «husker ikke» og stiller ikke de opplagte spørsmål: Hva med alle som traumatiseres av møtet med disse terroristene? Teller ikke dét? De får et psykiatri-stempel, og dermed er saken avsluttet. Er den dét?
Vi må kunne spørre: Hvor mange skal lemlestes eller dø?
Vi merker et helt klart trykk fra myndighetene for at vi skal godta at folk med jevne mellomrom stikkes ned. Politi og medier bidrar til å dysse det ned. Dét er det verste de gjør. De bekrefter folks fornemmelser av at ting ikke er som de skal.
For to år siden var det en ansatt i en Kiwi-butikk i Møllergata i Oslo som fikk livet sitt dramatisk endret:
Mannen som knivstakk og kritisk skadet en kvinne på en Kiwi-butikk i Oslo sentrum torsdag, kommer fra den russiske republikken Basjkortostan og knyttes til ekstrem islamisme. Angrepet etterforskes som terror, går det frem av politiets pressekonferanse fredag ettermiddag.
Men så gikk det en tid, forklaringene endret seg, og plutselig var det ikke terror, men psykiatri det handlet om. Der også.
Det har vært så mange slike hendelser at man skulle tro mediene hadde dem liggende i en databank og bare kunne oppdatere den hver gang det skjedde noe. Det kan se ut til at Document selv må ta på seg jobben, for det er viktig å huske.
Hvem kan glemme Håvard Pedersen?
Det var 18 år gamle Håvard Pedersen fra Vadsø som ble drept med kniv på Coop Byggmix-butikken i byen lørdag kveld.
Håvard Pedersen var aktiv i idrettsmiljøet i Vadsø og var i år ferdig med videregående utdanning, skriver iFinnmark.
– Det var en så utrolig flott gutt! Dette er bare så veldig, veldig trist, sier ordfører Hans-Jacob Bønå i Vadsø.
Gjerningsmannen er glemt. Det offentlige Norge vil viske bort minnene.
Samme skjebne rammet Maren Ueland og Louise Vesterager Jespersen i Atlasfjellene i Marokko. Hvis man innfører en psykiatrisk exit for alle muslimer med psykiske problemer, vil ingen bli funnet skyldig.
Det er dit vi er kommet.
Det er også det som fører frem til at IS-kvinnen i Oslo tingrett kan påberope seg at hun bare lagde mat og fødte barn. Riktignok var hun begeistret for jihad da hun dro nedover, men da var hun ung og uerfaren.
Tvilen skal komme tiltalte til gode. Er det ikke så?
Den som leter etter bortforklaringer og formildende omstendigheter, vil alltid finne dem.
Det er som om verden er snudd på hodet og det er vi som er de skyldige eller ikke fortjener å bli forsvart. Humaniteten utvides til også å gjelde våre mordere.
Det er som å slette minnet, tørke tavlen for de dødes og de traumatisertes navn.
Noe er helt sykt.
Vi skal huske, hvert eneste navn, på både ofre og gjerningsmenn.
Hvis ikke er vi ikke lenger et sivilisert samfunn. Da er på vi vei til å bli som Libanon.
Og hvis du synes dette er en drøy påstand: I Danmark er Steen Raaschou, Kim Møller og Uwe Max Jensen siktet for å ha publisert bilder av terrorofre. Jihadistene skal skjermes.
