Kommentar

Historien om den syv år gamle Nathan, som sammen med sine etiopiske foreldre er besluttet utvist fra Norge, opprører mange. Og saken har vanskelige sider: Gutten er født i Norge, men foreldrene har ikke rett til opphold.

Om man sender familien ut, må gutten forlate landet hvor han har levd sine første år. Om familien får bli, fastslås det at man kan sette norsk lov og utlendingepolitikk til side ved å skyve barn foran seg. Hva skal veie tyngst: Hensynet til loven eller til barnets tilknytning til Norge?

Om man skal legge norsk rettspraksis til grunn, er det neppe så mye å lure på, da dette viktige, prinsipielle spørsmålet er blitt prøvet for retten tidligere. Domstolene har opprettholdt utvisningsvedtak for familier med barn som har hatt sterk tilknytning til Norge, hvor brutalt det enn kan høres ut. Dette er helt i tråd med tilsvarende kjennelser i andre europeiske land.

Ikke desto mindre har familien representert ved advokat Arild Humlen tatt ut rettssak mot staten for å kunne bli i Norge. Familiens advokat sier til Bergens Tidende at en fersk avgjørelse i Høyesterett kan få betydning for rettens stillingtagen til saken deres. Kjennelsen det er tale om er formodentlig den som falt i sak nr. 2012-38, hvor en familie fra Sri Lanka som lagmannsretten hadde besluttet kan utvises, anket nevnte domstols bevisbedømmelse og rettsanvendelse til Høyesterett.

Familiens mindreårige sønn kom først alene til Norge, hvor han fikk opphold. Siden kom foreldrene og den mindreårige datteren til Norge, hvor de søkte politisk asyl. Asylsøknaden ble avvist av Utlendingsdirektoratet (UDI), og sønnens oppholdstillatelse ble siden trukket tilbake under henvisning til foreldrenes ankomst. Utlendingsnemnda stadfestet utvisningen av foreldrene og datteren, men fant at sønnen hadde tilstrekkelig sterk tilknytning til riket til ikke å utvises. Retten til familieliv ble uansett ikke krenket ved utvisning av resten av familien, da intet var til hinder for at han ble med dem tilbake til Sri Lanka.

Oslo tingrett og Borgarting lagmannsrett stadfestet siden vedtaket om utvisning av foreldrene og datteren, men etter lagmannsrettens dom er sønnen, som altså har lovlig opphold, blitt tildelt norsk statsborgerskap. I familiens anke til Høyesterett er det vist til at sønnen har tapt sitt statsborgerskap i Sri Lanka, og at domstolene må ta hensyn til denne nye situasjonen ved prøving av utvisningsvedtakets gyldighet, da sønnen ikke lenger står fritt til å vende tilbake til Sri Lanka med familien.

Høyesterett tok anken til følge, hvilket betyr at lagmannsrettens dom oppheves, samt at det prinsipp knesettes at domstolene i sin prøving av et utvisningsvedtak skal legge til grunn nye faktiske forhold som ikke forelå på vedtakstidspunktet.

Men det er vanskelig å se hvordan dette prinsippet kan komme til anvendelse i favør av Nathan og familien. Situasjonen for familien fra Sri Lanka er for det første en helt annen en for Nathan og hans etiopiske foreldre. De har ikke noe tilsvarende «levende visum», og det foreligger for det andre såvidt vites ingen nye, for utvisningsvedtaket relevante fakta i saken deres. Hva annet kan da legges til grunn enn at tilknytningen øker med tiden? Skal retten premiere trenering?

Det kan således stilles spørsmålstegn ved hvor opportunt det er av Nathans og hans etiopiske families støttespillere å bringe denne saken for retten. Gjør man ikke de tre en bjørnetjeneste ved å forlenge en prosess hvis sluttresultat synes nokså klart? Er det rett å gi dem falske forhåpninger?

Og hvorfor er det akkurat denne familiens skjebne, og ikke en hvilken som helst av de mange tilsvarende sakene, som — i alle fall inntil advokaten fant et juridisk halmstrå — har fått dens støttespillere til å ta til orde for at vanlig lov og rett skal settes til side? Er ikke det en nokså diskutabel personifisering og rettsliggjøring av noe som først og fremst er et politisk spørsmål?

Det må også være lov å spørre seg hvor presseetisk det er å brette ut familiens historie i offentligheten, selv om man kan forstå hvorfor støttespillerne gjerne vil prosedere saken i mediene. Hva tenker man om personvernet til sjuåringen, som i fall han mot formodning skulle få opphold til slutt, vil ha fått sitt bilde og fulle navn smurt utover i mediene av voksne, en beslutning han selv ikke har innflytelse over og som kan bli en belastning for ham?

Det hele har klare trekk av kynisme, og det tar seg ikke bedre ut forkledd som barmhjertighet.