Kommentar

Hendelsene i Libya taler et tydelig språk. En diktator som kjemper for livet og heller ofrer folket enn seg selv. Slik andre diktatorer har gjort før ham.

Signalene var klare og tydelige allerede for mange dager siden: Det skjedde grusomme overgrep mot sivile. I dag har mistanken vokst til visshet. Libyere i og utenfor landet er desperate.

Da er det noen som kommer opp med ideen om et flyforbud, slik at Gaddafi ikke kan anvende flyvåpenet mot folket. Jan Arild Snoen i Minerva presiserer at det er bare ett land som kan håndheve et forbud, USA. Dette blir bestridt av hans motdebattanter i Dagsnytt Atten, statssekretær Espen Barth Eide og professor i internasjonal rett ved Universitetet i Oslo, Gro Nystuen.

Begge var enige om at det ikke fantes mandat i folkeretten for et slikt ensidig initiativ. Det måtte gå gjennom Sikkerhetsrådet. Rådet hadde nettopp vedtatt en sterk fordømmelse enstemmig, fremholdt Barth Eide. Virkelig?

Resolusjonen synes heller å være håpløst på etterskudd. Den later som om Libya har en ansvarlig regjering som det går an å snakke med. Som om den kan korrigere kursen.

In a statement, the council demanded an immediate end to the violence and said Libya’s rulers had to «address the legitimate demands of the population».

The council’s 15 members said the Libyan government should «meet its responsibility to protect its population», act with restraint, and respect human rights and international humanitarian law.

The Libyan authorities should also hold accountable those people responsible for attacking civilians, and respect the rights of its citizens to peaceful assembly, freedom of expression and press freedom, they added.

British ambassador Mark Lyall Grant said the statement was «extremely strong», and indicated further measures were likely in the coming days.

Sikkerhetsrådet tar ikke stilling til at de som en gang var Libyas myndigheter, har erklært krig mot folket. Den opplagte problemstillingen er at Gaddafis regime har gått over til å bli et illegitimt regime som fortjener å styrtes. Det burde vært rådets resolusjon, hvis det ønsket å gi det libyske folk en adekvat respons.

I stedet ble det tunga ut av vinduet. At Barth Eide spiller dette spillet og later som om FN er på sporet, er ikke overraskende. Han har gått i skole hos Thorvald Stoltenberg. Stoltenberg praktiserte kunsten å si noe uten å gjøre noe under hele Bosnia-krigen.

Men at professor i internasjonal rett, Gro Nystuen, skulle være en så kraftig motstander av intervensjon, var mer overraskende.

Nystuen presterte til og med å si at USA kunne risikere å bli tiltalt av Den internasjonale straffedomstolen hvis landet intervenerte ensidig.

– Ja, tror du ikke det ville vekke og egge den antiamerikanske stemningen i Midtøsten? sekunderte programleder Sigrid Sollund.

Snoen ble irritert. Han trodde ikke at libyerne kom til å bli irritert over at de ble reddet av US Air Force. Ironien så ikke ut til å bite på Nystuen, som var mer opptatt av sin antiamerikanisme enn av å redde libyere.

Ett viktig moment manglet. Det sier mye om Nystuen at hun ikke nevnte det.

Før han gikk av som generalsekretær, fikk Kofi Annan Hovedforsamlingen til å vedta en resolusjon som pålegger stater å intervenere i et medlemslands indre anliggender hvis overgrepene er av en karakter som dekkes av begrepet forbrytelser mot menneskeheten.

Bakgrunnen var erfaringene på Balkan, men også Rwanda. Annan var sjef for FNs fredsbevarende operasjoner under Rwanda-folkemordet.

Resolusjonen sa altså at stater ikke bare kunne, men skulle gripe inn, hvis hendelser som Srebrenica eller fordrivelsen fra Kosovo fant sted.

Det er åpenbart at det som skjer i Libya, der et regime går over til å drive krig mot folket, kommer inn under denne resolusjonen.

Hensikten med folkeretten er at den skal forhindre forbrytelser som også kan få andre store konsekvenser.

Hvis Gaddafi skulle greie å ri stormen av ved bruk av hensynsløs makt, kan det få store konsekvenser for utviklingen i Midtøsten. Diktatorene i Iran vet da at de kan slippe brutaliteten løs uten å behøve å frykte reaksjoner.

Ikke minst dette burde veie tungt.

Snoen forsvarte i hvert fall et minstemål av anstendighet. De andre, som skulle vært situasjonen voksen, var mer opptatt av å bortforklare og begrunne hvorfor det internasjonale samfunn ikke må foreta seg noe for å redde libyerne og hva som ellers måtte stå på spill.

De har ikke lært noen ting av historien, og enda smykker de seg med menneskerettigheter og konvensjoner. Da forstår vi: Det kommer an på hvem forbrytelsene rammer og hvem som griper inn.